— Jeg har det bra her selv om jeg lengter hjem til Hannover, sier Waldraut Mehrstedt (92), mens hun trilles av en polsk pleier ut i solskinnet.

I småbyen Zabelkow, 37 mil fra den tyske grensen, står «Rezydencja dla Seniorow» skrevet med store bokstaver på veggen av to nye murbygg. Men selv om teksten på veggen er polsk, foregår alt på tysk på innsiden.

— Frau Hirsch, De kan jo sette dem i sofaen om De vil, sier daglig leder Latifa Delse til en kvinne pyntet med perleøredobber og perlekjede, en av mindretallet som ikke er dement.

«Oma-export», altså bestemor-eksport, blir det kalt av kritikerne, fenomenet der tyske bestemødre og bestefedre sendes til sykehjem over grensene i øst.

Gamle tyske slagere fra svunnen tid summer i bakgrunnen mens de 41 beboerne får tiden til å gå. Noen av dem savner hjemlandet sterkt. Andre, slik som slagrammede Mehrstedt, lengter mer etter sin gamle helsetilstand.

— Det jeg lengter mest etter, er å gå igjen, sier hun, åtte timer unna hjembyen på tysk side.

Waldraut Mehrstedt (92), her med daglig leder Latifa Dehbi, ble rammet av slag og er nå bundet til rullestolen. Hun mener hun får bedre fysioterapi på sykehjemmet i Polen. Men hun savner Hannover og venter fortsatt på besøk hjemmefra.
Christian T. Jørgensen

Lang avstand

Europas befolkning blir stadig eldre.

Se grafene som viser hvordan vår verdensdel eldes raskt:

Det legger press på velferdsstaten og på familiene, som kan få regningen for bestemors sykehjemsplass. Tyskland er et av landene hvor befolkningen eldes raskest. Det vil være dobbelt så mange demente her innen 2040.

— Det er ingen tvil om at mange land ikke har vært særlig godt forberedt på dette, sier eldreforsker Kai Leischenring ved European Centre for Social Welfare Policy and Research i Wien.

I dag har hver femte tysker nådd pensjonsalder. I 2060 vil det gjelde hver tredje. Innen den tid vil også EUs mest folkerike stat krympe med mellom 7 og 13 millioner innbyggere, ifølge fremskrivninger fra det offisielle statistikkbyrået, Destatis. Den yrkesaktive befolkningen vil bli dramatisk mye mindre.

— Jeg er her fordi jeg får utmerket fysioterapi her, mye mer intensivt enn jeg ville fått hjemme. Mitt mål er å kunne gå til kirken like borti landsbyen, sier 92 år gamle Waldraut Mehrstedt.

En plass på sykehjem i Polen koster halvparten av en sykehjemsplass i Tyskland. På dette sykehjemmet er alle beboerne tyske og pleierne polske. Men alt foregår på tysk. Til venstre Elisabeth Sauer, Anna L (i midten) og sykepleier Barbara Piprek.
CHRISTIAN T JØRGENSEN / EUP-BERLIN.COM

Men Mehrstedt venter lengselsfullt på besøk hjemmefra. Hun skulle gjerne sett både familien og venninnegjengen i Hannover. Avstanden gjør at det er vanskelig.

Ingen vet nøyaktig hvor mange "omaer" som pleies i Tysklands naboer i øst. Fabrice Gerdtes som eier sykehjemmet i Zabelkow, anslår 2-300, Artur Frank, som driver med formidling av sykehjemsplasser i Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Bosnia og Kroatia har selv formidlet et sted mellom 500 og 1000, og tror at totaltallet er maksimalt 2000. Helsedepartementet i Tyskland har ingen tall på hvor mange dette gjelder.

Forsker Leischenring sier at slik "oma-eksport" foreløpig er et marginalt fenomen.

— Men det viser at systemet ikke fungerer og at familier er villige til å komme opp med alle mulige slags kreative løsninger for å få ting til å gå rundt. Dette er mulig fordi det fortsatt er relativt lavt lønnsnivå i Øst-Europa. Men på sikt er det ingen løsning, sier Leischenring.

Odra, står det på døren inn til sykehjemmet. Men det er det tyske navnet på elven Oder som gjelder innenfor. Her spiller Helmut Siebert (t.h) ludo med pleier Malgorzata Roamniwska. Hedwig Gierucka sitter i bakgrunnen.
CHRISTIAN T JØRGENSEN / EUP-BERLIN.COM

Økonomisk bakteppe

Dersom bestemor eller bestefar må på sykehjem, kan store deler av regningen havne hos barna. En pleieplass i Polen koster langt mindre enn en tilsvarende i Tyskland. Her i Zabelkow koster det 1300 euro i måneden, mot 2500 til 3000 euro i måneden hjemme.

— Det er billigere å drive og bygge her. Dersom ikke pensjon og pleiepenger strekker til for å betale for en sykehjemsplass, må familien betale mellomlegget. Mange må selge sine egne hus for at foreldrene skal få pleie, sier daglig leder Latifa Delse.

De som pleies i utlandet har krav på mindre pleiepenger fra den tyske staten enn om de hadde bodd i hjemlandet. Men regnestykket blir likevel gunstigere fordi prisen er lavere i Polen.

- Men får beboerne besøk når de bor så langt hjemmefra?

— Ja. Det er noen som ikke får besøk. Andre får regelmessig, kanskje hver fjerde eller sjette uke. Og så holder de kontakten med telefon, Skype og brev, sier Delse.

Hun erkjenner at noen savner familien sin og tenker på at de er langt unna.

— Flertallet her er demente og mange av dem vet ikke hvor de er. Noen har selv valgt å være her og er glade for det, sier den daglige lederen.

Omstridt omsorg

Da fenomenet "oma-export" dukket opp for et par år siden, skapte det stor debatt og reaksjoner i Tyskland. Ord som "uverdig" ble brukt og Alzheimerforbundet uttalte seg svært kritisk til fenomenet.

Aftenposten har vært i kontakt med flere av de pårørende. De erkjenner at dette er et følsomt tema og vil derfor ikke ha fullt navn på trykk. Gerhard L, ektemannen til en dement kvinne på bare 49 år, sier at de ikke fant noe godt tilbud til henne i Tyskland, selv om de hadde prøvd alle muligheter. Dessuten ville de over 20.000 kronene han månedlig ville måtte betale for det, gjøre det umulig å skape et ordentlig liv for han og tenåringssønnen deres.

Svigersønnen til en annen dement beboer begrunner valget med at kvaliteten er bedre her. Men han sier at dette er et følsomt tema, og at det kommer reaksjoner fra folk som stusser på at svigerfar er sendt til Polen.

— Vi besøker ham to ganger i måneden. Jeg har dessuten vært på flere tyske sykehjem der man opplever at pasienter med familie i nærheten aldri besøker dem. Og avstanden mellom Berlin, der vi bor, og Zabelkow, er kortere enn mellom for eksempel Hamburg og München, sier Norbert P.

Sammen for halve prisen

Omsorgens prislapp vil bli en het potet i årene fremover, tror Harald Wilkoszewski ved Max Planck-instituttet for demokratiforskning.

— Mange steder er det så dyrt å betale for helse- og omsorgstjenester at det er vanlig for eldre å måtte selge unna hus og eiendeler de har brukt livet på å tilegne seg, og som skulle være neste generasjons arv, sier han.

I 1945 flyktet Kurt Kentsch (nå 80) fra nettopp dette området, da tyskerne i Schlesien ble fordrevet. Nå har han og hans slagrammede kone Adelheid (77) byttet ut Hammeln i Tyskland med et dobbeltrom i Polen dekorert med familiebilder fra et langt liv sammen. For Kentsch var det uaktuelt å bli skilt fra kona da hun fikk slag. Her fikk begge plass, for halve prisen.

— Jeg ville ikke la min kone være alene. Og jeg savner ikke Tyskland. Her er jeg hjemme, sier han.

  • De tyske pleiehjemmene gir bare et minimum av omsorg. Dessuten taler bare halvparten av de ansatte tysk der. På dette sykehjemmet i Polen snakker alle tysk, sier han.
Kurt Kentsch (80) og kona Adelheid Kentsch (77) har sammen flyttet fra tysk til polsk side av grensen, for å holde sammen.
Christian T. Jørgensen