— Noen fikk mange penger. Vi fikk forurensning.

Slik oppsummerer bondekonen Wang Yingcai (75) de siste tiårenes vekst og utvikling i Kina, sett fra landsbyen Liuhang.

Det er en klar, fin dag, men en kvalmende eim får meg til å hoste. Det klør i nesen og jeg må stadig svelge.

I Liuhang lever innbyggerne med utslippene fra gigantiske kjemiindustrianlegg som tårner høyt og truende over mark, eng og små, lave hus.

Kong Qingfeng og Ding Xingmei arbeider flittig med sin peanøttavling, på et jordstykke der barndomsvenninnene har brukt sine grove, harde never i hele sitt 60-årige liv, og deres forfedre før dem i generasjoner.

— Fabrikkene trenger mer plass og forsøker å få oss til å flytte. Det vil vi ikke! Det er her i landsbyen vi hører til, ikke i et høyhus i en eller annen fremmed bygate. Vi skal fortsette å dyrke jorden, sier Kong mens hun rutinert rydder med sin lille hakke.

- Men hva med utslippene? Gir avlingen trygg mat?

— Om det må du spørre noen som vet mer enn oss, svarer Ding med et skjevt smil og retter ryggen.

”Statshemmelighet”

Kinas jordforurensning har fått relativt lite oppmerksomhet, i motsetning til luftutslippene som fører til smog i Beijing og andre store byer.

I fjor offentliggjorde myndighetene resultatet av en omfattende undersøkelse som viste det skremmende omfanget av problemet: Offisielle data innhentet fra 2005 og lenge behandlet som en statshemmelighet, dokumenterer at hele 19,1 prosent av Kinas landbruksarealer er forurenset.

I Liuhang er bekymringen stor og utbredt:

Yu Zhiping (39) ville flyttet på dagen dersom familien kunne finne annet arbeid enn jordbruket i Liuhang landsby. Hun er bekymret for sin mors og sin datters helse.
Jørgen Lohne

— Vi vet jo at utslippene fra fabrikken forurenser jorden og dermed avlingene våre. Men vi har ikke noe alternativ til jordbruket, sier Lin Aiyun (40), som tilhører en slekt som har drevet landbruk i Liuhang i generasjoner.- Jeg er en av de heldige. En god jobb på et trykkeri gjorde at jeg kunne flytte ut og få familien vekk fra det helsefarlige miljøet, sier Liu Peng (35), som er på besøk i landsbyen der han er født og oppvokst.

— Min mann og jeg ville tatt med familien og flyttet på dagen hvis vi hadde hatt muligheten til å gjøre noe annet enn å være bønder, sier Yu Zhiping (39).

Aftenpostens korrespondent Jørgen Lohne

Lin Aiyun bruker slangen fra en av landsbyens felles vannkilder og fyller opp plast— og metallkanner hun har stablet på den rustne lastekassen til sin elektriske moped. Grunnvannet i de gamle landsbybrønnene er forlengst forgiftet av industriutslipp, nå kommer forsyningene langveis fra, i rør.- Jeg er svært bekymret for helsen til min 12 år gamle datter. Vi kan ikke vite at maten vi dyrker og spiser, er trygg, sier hun.

Enkelte bønder i Liuhang tar konsekvensen av denne usikkerheten, hevder en annen kilde i landsbyen: De selger avlingen på markedet, men forsøker å unngå å spise mat de selv har dyrket.

Ingen enkel løsning

Kina har de siste tiårene imponert en hel verden ved å løfte flere hundre millioner mennesker ut av dyp fattigdom. Men for dem som må leve med miljøødeleggelsene industrialiseringen har medført, kan prisen for veksten bli svært høy.

— Særlig er jordforurensningen blitt en stor helse- og miljøtrussel, konstaterer Verdensbanken, som i slutten av april vedtok å bidra til finansieringen av et prosjekt som tar sikte på å rense opp i kontaminerte områder.

Tiltaket tar også sikte på å bidra til å forbedre Kinas myndigheters håndtering av problemene med at tungmetaller, gjødsling, insektmidler, resistente organiske miljøgifter og løsningsmidler som ifølge Verdensbanken har kontaminert landbruksjord og funnet veien inn i matvarekjeden sammen med forurenset grunnvann og overflatevann.

Og til forskjell fra luftforurensning, finnes det dessverre ikke noen ”quick fix”- løsning for jordforurensning, skriver Ada Kong i Greenpeaces Øst-Asia-avdeling i en kommentar i Hongkong-avisen South China Morning Post.

Lin Aiyun (40) er bekymret for helsen til sin 12 år gamle datter Hadde hun sett noen mulighet for det, ville hun forlatt landsbyen der hennes forfedre har dyrket jorden i generasjoner.
Jørgen Lohne

For et par uker siden meldte offisielle medier at et lovforslag om vern mot jordforurensning er ferdig utarbeidet og kan bli vedtatt i 2017, etter at landets strenge, generelle miljøvernlov ble innført ved årsskiftet.— Myndighetene har vist gode intensjoner, men en ambisiøs plan for målsetninger og tidsfrister for handling er påkrevet, skriver Kong.

For lite og for sent, er nok oppfatningen i Liuhang.

Kreftlandsbyer

— Jeg vet hva som slippes ut, og hva det kan gjøre med luft, vann og jord, sier Lian Chuanji (66), som arbeidet mange år på en av fabrikkene i nabolaget til hjemlandsbyen før han ble pensjonist.

— Vi fikk bedre inntekt ved å ta jobb i industrien. Men vi arbeidet med prosesser som kan ha kostet Liuhang dyrt, sier han, og ser sørgmodig ned før han begynner å regne opp navn på kvinner og menn som nå er døde av kreft.

Bonden Shi Qixin (55) nikker bekreftende: - De som blir syke her i Liuhang, har som regel fått kreft.

I 2013 måtte Kinas myndigheter innrømme at ”kreftlandsbyer” finnes i tungindustrisoner. Sivilsamfunnsaktivister har anslått at landet kan ha 450 landsbyer med ekstra høy risiko for å få sykdommen.

En av disse er Jingling, som grenser til Liuhang. Og befolkningen her er ikke i tvil om at det samme gjelder for dem.

Stanset av politiet

Wang Yingcai, Lian Chuanji og Shi Qixin vil at jeg skal besøke huset der et av kreftofrene bor, men vi blir stanset på veien.

Den lokale partisekretæren har meldt fra til politiet om Aftenpostens nærvær. Vi blir derfor holdt tilbake mens en politimann og hans assistent grundig undersøker min hjelpers og mine id-papirer og tar flere telefoner til Beijing for å sjekke oss mot ulike offentlige registre.

Politimannen som ble tilkalt av en lokal kommunistpartileder, foretok grundige undersøkelser av pass og pressekort og ringte flere telefonsamtaler til Beijing. Han forklarte at det var nødvendig å sjekke Aftenpostens korrespondent mot ulike registre.
Jørgen Lohne

Tjenestemannen hevder at vi begår lovbrudd ved å snakke med landsbyboerne uten offisiell tillatelse, noe som ikke stemmer.Likevel avbryter vi arbeidet, for ikke å skape problemer for de vennlige og imøtekommende innbyggerne i Liuhang.

Idet vi tar avskjed, hoster Wang stygt.

— Hvordan er det med din egen helse? spør jeg:

75-åringen trekker lett på skuldrene:

— Jeg har det som så mange andre her, sier hun.

— Konstant vondt i halsen. Men ingen penger til å oppsøke lege.

twitter.com/JorgenLohne