Olga Stokke og Jan T. Espedal (foto) rapporterer fra Izmir i Tyrkia.
Jan T. Espedal

På benken i Izmir sitter hun med en toåring på fanget, så kommer et lite barn til. Så dukker det opp enda en liten gutt, og enda en. Til slutt er den 22 år gamle syriske moren med det hjertelige smilet omringet av åtte små barn under ti år. I løpet av noen dager vil de alle være livredde passasjerer i en overfylt gummibåt i et forsøk på å komme seg til Europa.Siden 8. desember har 19 barn druknet utenfor Izmir-kysten i Tyrkia.

— Vi vet det er farlig, men vi skal til Europa, smiler Naseem (22) fra Idlib. Mens vi snakker kommer nyhetsmeldinger om mange drepte i et bombeangrep i hjemtraktene hennes. Kvinnen ved siden av henne, er mor til seks av barna. Også hun skal ta med seg sine små på den farlige båtturen fra Tyrkia til en av de greske øyene.

Antallet migranter som har tatt seg over sjøen fra Tyrkia til de greske øyene, har riktignok blitt betydelig redusert fra toppnivået i oktober i fjor da det kom over 211.000 mennesker til de greske øyene. Men det var 103.000 som kom seg over i desember, viser tall fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Så langt i år har flere enn 23.000 gjort reisen, ifølge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM). Til sammenligning kom det 12.441 fra Tyrkia til Hellas de tre første månedene i fjor.

Vinterstormene og det 15 grader varme vannet i Egeerhavet skremmer dem, men ikke fra å dra. Selv om bølgene pisker seg opp til hvite skumtopper nå i januar, vil de to mødrene dra med barna som alle de andre syriske flyktningene vi møter i Izmir, og i nabobyen Cesme. Herfra er den greske øya Chios, Europa, så nærme at vi kan se de hvite husene i åssidene.

Frykter Europa snart stenger grensene

Denne januarkvelden da kvinnene og barna sitter på en benk i Basmane-strøket i Izmir, som er blitt et supermarked for menneskesmuglere og flyktninger, passerer en barnefamilie bærende på bager og redningsvester skjult i svarte søppelsekker. De er engstelige, alvorstyngede, men vil ikke snakke med journalister. Smuglerne venter på å lose dem videre.

Kvinnene med barna, mennene deres, og mange andre unge menn, venter ikke til våren eller sommeren, men på at havet skal løye om en dag eller to. De drar nå fordi de frykter at Europa snart stenger grensene for flyktninger.

Over 1 million mennesker tok i løpet av 2015 sjøveien til Europa, enten via Hellas eller Italia. Fem ganger så mange som i 2014. Den voldsomme økningen i antallet flyktninger førte i løpet av høsten i fjor til et tydelig stemningsskifte i Europa, i retning av at man ønsket å begrense antallet flyktninger sterkt.

De daglige oversiktene fra Høykommissæren for flyktninger (UNHCR) viser hvordan flyktningene venter på godt vær. En dag kommer det bare 119 personer over til de greske øyene. En annen dag kommer det 5050.

— Krigen, slik som den i Syria, fortsetter å tvinge folk til å søke tilflukt i Europa i et antall av 2000–3000 hver dag, sier Adrian Edwards, talsmann for UNHCR. - Dessverre så har ikke årsakene til at folk flykter forandret seg, så flyktninger må fremdeles forlate hjemmene sine og noen av dem dør på sjøen underveis.

Aftenposten gransket menneskesmuglerne som får folk fra Tyrkia til Hellas:

Smuglerne gir dårlig vær-rabatt

En annen grunn til at strømmen av migranter har fortsatt, kan være at menneskesmuglerne har senket prisene.

— Smuglerne tilbyr tilbudspriser til dem som vil komme seg over havet. Prisen for å få over en familie er i noen tilfeller blitt redusert fra 3000–5000 dollar til bare 1000 dollar, sa Marie-Pierre Poirier, UNICEFs spesialkoordinator for flyktningkrisen i november, ifølge Reuters.

Saken fortsetter under bildet

Naseem (22) og ektemannen Mohammed er på flukt fra Idlib i Syria sammen med barna Weesam (4) og Tim (1). Aftenposten traff dem i Izmir i Tyrkia.
Jan T. Espedal

Flyktningene vi treffer i Tyrkia nå i januar, sier de kan prute smuglernes priser helt ned til 600 dollar pr. person for båtturen til de greske øyene Lesbos eller Chios. Stort sett ligger prisen på 1000 dollar pr. person, i sommer var den oppe i 1400 dollar.— Nå tar smuglerne vinterpriser, det er litt billigere enn i sommer, derfor drar vi nå, sier en ung syrer fra Aleppo.

— Vi vil reise på billigste måte. Og da en bombe falt fem meter fra huset mitt, skjønte jeg at jeg ikke kan bo der lenger, og jeg har ikke penger å leve for i Tyrkia, sier Imad (51) fra Damaskus.

— Den grunnleggende årsaken til at folk reiser er den samme. Folk flykter fra fortsatt krigføring, og har ingen tillit til at de har noen fremtid i flyktningleirene i regionen. Faktisk går bevilgningene pr. hode ned, fordi det er blitt enda flere som trenger hjelp, sier seniorrådgiver Pål Nesse i Flyktninghjelpen.

Trosser tyrkernes forsøk på å bremse trafikken

Flere syrere fra Damaskus sier at det inntil nylig har vært greit der, men ikke nå lenger.

— To unge menn fra hjembyen min druknet for tre måneder siden, men jeg reiser, sier Tawfiq (57) fra Hama.

Flere av dem har prøvd flere ganger, som tobarnsmoren Nasreem. Hun snudde på stranden, det blåste for mye. Flere har opplevd å bli kjørt bort fra ventesteder ved strendene av militæret med streng beskjed om ikke å dra til Europa. Men det preller av.

Flyktningene Mahod (24) og Ahmed (22) fra Aleppo i Syria venter på en sjanse til å komme seg vekk fra Izmir i Tyrkia og over til Hellas.
Jan T. Espedal

Flyktningene opplever at avtalen som EU og Tyrkia inngikk i november for å hindre at flyktninger drar videre til Europa, fører til at de blir tvunget ut på en enda mer hasardiøs reise enn før.Tyrkerne forpliktet seg til å øke antallet patruljer i Egeerhavet, og til å slå ned på menneskesmuglerne. Til gjengjeld har EU lovet Tyrkia 3 milliarder euro og et mulig fremtidig medlemskap i EU.

— Militæret stoppet oss, brant opp redningsvestene våre, tvang oss til å skrive under på at vi ikke skulle prøve å krysse havet igjen. Men jeg kommer til å prøve til jeg greier det. Vinterværet og militærets patruljer stopper oss ikke fra å reise til Europa, sier Imad.

Aftenpostens Harald Stanghelle og Stein J. Bjørge møtte flyktningene på Lesbos:

Militæret patruljerer langs kysten

Ute ved blågrønne Egeerhavet ligger det som en gang for mange år siden skulle bli en ferieidyll. Ved Cesme, ikke langt fra Izmir, ble flere titalls bygninger påbegynt med vakker utsikt over havet og den greske øya Chios. Her skulle velstående tyrkere feriere under solen, surfe på bølgene, men byggeprosjektet ble aldri fullført. Inntil i sommer sto det tomt, da flyttet flyktninger inn. Her er siste utpost før båtreisen over havet.

Da vi kommer tirsdag denne uken, ser området ut som en forlatt filmkulisse. Alt er stille, vi hører bare dønningene fra havet og vinden som feier gjennom det tette buskkrattet som omkranser husene. Ikke et menneske er å se.

Jo, en mann med rød sekk og svarte klær kommer subbende. Han er fra Afghanistan. Vennene dro i natt og han mistet kontakten med dem. Han forsvinner inn i krattet.

Saken fortsetter under bildet

Det som skulle ha blitt ferieboliger i kystbyen Cesme i Tyrkia ble aldri helt ferdig. I sommer flyttet migranter som ville komme seg over til Hellas inn. Den greske øya Chios er så nærme at man kan se husene på øya. Men forrige helg slo militærpolitiet til og fjernet alle migrantene. Det som står igjen er en spøkelsesby.
Jan T. Espedal

For noen dager siden var det tusen mennesker her. Nå roter løshunder rundt i søppelet som ligger strødd. Husene mangler dører og vinduer, men i og utenfor husene flyter det av utgåtte sko, bleier, tepper, isoporplater, barneklær, jakker, bukser, gensere, strømper. Et par bitte små, rosa barnesko står i en vinduskarm. En barbiedukke i rød kjole ligger forvridd på steingulvet.Mat på plasttallerkener, halvfulle vannflasker og hauger med brød på bakken, røper at flyktningene som var her sist, fikk det travelt.

En blå bil med blinkende, gule lys kommer på grusveien. Det er militæret. De patruljerer, rydder området for flyktninger og stikker hull på gummibåtene. Vi får ikke filme da vi ser at de finner tre menn som har forsøkt å gjemme seg.

Ekspertene advarte allerede i september:

Tyrkia sier de vil gjøre mer

Selv om EU nylig har uttrykt misnøye med at Tyrkia ikke gjør nok for å hindre flyktninger fra å reise til Europa, opplever flyktningene at militæret dukker opp over alt.

Til Norges utenriksminister Børge Brende kunne tyrkerne denne uken opplyse at de jobber med å få kontroll på migrasjonsstrømmen. Det er blitt innført visumplikt for dem som ønsker å komme fra Libanon til Tyrkia. Tyrkerne hevder også at de har tatt en rekke initiativ for å få bedre kontroll på dem som reiser til Izmir og de som beveger seg mot Egeerhavet.

— Dessuten har de som en følge av avtalen med EU for første gang åpnet for at de syriske flyktningene i Tyrkia skal få jobbe, sier Brende.

Arbeidstillatelse kan hjelpe på økonomien til flyktninger som opplever at gjelden deres bare stiger.

Den gode smugleren

Menneskesmuglere kan ha mange liv på samvittigheten når overfylte båter går ned med barn, kvinner og menn. Men handelen fortsetter, profitten er enorm, ca. en halv million kroner på en båttur. For tyrkiske Duran (32) har dette vært levebrød i mange år. Han vil ikke ut med hvor mye han tjener, men kaller det skitne penger.

Mahod (24) og Ahmed (22) fra Aleppo i Syria ser på redningsvester og annet flyteutstyr som er til salgs i en av hovedgatene i Izmir i Tyrkia.
Jan T. Espedal

— Jeg er en god menneskesmugler. Jeg sender ingen ut i dårlig vær, og jeg vil ikke at båtene skal bli for fulle, det er ikke bra.Han forteller at han er blitt fengslet tre ganger i Hellas for å ha kjørt flyktninger til greske øyer. Men i Tyrkia frykter han ikke å bli tatt.

Aftenposten møtte flyktningene på deres vei gjennom Europa:

Krigen de flykter fra

En 13 år gammel jente sitter tett inntil moren på en hotellcafe i Cesme. Hun er redd. Familien kommer fra Al Zabadani, noen kilometer fra Madaya som har vært beleiret. Moren Fadwa (45) blar frem bilder på telefonen sin, bilder av utmagrede, uthulte mennesker, noen av bildene har gått verden rundt de siste dagene. Hun sier at de er familiemedlemmer.

— Dette er Mohamed Ali, sier hun og peker på en mann som det nesten er bare skjelettet igjen av.

— Og det er Mustafa, han er ingeniør og min onkels sønn. Vi har vært i Libanon de siste to årene, men noen har tatt disse bildene og lagt dem på internett for å vise verden hva som skjer.

— Min svigerinne i Madaya er døende av sult nå, vi venter at det snart kommer slike skrekkbilder av henne. Våre slektninger spiste gress, så tok gresset slutt, nå spiser de blader fra trærne. Det dreper oss, å se hvor forferdelig våre slektninger i Madya lider, og så tanken på båtturen med mine to døtre. Jeg vet det er å leke med døden, men vi håper at vi overlever, sier kvinnen.

Tobarnsmoren på benken smiler når hun sier at jo da, hun er livredd.

— Enhver mor frykter en slik båttur med barna sine. Men vi har ikke noe valg.

Reportere i Brussel, Ankara og Oslo: Øystein Langberg, Silje Rønning Kampesæter og Tor Arne Andreassen.

Er nordmenn og europeere blitt mer tolerante overfor negative karakteristikker av muslimer? I podkasten Aftenposten Verden snakker vi om hvordan flyktningkrisen endrer debattklimaet i land etter land. Du kan lytte til den i spilleren under eller påSoundCloud, iiTuneseller fra vårRSS-strøm.