Verden

Sirkus Paris

Hvem har gjort hva under klimatoppmøtet? Her er 12 fakta som gjør deg klokere.

Gigantisbjørnen Aurora har vært Greenpeace’ hovedattraksjon på klimatoppmøtet. Den brøler til ti faste tidspunkter hver dag slik at TV-fotografene kan være på plass, og en «sjåfør» som sitter oppe i Auroras hode, får det store dyret til å bevege seg. Oppmerksomhet betyr alt! Og litt humor, selvsagt.Vi trodde vi kom til en beleiret by etter terror- angrepet. Det gjorde vi ikke. Det er mye politi, men stort sett holder de seg i bakgrunnen.

  • Tekst

1. De som aldri er fornøyd

Mer enn 20.000 har hatt offisiell akkreditering til klimaforhandlingene i Paris — og sluppet innenfor den strengt kontrollerte «blå sone». Minst like mange har operert utenfor «blå sone» - altså rundt i byen eller i et område rett utenfor forhandlingsområdet, kalt «Climate Generations».

Anas Boukami (15) er fra forstaden Bagnolet utenfor Paris. Han bruker fridagen på å trikse med ball mens kompisen filmer med mobilen. Paris har vendt tilbake til seg selv etter terroren.

Både innenfor og utenfor er det holdt flere tusen foredrag, lagt frem hundrevis av nye rapporter om alt fra ny vitenskap til smarte nye teknologier.Mange tusen av disse kommer fra sivilsamfunnet — fellesbetegnelsen på alt fra utviklings- og miljøorganisasjoner til urfolksgrupper og fagforeninger.

Deres rolle er å presse, demonstrere, sende sinte pressemeldinger - kort sagt være folkets røst blant politikere og forhandlingsbyråkrater. Og å aldri være fornøyd.

2. Gigantenes show

Når klimaendringene blir en trussel mot storkapitalen, tar pengene skjeen i egen hånd.

Flere hundre av verdens største multinasjonale selskaper har lansert oppsiktsvekkende klimaløfter de siste ukene.

53 giganter inkludert BMW, IKEA, Microsoft, Google og Coca-Cola har lovet at de i løpet av noen år kun skal bruke elektrisitet som er produsert av fornybare kilder. Disse selskapene bruker alene én prosent av all elektrisitet som går med i verdens industri.

I morgen vedtas klimaavtalen. Ole Mathismoen skriver:

Les også

Paris-avtalen kan bli for god

114 selskaper har lovet å foreta så store kutt i egne klimagassutslipp som vitenskapen sier er nødvendig for å begrense oppvarmingen til to grader. Disse bedriftene har til sammen utslipp som er ti ganger så store som Norges.

Hvorfor? Jo, kundene og eierne deres forventer det.

3. Damen fra Lillesand

Hjemme i Norge har Tine Sundtoft fått kritikk for å være utydelig. Det brydde ikke den franske utenriksministeren seg om. Han ba henne lede en av de vanskeligste forhandlingene i Paris — kapittelet om klimaavtalens ambisjoner. Tine Sundtoft og kollegaen fra St. Lucia fikk ansvar for å forhandle frem enighet om kloden skal bli halvannen eller to grader varmere, om hvor raskt de avgitte klimaløftene skal forbedres og hvordan all verdens land skal rapportere hva de konkret gjør.

Klima-og miljøminister Tine Sundtoft ved det norske delegasjonskontoret. Hun fikk tøffere dager i Paris enn hun hadde tenkt da hun ble leder for en av de tøffeste forhandlingsgruppene.

Med forhandlingsleder Aslak Brun og noen flere på laget gikk hun løs på oppgaven med krum hals og opptrådte tydeligere og tøffere enn noensinne.Frankrike så nemlig på Norge som venn og alliert i den tøffe kampen om en avtale.

4. Landene som rotter seg sammen

I internasjonale forhandlinger har land som mener omtrent det samme, alltid rottet seg sammen.

Men alliansene skifter. Det var enklere før: G77 (som først var 77, men som nå teller mer enn 130 u-land) var på én side, Europa var på lag og USA var seg selv nok.

Urfolk fra hele verden deltok på toppmøtet for å påvirke og få til en sterkest mulig klimaavtale

G77 er mer splittet. Øystatene og de fattigste landene som rammes hardt av klimaendringer, har funnet ut at de ikke har så mye til felles med Saudi-Arabia og har i stedet slått seg sammen med Norge, EU — og etter hvert USA - i en «uformell progressiv gruppe». Araberstatene har sin gruppe, de afrikanske har sin gruppe og så er OECD-landene (bl.a. Norge og USA) som ikke er med i EU, sin egen «paraplygruppe». Oljeproduserende u-land er en gruppe (de liker ikke klimaavtaler) og «likesinnede u-land» er en annen gruppe (de liker heller ikke klimaavtaler).

5. Absurde arabere

Mange land krever erstatning. Små, flate u-land rammes hardt av klimaendringer. Noen av dem vil forsvinne i havet. De vil ha erstatning for klimaskade. Det høres fornuftig ut. De har ikke sluppet ut mye gass selv.

Araberlandenes delegasjonskontor var ikke så åpent som det har vært på tidligere møter. Døren ble strengt lukket. Og Saudi-Arabai brukte mye tid på trenere i første fase av forhandlingene.

Men araberstatene, med Saudi-Arabia i spissen, har kanskje klimaforhandlingenes mest absurde krav. Dersom verden etter hvert blir avkarbonisert — altså at vi slutter å brenne olje - vil araberne har erstatning for olje de ikke får solgt i fremtiden.De vil altså ha erstatning for at vi begrenser klimaendringene.

Siden København-møtet i 2009 har alle «vært enige» om togradersmålet, men det har aldri vært avtalefestet før nå.

  1. De som kan detteKlimaforskere er ikke de som roper høyest. Men mange av dem har vært innom Paris-forhandlingene. Lagt frem sine rapporter og publisert nye vitenskapelige artikler om alt fra tørke og flom til nedbør og temperatur.

Klimaforskere er uenige om hvor god Paris-avtalen er:

Les også

Er den veldig progressiv, eller dødelig og farlig?

Og noen av dem har viftet med små røde flagg: Det 1,5-gradersmålet dere snakker om, det er faktisk umulig å gjennomføre. Da må alle utslipp opphøre om ti år. Det klarer dere neppe.

7. De søvnløse

Klimaforhandlere er en egen rase. De har egentlig hovedrollen, men synes oftest minst.

Dette er spesielt utholdende byråkrater med én oppgave: Sørg for at avtalen blir best mulig for landet ditt! Mange av dem jobber bokstavelig talt døgnet rundt. Noen få timers søvn, litt mat og en dusj mellom endeløse møter og samtaler. Rekorden skal være over 60 timer i strekk.

Klimamøtet er slitsomme greier både for forhandlere og miljøvernere. Ikke få har sovet rundt i sofaer og på gulv de siste ukene.

De bygger allianser med andre land, de lirker på tekster, forsøker å finne kompromisser. Eller de forsøker å trenere alt. Forsøker å stanse all fremgang, slik at tiden skal bli så knapp som mulig mot slutten og at en dårlig avtaletekst blir eneste utvei.Alt etter hvilken beskjed de har fått av sine politiske sjefer. Norske forhandlere er eksempel på første kategori, saudiarabiske forhandlere har motsatt oppgave.

8. En milliard her og en milliard der

For at u-landene skulle gå med på en klimaavtale, hvor også de forplikter seg til klimatiltak, har pengestøtte vært et ufravikelig krav.

  • Aftenpostens fotograf har dokumentert Paris under klimatoppmøtet. Se de sterke bildene her: Takk, Paris.
    Eller «finansiering av klimatiltak», som det heter i forhandlingsspråket.

Og milliardene har strømmet inn både før og under Paris-møtet. USA lovet 3 milliarder dollar til det grønne klimafondet (selv om Kongressen nekter å godkjenne det), Kina lovet tre milliarder til sitt eget grønne klimafond, Erna Solberg varslet at hun kan tenke seg å doble Norges bidrag hvis det blir en god avtale, og forleden varslet USA dobling av støtte til klimaskade i u-land. Canada har lovet, Australia og mange europeiske land likeså.

Klimaforhandlinger er som en liten komprimert verden i seg selv. Folk fra alle verdens hjørner strener til og fra møter.

Verdens rike land strør altså om seg med store pengeløfter for å lirke på plass en avtale. Hadde ikke de rike gjort det, ville det aldri blitt en avtale.Men store u-land, med India, Brasil og Sør-Afrika i spissen, frykter at alle klimamilliard-løftene vil tas fra eksisterende bistandsbudsjetter. Neppe en ubegrunnet frykt?

9. Smarte franskmenn

Vertslandet for klimaforhandlingene er alltid sjefen. Utenriksminister Laurent Fabius har styrt Paris-møtet med hard hånd — og vært smart: Normalt har Bolivia og Venezuela vært blant de verste bremseklossene i klimaforhandlinger. De har gjort alt som står i deres makt for å blokkere enhver fremgang.

Delvis fordi de produserer olje, delvis fordi de er livredde for at en avtale skal forby subsidiering av bensin til egne innbyggere. Og ikke minst fordi de mener de vestlige kapitalistiske landene har skyld i hele problemet og må rydde opp selv.

Vi trodde vi kom til en beleiret by etter terrorangrepet. Det gjorde vi ikke. Det er mye politi, men stort sett holder de seg i bakgrunnen.

Men i Paris var begge nesten som snille lam. Hvorfor? Jo, den franske utenriksminister Laurent Fabius ga begge land sentrale posisjoner i forhandlingsledelsen. Da ble de så greie og ambisiøse som bare det.Dermed ble mot-aktører til med-aktører.

Inkludering er lurt.

10. Kinesiske taktikere

Tenk deg, du har knapt sovet på tre døgn, du kjemper og forhandler for det viktigste du kan tenke deg. Den du forhandler med, sender kun «løpegutter» uten mandat til å mene noe som helst, mens du holder på å segne om. Omtrent slik opererte Kina langt inn mot sluttforhandlingene. De kinesiske forhandlerne som møtte, snakket som Kina gjorde for mange år siden: Pukket på i-landenes historiske ansvar for klimagassutslippene og ville ikke ha med noe forpliktende i avtaleteksten.

Kina investerer nå mer i fornybar energi enn i kullkraftverk. De kinesiske klimagass- utslippene flater allerede ut.

Det nye klimavennlige Kina som ble proklamert i månedene før Paris-møtet, var fraværende. Ikke før helt i sluttspurten meldte de seg, de som kan bestemme.Det er også en metode for å få det som man vil. Alle land har sin metode for å påvirke — alt etter størrelse og internasjonal slagkraft. Det er for eksempel bare USA som kan skru Saudi-Arabia på plass og unngå at de blokkerer en avtale.

11. Optimistene

Parisforhandlingene har ikke dreid seg om hvor mye utslippene av CO2 og andre klimagasser skal kuttes med.

Det har nemlig hvert land bestemt selv på forhånd. 185 land har lagt frem slike nasjonale planer.

Ops, en isbjørn! Store marsjer ble avlyst etter terroren, men det har vært utallige små markeringer.

Det selve klimaavtalen handler om, er først og fremst veien videre — hvor ofte landene skal revidere løftene sine, hvordan man skal sjekke fremdriften og hva slags visjon (ambisjon) det globale klimaarbeidet skal ha.FNs egen klimasjef, Christiana Figueres, har hatt rollen som sjefsoptimisten. Hun som skal holde på stemningen når alle sliter med avtaleteksten. Og daglig har hun minnet om alt de har fått til på forhånd.

12. De som skal forsvinne

De små, lave øystatene har en helt egen agenda. De kjemper for å overleve som land. Dersom oppvarmingen begrenses til to grader, vil mange farlige klimaendringer unngås, mener forskerne. Men for øystatene er det for mye. Store deler av deres land vil trolig tas av havet.

Den afrikanske øystaten Komorene kan forsvinne med høyere hav. I Paris har de gjort alt for å bli hørt.

Derfor kjemper de en mer eksistensiell kamp enn mange andre. I Paris fikk de mer gjennomslag enn noensinne før. Det ble etter hvert global oppslutning om deres krav om å stanse oppvarmingen på 1,5 grader.Men dessverre det er mest en symbolsk seier — forskerne sier at det nesten er umulig å klare et slikt mål.

  • Les mer om klimaforhandlingene i Paris og andre klimasaker på Ole Mathismoens blogg: #klodenvår

Les også

  1. Frankrikes utenriksminister om klimaavtalen: – Jeg tror vi vil klare dette

  2. Kina og India taler med to klimatunger

  3. Nytt utkast til klimaavtale lagt fram

Les mer om

  1. Olesklode