Mange hundre er drept. Husene er gjennomhullet og lagt i ruiner. Det ser ut som Syria, men vi er i Natolandet Tyrkia.

— Vi hadde alt, nå har vi ingenting, forteller 20 år gamle Jinda.

Hun sitter i ruinene av det som var – i en by sørøst i Tyrkia. Leiligheten som sto ferdig i fjor, mangler nå både vegger og vinduer. De ligger sprengt i stykker i gaten, på gulvet.

Det nyinnkjøpte lilla teppet på soverommet, som matcher både de lilla putene og de lilla gardinene, er dekket av glasskår og murpuss. Fire familier bodde fordelt på fire etasjer i dette bygget. Nå deler de 28 menneskene de få rommene som har overlevd stridsvognene, kulene og rakettene.

- Hva gjør dere her?

Aftenposten i Cizre, Tyrkia. Fotograf Jan T. Espedal og Midtøsten-korrespondent Silje Rønning Kampesæter.
Espedal, Jan Tomas

Vi er på vei til Cizre, en by sørøst i Tyrkia hvor majoriteten av befolkningen er kurdere. En by hvor et over to måneder langt portforbud nylig er hevet. For å komme inn i byen må vi igjennom to sjekkpunkt kontrollert av tyrkisk politi.

— Hva gjør dere her, spør en av politimennene på sjekkpunktet.

Hun er journalist og han er fotograf, forteller tolken vår, og presenterer seg selv. Politimannen sier de ikke kan garantere for sikkerheten vår og anbefaler at vi reiser et annet sted, til feriebyen Antalya for eksempel. Etter å ha sjekket bilen, pass og pressekort får vi likevel komme inn.

Den siste uken har flere tusen mennesker kommet samme vei. De flyktet da tyrkiske myndigheter startet anti-PKK-operasjoner i byen. Nå har de returnert.

Det var i fjor høst at kurdisk ungdomsmilits begynte å okkupere flere byer i denne regionen. Borgermestere i byene hadde nettopp erklært selvstyre, noe som førte til en rekke arrestasjoner, hvorpå militsen, som blir ansett som PKKs urbane ungdomsgren, tok opp våpen. De gravde grøfter, satte opp barrikader og hindret tyrkiske sikkerhetsstyrker i å komme inn.

Flere drept

I flere byer pågår det fortsatt operasjoner. Human Rights Foundation of Turkey (HRFT) sier at over en million mennesker er rammet av krigføringen. Men i Cizre har myndighetene erklært aksjonen for suksessfull og sier 619 «terrorister» ble drept.

Det er ikke mer enn ti dager siden folk begynte å komme tilbake til byen. Mange sitter bare utenfor det som pleide å være hjemmet deres. De vet ikke hvor de skal starte.
Jan Tomas Espedal

Lokalbefolkningen omtaler de drepte som krigere, naboer, studenter og slektninger. Ifølge menneskerettighetsorganisasjoner er både milits og sivile blitt drept. HRFT sier at de har talt minst 224 sivile som er blitt drept i portforbudsområder.

Portforbudene, som enkelte steder har vart i over to måneder, har hatt forferdelige konsekvenser. Ambulanser som ikke har kommet frem, syke mennesker som ikke har fått behandling, døde mennesker som er blitt liggende i hjemmet i uker. En familie forteller at de måtte oppbevare datteren i en fryser for at liket av barnet ikke skulle råtne.

Myndighetene sier ambulansene ikke kunne slippe inn på grunn av sikkerhetsmessige årsaker.

Stoppet av tungt bevæpnet politi

Inne i Cizre drar vi til nabolaget som er hardest rammet. Ødeleggelsene er massive. Vi begynner å snakke med lokalbefolkningen, men blir raskt stoppet av tungt væpnet tyrkisk politi, som patruljerer gatene i pansrede kjøretøy.

Ødeleggelsene i byen er enorme. Men Cizre er ikke den eneste byen som er rammet. Totalt 19 distrikter i syv forskjellige provinser har vært, eller er fortsatt, rammet av portforbud og sammenstøt mellom kurdisk milits og tyrkiske sikkerhetsstyrker.
Jan Tomas Espedal

Først én gang. De sjekker pass, pressekort og lurer på hva vi driver med. Etter å ha gitt dem svar, sier de at alt er greit.

— Bare skriv gode ting da, sier den ene politimannen før han snur seg og går.

Men vi blir stoppet fire ganger til, med jevne mellomrom. Etter å ha blitt klarert av antiterrorgruppen får vi omsider fortsette.

Politiet forteller at de patruljerer gatene for å holde de trygge, samtidig som de hjelper sivilbefolkningen.

Kommunen og sivilbefolkningen sier noe annet. En av politibilene tuter, og en ung gutt skvetter så hardt at den lille kroppen hopper høyt opp i luften. Deretter ler han litt nervøst.

Folk trekker seg unna. Kommer tilbake etter at politiet har dratt. Sier de ikke vil ha navnet sitt på trykk likevel. De strykes fra blokka. Noen velger å snakke men bare inne i husene, utenfor politiets rekkevidde. Andre velger å holde avstand.

Seier og selvtillit

Tilbake i huset til Jinda, forteller hun om hvordan livet i fjor var fantastisk. De hadde en vakker leilighet og en butikk i underetasjen som holdt familien gående.

20-åringen snakker om hverdagslivet. Men for mange kurdere i denne regionen var det mer enn hverdagslivet som gjorde første halvdel av fjoråret fantastisk.

Optimismen rådet. Den tyrkiske statens behandling av kurdere har vært under hard kritikk, men mye ble bedre under Erdogan. Høydepunktet kom i fjor da det sosialdemokratiske prokurdiske partiet HDP kom over den skyhøye sperregrensen i det tyrkiske parlamentsvalget. De fikk 13 prosent oppslutning og folk tok til gatene for å feire resultatet. Men det varte ikke.

Nederlag og sinne

Nå er Tyrkia lenger nede i en voldsspiral enn landet har vært på lenge. Erdogans regjerende AK parti klarte ikke å danne en koalisjon med de andre partiene og utlyste nyvalg i november. Partiet fikk tilbake flertallet. I mellomtiden sprakk våpenhvilen med den kurdiske PKK-geriljaen.

Gått glipp av opptaktene til det som skjedde i Tyrkia i fjor sommer? Da kan du lese:

Den ene partens fremgang er den andre partens motivasjon. Samtidig rammes hovedstaden Ankara og storbyen Istanbul stadig oftere av terrorangrep. De to siste angrepene i hovedstaden har tatt livet av 66 mennesker. En kurdisk militsgruppe ved navn TAK har påtatt seg ansvaret.

Mannen til Jinda, Mahmood (30), viser oss rundt i hjemmet deres. På gulvet ligger glasskår blandet med rester av byggematerialer. Over ødeleggelsene labber nakne barneføtter kun beskyttet av tynne flippfloppere. Alle eiendelene deres ligger begravd i ruinene.

Jinda (20) og ektemannen Mahmood (30) forteller at leiligheten deres nettopp stod ferdig. Dette var soverommet deres.
Jan Tomas Espedal

Familien flyktet fra alt med en gang myndighetene varslet om den kommende aksjonen. Da portforbudet ble løftet 2. mars, kom de tilbake.

Mistet alt for andre gang

For Ömer, den 75 år gamle faren til Mahmood, er opplevelsen spesielt sår. Dette er andre gangen han måtte forlate alt han eide og hadde.

Sist gang var på 90-tallet da over 3000 landsbyer ble brent ned av tyrkiske sikkerhetsstyrker i et forsøk på å røyke ut PKK-militsen. Ömer tok med seg familien til Cizre og startet på nytt.

Med strøken dressjakke, nybarbert skjegg og en veltrimmet bart, står han i sterk kontrast til kaoset som omgir han.

— Nå har vi ikke noe sted å dra. Jeg tror de prøver å drive oss ut igjen, sier han.

Amnesty skriver i en rapport at aksjonene tyrkiske myndigheter har gjennomført, minner om kollektiv avstraffelse av kurdere for militsens handlinger.

Europarådets Kommissær for menneskerettigheter uttrykte allerede i september at han var bekymret for anklagene som kom mot den tyrkiske staten, og anbefalte at myndighetene slapp inn uavhengige observatører. Det skjedde ikke.

- Situasjonen her i Cizre er ekstremt anspent Hele kvartaler er lagt i ruiner i Cizre i Tyrkia. Se rapporten fra Aftepostens team som tok seg inn i byen.

Flyktet på natten

I gatene jobber kommunen med å reparere vannledningene. 1400 husholdninger har ikke tilgang på vann.

Åtte år gamle Hassan og familien hans er en av disse husholdningene. De valgte å bli værende i hele 40 dager før de flyktet. Bestemor Feyruz (57) forteller at de snek seg ut på natten.

— De skjøt med stridsvogner og raketter mot huset 17 ganger. Det var mange krigere i gaten her. De fleste var unge universitetsstudenter, sier hun, og legger til at hvert øyeblikk var et helvete.

Rundt skjørtet hennes trasker åtte år gamle Hassan.

— De har drept naboene mine og søskenbarna mine, sier han lavmælt, da Aftenposten spør om han kan fortelle hva som har skjedd.

Nå vil han flytte vekk fra Cizre. Helst til Manisa, en by nære Izmir på vestkysten forklarer han. Faren legger til at de har vært på ferie der en gang.

— Det var ingen krig, så det var bedre, legger han til, mens han fikler videre med lekepistolen han bærer rundt på.

Han vil jobbe i sikkerhetsstyrkene når han blir stor, men privat, ikke statlig.

Aftenposten har forsøkt å komme i kontakt med tyrkiske myndigheter både før og etter reportasjereisen, men ikke fått svar.

-----------

Ønsker du flere nyheter fra Midtøsten? Følg vår Midtøsten-korrespondent på Facebook, Instagram og Twitter.

Vil du lese flere artikler fra Aftenpostens utenriksredaksjon? Følg oss på Facebook.

-----------

Under kan du lese mer fra Aftenpostens Tyrkia-dekning:

.**