Verden

Norge og Israel førte USA bak lyset om Oslo-kanalen

Rapport kaster nytt lys over Norges rolle som støttespiller for israelerne i fredsprosessen med palestinerne.

  • Forf>
  • <forf>per A. Christiansen <

Dekkoperasjon. Fra det øyeblikk de hemmelige forhandlingene i Oslo om Midtøsten-konflikten ble et seriøst foretagende i 1993, "ble amerikanerne bevisst villedet av både Norge og Israel". Dette fastslår forsker Hilde Henriksen Waage i en rapport om Oslo-prosessen. USA var på det tidspunkt vert for offisielle forhandlinger mellom partene, men "visste ingenting, ble ikke fortalt noen ting, forsto ingenting" om det gjennombrudd som var i ferd med å finne sted i Oslo.Denne dekkoperasjonen overfor USA ble iverksatt etter krav fra den israelske regjering. Den ønsket ikke å røpe overfor amerikanerne at den hadde oppgradert sin deltagelse i Oslo-forhandlingene og følgelig for første gang førte reelle politiske forhandlinger med erkefienden, Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) om en fredsavtale, fremholder Henriksen Waage.En av de hovedkonklusjoner som trekkes i rapporten, er at et lite land som Norge ikke kan vente å spille en nøytral rolle i en slik konflikt mellom en sterk og en svak part. Mens de norske forhandlerne opprinnelig oppfattet seg selv som rene tilretteleggere av de hemmelige forhandlingene, trådte de stadig sterkere inn i en meglerrolle, heter det i rapporten, som er utarbeidet på oppdrag fra det norske utenriksdepartementet og i formiddag blir fremlagt på en pressekonferanse på Institutt for fredsforskning (PRIO). Rapporten var klar allerede for 10 måneder siden, men først nå har departementet godkjent at den offentliggjøres.

Israelsk "redskap"

Det inntrådte en klar endring i april 1993. Inntil da var den israelske siden blitt representert ved to akademikere, som handlet i samråd med utenriksdepartementet i Jerusalem. Men så besluttet Israel å la utenriksråd Uri Savir overta ledelsen av forhandlingsdelegasjonen. Omtrent samtidig overtok Johan Jørgen Holst som norsk utenriksminister og spilte etter hvert en stadig mer aktiv rolle i forhandlingene.Begge disse forandringene skulle få stor betydning for forhandlingenes videre forløp, heter det i rapporten.Ifølge Henriksen Waage førte disse endringene til en situasjon der Israel "brukte den norske utenriksministeren som et redskap i forhandlingene". Dette skjedde ved at Norge presenterte israelske synspunkter overfor PLO-lederen Yasir Arafat og der de norske forhandlernes rolle ble å "myke opp Arafats standpunkter".Samtidig som nordmennene rapporterte tilbake til Israel om palestinernes reaksjoner, later det til at de "bare i svært liten grad" forsøkte å overtale Israel til å forstå de palestinske synspunktene eller å avsløre overfor PLO hvor det var størst muligheter til å få Israel på gli.Rapporten fastslår imidlertid at den manglende balanse i styrkeforholdet mellom Israel og palestinerne nødvendiggjorde en slik norsk rolle; dette var "den eneste måte å nå frem til en avtale på. Hvis ikke ville samtalene ha brutt sammen. Nordmennene, og spesielt Holst, gjorde alt for å hindre at dette skulle skje", heter det.I tillegg blir det påpekt at det hele tiden var palestinerne som "presset og oppfordret nordmennene til å fortsette forhandlingene. Det var de som var ivrigst og mest interessert i å nå frem til en fredsavtale. Det var de som hadde mest å vinne og mest å tape".

Godt egnet

Ett av utgangspunktene for hele Oslo-prosessen var at et lite land som Norge kunne være spesielt godt egnet til rollen som tilrettelegger for slike forhandlinger. Det vil si et land som hverken har stormaktsambisjoner eller egne interesser å forsvare i regionen, og som ikke kunne mistenkes for å handle ut fra ønsket om egen vinning.I praksis viste det seg at Norge i rollen som tilrettelegger eller megler måtte ta spesielt hensyn til Israel, "den sterkeste part og den part som fastsatte premissene" for forhandlingene. Det var i tråd med dette hensynet at den norske utenriksministeren gikk med på å holde Norges nærmeste allierte USA i villrede om fremgangen i forhandlingene helt til etter at Oslo-avtalen var undertegnet i august 1993.Her må det også bemerkes at amerikanerne langt på vei ble presset inn i den samme rollen da de overtok ansvaret for iverksettelsen av avtalen: Også de måtte ta hensyn til styrkeforholdet mellom partene og bøyde seg gang på gang for israelske krav og vilkår, samtidig som de på Israels vegne øvet press på palestinerne.

Les også

  1. - Verre enn å drepe Yasir Arafat

&lt;b&gt;Hovedpersoner.&lt;/b&gt; Johan Jørgen Holst og Yasir Arafat i 1993. Foto: ALEKSANDER NORDAHL, SCANPIX