Norge hentet én IS-siktet kvinne hjem. Nå kan norske myndigheter bli bedt om å hente resten.
ISTANBUL/OSLO (Aftenposten): En kurdisk delegasjon har besøkt en rekke land for å be dem hente hjem IS-kvinner og barna deres. Nå kommer de til Norge.
- Tor Arne AndreassenJournalist
- Afshin IsmaeliJournalist
Representanter for de kurdiskdominerte myndighetene i det nordøstlige Syria kommer til Norge den 13. februar. Delegasjonen skal møte statssekretær Audun Halvorsen, bekrefter Utenriksdepartementet.
– Jeg kan bekrefte at representanter fra Syrian Democratic Council (SDC) møter statssekretær Halvorsen torsdag 13. februar. Møtet finner sted etter anmodning fra SDC, skriver kommunikasjonsrådgiver Guri Solberg i en e-post.
Kvinnenes situasjon vil bli tatt opp
Med i den syriske delegasjonen er blant annet Abdulkarim Omar, utenrikssjefen for selvstyremyndighetene i det nordøstlige Syria. Det er han som har hatt ansvaret for å forhandle med en rekke land om hjemhenting av IS-tilknyttede personer.
Det var ham Norge forhandlet med da man i juni i fjor hentet hjem fem foreldreløse barn og da man i januar i år hentet hjem en 29 år gammel IS-kvinne og hennes to barn.
– Jeg kan bekrefte at vi skal til Norge, og at situasjonen til de norske IS-tilknyttede kvinnene og barna deres er blant de tingene vi vil snakke med Norge om, sier Abdulkarim Omar.
Legger press på europeiske stater
Omar har besøkt flere europeiske land og bedt dem om å hente hjem 4000 kvinner og 8000 barn som sitter i interneringsleirer i Syria.
– Vi har så langt hatt mulighet til kun å overlevere færre enn 10 prosent av de IS-tilknyttede barna. Det haster med å finne en løsning og å legge press på disse statene om å motta sine borgere, het det i en uttalelse fra assisterende utenrikssjef i SDC, Fener al-Kait, etter et besøk i Finland den 29. januar.
- Møt den norske IS-enken som ikke vil reise hjem:
Ber Norge hente barna og mødrene deres
Den syriske delegasjonen kommer også i Norge til å be om at kvinnene som er igjen, blir hentet hjem sammen med barna, opplyser en kilde til Aftenposten. Tre av de norske kvinnene har tilsammen fire barn.
De vil også be Norge om hjelp til å straffeforfølge fremmedkrigere ved lokale domstoler i Syria. Etter besøket i Finland sa kurderne at de ville starte straffeforfølging av de fengslede fremmedkrigerne i Syria i begynnelsen av mars.
Gjør helomvending: Fremmedkrigere skal dømmes i Syria
Regjeringen gjorde helomvending
Statsminister Erna Solberg sa i april i fjor at Norge vil hente hjem barn fra Syria dersom foreldrene samtykket. Norge ville imidlertid ikke medvirke til å hente hjem de norske kvinnene, sa statsministeren.
Likevel valgte altså Norge å hente hjem den 29 år gamle IS-siktede kvinnen i midten av januar. Det ble begrunnet med at man var bekymret for at det ene av de to barna kunne være alvorlig syk.
Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen
Beslutningen om å hente hjem kvinnen førte til at Fremskrittspartiet gikk ut av regjeringen.
Regjeringen består nå av Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti. Flere fremtredende medlemmer fra disse partiene har tatt til orde for at alle kvinnene og barna må hentes til Norge.
– Dersom det ikke er mulig å hente hjem noen barn uten mødrene deres, så må vi også hente hjem dem, sa Venstres Abid Raja til NRK. Raja har i ettertid blitt kulturminister.
Det er et halvt år siden barna ble hentet fra Syria. Slik går det med dem nå.
Landsmøtevedtak om å hente hjem alle
Kristelig Folkepartis landsmøte vedtok i april i fjor at Norge bør hente hjem alle de norske barna fra leirene i Syria.
«Det kan ikke være en forutsetning at de må skilles fra foreldrene sine», heter det i resolusjonen. Den ble ifølge NTB vedtatt til jubel og applaus fra salen.
Vil noen av de gjenværende kvinnene til Norge?
Et springende punkt i eventuelle forhandlinger mellom de lokale myndighetene i Syria og Norge kan bli om noen av de gjenværende norske kvinnene faktisk ønsker å reise til Norge.
Aisha Shezadi (29), som har ett barn, skrev i 2018 et brev til norske myndigheter der hun ba om hjelp.
I fjor sa hun til NRK at hun angrer på at hun sendte brevet «i desperasjon». Til Aftenposten sa hun etterpå at «hovedårsaken til at jeg angrer på brevet, er de negative reaksjonene jeg fikk».