Verden

Mer enn ti europeiske land har avholdt valg i år. Her er seks viktige lærdommer.

BRUSSEL (Aftenposten): «Den patriotiske våren» kom ikke til Europa i 2017, men i flere land har ytre høyre overtatt som arbeidernes parti.

Foto: Scanpix

  • Øystein Kløvstad Langberg
    Øystein Kløvstad Langberg
    Europa-korrespondent

2017 har vært et eneste langt valgmarathon for Europa.

Tyskland, Storbritannia, Østerrike, Nederland og Norge var blant landene som avholdt parlamentsvalg, mens Frankrike valgte både president og ny nasjonalforsamling.

Her er noe av det vi har lært.

1. Det ble ingen mørkeblå flodbølge

«Den patriotiske våren» kalte partiene på ytre høyre bølgen som skulle skylle over Europa i 2017. Valget av Donald Trump i USA og brexit-seieren i Storbritannia gjorde at stemningen var på topp ved inngangen til året.

– 2016 var året USA og Storbritannia våknet opp. Jeg er sikker på at 2017 blir året da kontinental-Europa våkner, sa Marine Le Pen på en konferanse blant ytre høyre-partier i januar.

Elleve måneder senere er det klart at ting ikke gikk helt slik.

I Nederland stupte Geert Wilders’ høyrepopulistiske parti kraftig i månedene før valget. Til slutt endte han på 13 prosent – utenfor regjering og uten formell makt. Litt senere på våren knuste EU-vennlige og liberale Emmanuel Macron motstanderen Marine Le Pen i den andre runden av presidentvalget. Høyrepopulistiske UKIP ble nærmest utradert ved det britiske parlamentsvalget i juni der de fikk 1,8 prosent.

Ingen av landene som avholdt valg i 2017, har vært i nærheten av å ende opp med å gi et parti på ytre høyre rent flertall.

  • Påstander om at maten er dårligere i Øst-Europa ble sett på som paranoia. Så ble den testet.

2. Men høyrepopulismen er ikke død

Valgene utover høsten har likevel vist at partier med en innvandringskritisk politikk og populistisk retorikk, fortsatt kan trekke store velgermasser. I Tyskland seilte Alternativ für Deutschland (AfD) inn til det beste resultatet til et parti på ytre høyre siden krigen.

Nasjonal Front-leder Marine Le Pen tapte presidentvalget i Frankrike, men klarte å sikre seg 34 prosent av stemmene i den andre valgomgangen. Foto: CHARLES PLATIAU / X00217

Tre uker etterpå tok Østerrike en kraftig sving til høyre. Samlet fikk de konservative og ytre høyre over 60 prosent av setene i parlamentet og skal nå danne regjering.

Seks dager senere vant en søkkrik businessmann valget i Tsjekkia. Mannen som er under politietterforskning, lover å drive landet som sin egen bedrift og er blitt sammenlignet med både Berlusconi og Trump.

3. Høyresiden får flere arbeidere

Mange av valgene viser at det politiske landskapet er i rask endring og at den klassiske høyre-venstre-aksen utfordres.

Ved valget i Storbritannia hadde Labour for første gang i historien like stor oppslutning blant folk i middelklassen og de øverste samfunnslagene, som i den faglærte arbeiderklassen.

I Frankrike vant sentrumsorienterte Emmanuel Macron, som tidligere hadde vært minister i sosialistregjeringen, den andre runden av presidentvalget klart med 66 prosent av stemmene. Målinger etter valget viste at han slo Marine Le Pen i alle samfunnsgrupper bortsett fra én: Hadde det vært opp til franske arbeidere, hadde Le Pen vært president i Frankrike nå.

Også i det tyske valget gjorde AfD det bedre blant arbeidere enn andre yrkesgrupper. Partiet fikk en oppslutning på 19 prosent blant dem som identifiserer seg som arbeidere – mot 13 prosent totalt sett.

Mest dominerende blant arbeidere er likevel ytre høyre i Østerrike. I denne gruppen fikk Frihetspartiet (FPÖ) en oppslutning på hele 59 prosent og rent flertall. Sosialdemokratene klarte til sammenligning bare å kapre 19 prosent av arbeidervelgerne.

4. Protestvelgerne er ikke sinte gamle menn

Aftenposten har tidligere beskrevet hvordan velgeropprøret i USA og Storbritannia ble stemt frem av den eldre garde.

Blant briter under 24 år var det for eksempel bare 27 prosent som ville ut av EU, blant dem over 65 år var det 60 prosent. Og hadde unge velgere fått bestemme i USA, ville Hillary Clinton vært president.

I valgene i Europa i 2017 var det ikke mulig å spore samme aldersmønster. Faktisk var det stikk motsatt flere steder. I både Frankrike og Tyskland hadde innvandringskritiske partier på ytre høyre lavest oppslutning blant de aller eldste.

Samme mønster var også å finne i Østerrike der Frihetspartiet gjorde det best blant dem under 30.

– Vi har et bilde av at politikerne på ytre høyre stemmes frem av gamle, hvite menn, men i mange land i Europa har unge velgere større tilbøyelighet til å stemme på ytre høyre enn eldre velgere, har Matthijs Rooduijn, førsteamanuensis ved Universitetet i Utrecht, tidligere uttalt til Aftenposten.

5. Sosialdemokratene sliter tungt nesten overalt

Den sosialdemokratiske partifamilien er den store taperen. Oppslutningen om disse partiene har gått gradvis nedover i mange år, men i 2017 skjøt fallet fart.

I Frankrike, Tsjekkia og Østerrike mistet de makten, i Nederland mistet de sin plass i regjeringskoalisjonen og i Norge og Storbritannia må partiene belage seg på en ny periode i opposisjon. Også i Tyskland ble sosialdemokratene kraftig svekket.

Som alltid er det forskjeller mellom søsterpartiene, men én fellesnevner er at alle sliter med å holde den brede sosialdemokratiske koalisjonen av arbeidere, urbane høyt utdannede og innvandrere sammen. Velgerne lekker ikke hovedsakelig til ytre høyre, men i mange ulike retninger.

Etter et elendig valgresultat der antall seter i parlamentet falt fra 280 til 30, måtte det gjeldsbelastede franske sosialistpartiet legge det kjente Paris-hovedkvarteret ”Solferino” ut for salg denne høsten. Foto: CHARLES PLATIAU / X00217

På sin søken etter igjen å komme i posisjon, har partiene ulike svar: Arbeiderpartiet i Østerrike har strammet inn innvandringspolitikken og åpnet for samarbeid med ytre høyre. Britiske Labour har til sammenligning kastet Tony Blairs gamle sentrumspragmatisme på dunken og tatt en kraftig sving til venstre.

I mange land er det intern uro i partiene om strategi og ledervalg. De franske sosialistene ser ut til å være døden nær, der de rives mellom Macrons sentrumsorienterte linje og radikale bevegelser på ytre venstre.

6. Ingen enkel strategi mot ytre høyre

Politikerne fra etablerte partier ser at det er et stort velgerpotensial i å forsøke å vinne tilbake velgere fra ytre høyre. Noen har tilsynelatende delvis lykkes.

Nederlands statsminister Mark Rutte opplevde et solid oppsving rett før valget etter at han kom med flere tøffe utspill mot innvandring. Et åpent brev til alle nederlendere, trykket i de store avisene, fikk særlig mye oppmerksomhet. «Oppfør deg normalt, eller reis vekk!», sto det. Han gikk også i konfrontasjon med myndighetene i Tyrkia rett før valget.

I Østerrike vant konservative Sebastian Kurz etter å ha posisjonert seg som en outsider og kopiert store deler av ytre høyres politikk på innvandringsfeltet.

31 år gamle Sebastian Kurz (t.v.) blir trolig ny kansler i Østerrike. Han sitter nå i regjeringsforhandlinger med ytre høyres Heinz-Christian Strache og hans Frihetsparti. Foto: REUTERS/Heinz-Peter Bader

Enkelte advarer imidlertid mot denne strategien. Populisme-ekspert Cas Mudde sier den kan fungere ved ett valg, men at den er ødeleggende på lengre sikt.

«Ved å skyve politikken lenger og lenger mot høyre, vil de (tradisjonelle høyrepartiene) bare ha et valg igjen: Å forbli mer eller mindre tro mot sin ideologiske kjerne og møte sinnet fra den radikaliserte velgermassen, eller gi dem det de vil ha og bli et radikalt høyreparti», skriver professoren i The Guardian.

Valget i Storbritannia i juni viser at balansegangen ikke er enkel. Statsminister Theresa May ville vinne velgerne til høyrepopulistiske UK Independence Party og klarte å ta valgkretser i Nord-England som Labour har holdt siden før krigen. Men strategien skremte noen av de mest urbane byvelgerne, folk May i en famøs tale hadde stemplet som «citizens of nowhere». I gamle bastioner i London gikk de konservative kraftig tilbake, og de ble totalt sett svekket i parlamentet.

Emmanuel Macron ble president i Frankrike med en helt annen strategi: Han gikk til valg på et sterkt forsvar for liberale verdier og politikk som på flere områder er diametralt motsatt av den til Nasjonal Front.

Gjennom hele valgkampen sto han fast på sin varme støtte til EU og europeisk samarbeid og på arrangementene viftet tilhengerne med EU-flagg. Og mens andre tok avstand fra Merkels flyktningpolitkk, ga han henne ros for å ha «reddet Europas verdighet».

Er du interessert i EU, NATO og utviklingen i vår egen verdensdel? Da kan du følge Europa-korrespondenten på Facebook og på Snapchat (brukernavn: olangberg).

Les mer om

  1. Europa
  2. EU
  3. Populisme
  4. Innvandring

Relevante artikler

  1. VERDEN

    For 17 år siden ble landet straffet av EU. Nå er høyrepopulistene tilbake.

  2. VERDEN

    Østerrikes wonderboy er tilbake. Men nå står han overfor et vanskelig partnervalg.

  3. VERDEN

    EU-valget søndag: Dette er resultatene du bør følge med på

  4. VERDEN

    Arbeiderpartier i krise jakter på nye veier til makt. Nå vil flere samarbeide med ytre høyre.

  5. VERDEN

    Greta-effekt, men ikke i Sverige. Syv ting du bør vite fra EU-valget.

  6. KOMMENTAR

    2017 er ikke 1933