Bomber på havet mot Nato-skip. Dette kan være starten på en ny virkelighet.

MOSKVA/OSLO (Aftenposten): Verden skvatt til da Russland slapp bomber mot et britisk krigsskip. Her er fem grunner til at det kan skje igjen.

Et britisk krigsskip ville ta den raskeste veien rundt den russisk-annekterte Krim-halvøya onsdag. Det russiske svaret kom kontant: Varselskudd, bomber og fly.

Det melder russiske medier og en BBC-journalist om bord på krigsskipet.

Etter en halvtime skiftet det britiske skipet kurs. Her er fem storpolitiske utviklingstrekk som ble satt på spissen i disse 31 minuttene:

1. Krim-konflikten består

I 2014 ble Europa rystet i grunnmuren. Et massiv folkelig opprør i Ukraina ble møtt med motstand. Størst var motstanden øst i landet og på Krim-halvøya.

På den ukrainske halvøya ble det gjennomført en ikke-anerkjent folkeavstemning. Kort tid etter innlemmet Russland halvøya i den russiske føderasjon. Det enorme Russland hadde tatt en del av et annet land. Annekteringen var et faktum.

Til tross for rystelsen, er situasjonen på Krim-halvøya i dag «stille glemt» av Vesten. Det skriver Roger Boyes. Han er redaktør i The Times og analyserer onsdagens hendelse i Svartehavet.

Den siste uken har den russiske presidenten møtt den amerikanske. Det skal også være ønske innad i EU å få til et møte med Vladimir Putin, ifølge The Financial Times. Var forholdet mellom Vesten og Russland i ferd med å bli varmere?

Boyes mener at hendelsen i Svartehavet viser at selv om man ikke snakker så mye om Krim-halvøya, er konflikten mellom Russland og Vesten like fastlåst nå som etter annekteringen.

For Storbritannia, og resten av Vesten, mener at krigsskipet helt lovlig seilte i ukrainsk farvann. På samme måte mener Russland at deres farvann ble krenket.

2. Kampen om Svartehavet

Russland mener at det har en historisk rett på Krim-halvøya. Halvøya ble overført til Ukraina etter en beslutning tatt av Sovjetunionens lovgivende forsamling i 1954. I Russland sier man gjerne at «halvøya ble gitt bort i fylla». Men den offisielle begrunnelsen var de sterke økonomiske, geografiske og kulturelle båndene til fastlandet.

Vel så viktig for russerne i dag: Det er på Krim-halvøya russerne har sin strategisk viktige Svartehavsflåte.

– Kreml anser Svartehavet som sin maritime bakgård, skriver Dan Sabbagh i en analyse i The Guardian:

– Men Vesten støtter nå Ukraina i å styrke sitt nærvær.

Han viser til at det så sent som i denne uken ble signert en avtale om maritimt samarbeid mellom Storbritannia og Kiev. Der ble de to landene enige om å samarbeide for å etablere en ny ukrainsk marinebase ved Svartehavet.

– Russland oppfatter hendelser som med dette britiske skipet, som en provokasjon. Det fremstilles som om Nato skal ha en ambisjon om å ta tilbake Krim militært. Det er en fremstilling som mangler rot i virkeligheten, sier Kristian Åtland.

Han er sjefforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

Åtland mener det ikke er usannsynlig at det kommer flere lignende hendelser som også er politisk motivert.

– Er det en fare for at det kan føre til krigshandlinger mellom Nato og Russland?

– Det vil alltid være en risiko for at slike hendelser kan utarte og i verste fall eskalere til væpnede konflikter. Spenningsnivået i denne regionen er høyt, både militært og politisk, sier Åtland.

3. Putins militærmakt

Åtlands forskerkollega Tor Bukkvoll i FFI mener manglende anerkjennelse av den russiske anneksjonen er en viktig forklaring.

– Når russernes anneksjon av Krim ikke blir anerkjent, så tenker de: «OK, da kan vi likevel tvinge frem respekt». Når russerne går så kraftig til verks, så demonstrerer de veldig at dette er de villig til å forsvare med det de har, sier han.

Hensikten er å presse Nato-skip til ikke å bruke dette havområdet.

– Russerne vil etablere en praksis der Nato-skip i Svartehavet oppfører seg som om Krim var russisk territorium. Da har de oppnådd noe, sier Bukkvoll.

Han mener økende vilje til å bruke militærmakt lenge har vært en trend under Putins styre.

– Jeg tror det er riktig å si at militærmakten har fått en større rolle som utenrikspolitisk instrument.

4. Informasjonskrigen raser

Hendelsen blir forskjellig fremstilt. I russiske medier blir det britiske skipet fremstilt som en farlig provokasjon. I detalj går statlig TV gjennom hvor godt utrustet det britiske skipet var med våpen.

I vestlige medier understrekes det hvordan hendelsen er et bevis på hvor aggressiv Russland er.

I tillegg: Hele onsdag hersket det stor forvirring rundt hva som egentlig hadde skjedd i Svartehavet. Russerne sa at de hadde skutt varselskudd. Britiske myndigheter nektet deretter for at noe slikt hadde skjedd.

BBC-journalisten om bord på skipet hadde en annen historie. Han forteller at to russiske skip som skygget HMS Defender, prøvde å tvinge britene til å endre kurs. Siden ble det avfyrt skudd som hørtes ut som de var i trygg avstand, forteller journalist Jonathan Beale.

Benektelsen fra britiske myndigheter ga inntrykk av at Kreml var skyldig i desinformasjon. Men det de kanskje egentlig bare var skyldige i, var å overdrive situasjonen, skriver Sabbagh i The Guardian.

5. Mer krig om havet?

Analytikerne mener at onsdagens hendelse ikke bare handler om Svartehavet og Russland. For da Joe Biden var på sin Europa-turné sist uke, var det et annet hav og en annen stormakt som sto i fokus. Nemlig Sør-Kina-havet og Kinas omstridte krav på ressurser i området. Testet britene egentlig Beijing, spør Sabbagh.

Admiral Chris Parry sier dette om havets betydning til The Guardian: Havet er den fysiske ekvivalenten til internett. Det er vestlige nasjoners jobb å holde stiene åpne ved å bruke dem.

USA har lenge gjort dette i Taiwan-stredet. Omtrent en gang i måneden sendes det inn et krigsskip for å markere at det er internasjonalt farvann.

Boyes konkluderer:

«Nato har en plikt til å holde de maritime rutene åpne og sikre over hele verden. Som Putin har minnet oss på, det er her en krig kan bryte ut.»