Slik har USA og Cuba dyrket uvennskapet i 55 år
Forgiftede sigarer, en verden på randen av atomkrig og eksilcubaneres bitre Castro-hat er ingredienser i 55 år med uvennskap mellom USA og Cuba. Her er historien om gjensidig mistro og fiendskap siden 1959 i syv punkter.
1 Tapt amerikansk innflytelse
Inntil den cubanske revolusjonen i 1959 hadde USA svært stor innflytelse på øya, som ligger bare 15 mil fra Floridas sørspiss. En tidligere ambassadør sa i USAs senat i 1960: «Før Castro var USA så overveldende innflytelsesrik på Cuba at den amerikanske ambassadøren var den nest viktigste mannen der...».
2 Nasjonaliseringen av selskaper
Fidel Castros nye styre nasjonaliserte kort tid etter revolusjonen alle utenlandske, privateide selskaper. Mange av disse var amerikanske. Cuba tilbød gjeldsbrev over 20 år som kompensasjon, men USAs krevde kontant betaling. Under ti millioner kroner ble betalt ut, og forholdet ble så betent at alt samarbeid stanset. USA skal fortsatt ha en liste med krav angående nesten 6000 selskaper.
3 USAs boikott
I oktober 1960 innførte USA eksportforbud for de fleste varer til Cuba. I februar 1962 ble dette utvidet til også import. I praksis har det i mesteparten av tiden etterpå som hovedregel vært forbudt for amerikanere å reise til Cuba. Boikotten er i flere omganger skjerpet, men de siste årene – i Obamas presidentperiode – er adgangen for eksilcubanere til å reise blitt utvidet. Grensen for hvor mye penger man kan sende til slekt og venner er også blitt økt. Nå økes den ytterligere fra 500 til 2000 dollar i kvartalet. Det internasjonale samfunn har ikke vært på USAs side i denne delen av landets Cuba-strategi. I 23 år på rad har FNs hovedforsamling vedtatt en resolusjon mot boikotten. I oktober stemte 188 land for vedtaket, kun USA og Israel stemte imot.
4 Invasjonen i Grisebukta
- april 1961 gikk 1400 paramilitære i land i Grisebukta på Cubas sørkyst. Målet var å styrte det nye, revolusjonære regimet. De var støttet av USA i en CIA-operasjon som var godkjent av president John F. Kennedy. Uten direkte amerikansk kampstøtte måtte de kontrarevolusjonære gi seg etter tre dager da de gikk tom for ammunisjon. Castro styrket etterpå Cubas bånd til USAs kaldkrigsfiende Sovjetunionen.
5 Den 13 dager lange rakettkrisen
Sommeren 1962 plasserte Sovjetunionen mellomdistanseraketter med kjernevåpen på Cuba. 16. oktober fikk president John F. Kennedy se spionflybildene som bekreftet dette. 22. oktober sa han i en TV-sendt tale: «Det er denne nasjonens linje å anse ethvert kjernefysisk rakettangrep mot noe vestlig land som et sovjetisk angrep på USA, noe som vil kreve en fullstendig gjengjeldelse mot Sovjetunionen.»Verden var på randen av atomkrig. Kennedys rådgivere ville angripe Cuba, men han gikk inn for en blokade. Hemmelige forhandlinger førte til at Sovjet trakk rakettene tilbake. USA lovet i FN å respektere Cubas grenser og trakk tilbake egne raketter fra Tyrkia og Italia.
6 Planene om å snikmyrde Castro
Amerikanerne hadde tidlig på 1960-tallet en CIA-aksjon kalt Operation Mongoose. Gruppen bak denne klekket ut en rekke planer for å snikmyrde Fidel Castro. En av de mest kjente er planen om å ha eksplosiver i sigarene hans, men denne historien kan være en myte. Derimot er det liten tvil om at de forsøkte å forgifte sigarene hans. De planla også å få gitt ham dykkerutstyr, lommetørklær, en fyllepenn, te og kaffe innsatt med giftige kjemikalier eller dødbringende bakterier.En av Fidel Castros tidligere livvakter, Fabian Escalante, har gitt ut boken 638 metoder for å drepe Castro . Han hevder at dét er antallet attentatplaner og forsøk. Så sent som i år 2000 skal et forsøk på å sprenge Castro i luften med 90 kilo sprengstoff i Panama ha blitt forhindret.
7 Eksilcubanerne i Florida
I årene etter revolusjonen flyktet mange cubanere til USA, og antallet eksilcubanere på rundt halvannen million. Svært mange av disse bor i Miami og området rundt. Florida er en svært viktig stat i presidentvalg – vippestaten har like mange valgmannsstemmer som New York. Bare Texas og California er større. Det omstridte 2000-valget ble avgjort av et par hundre stemmer her. Eksilcubanerne har tradisjonelt vært bitre i sitt Castro-hat, noe som igjen har gjort det politisk vrient for personer med presidentambisjoner å gå inn for forsoning med Cuba. Antydninger om oppmykning er blitt møtt med knallhard avvisning. Ett eksempel på eksilcubanernes politiske innflytelse: For tiden har syv kongressmedlemmer cubanske røtter, tre av dem er senatorer. Les også:
