To såpestykker.

Det er alt Hazera Khatun (40) har som våpen i krigen mot koronaviruset. De skal holde i en hel måned for henne, ektemannen, fire barn – og svigermor.

– Såpen må jeg bruke til å vaske barnas klær med. Da er det ikke noe igjen til å vaske hendene med. Vi har fått beskjed om å vaske hendene og ha på masker. Vi har ikke råd til masker. Alt vi kan gjøre, er å holde oss inne, sier hun til Aftenposten.

Med «inne» mener hun den vesle jordflekken der hun og familiens seks andre medlemmer må dele på plassen under en presenning. Her har de bodd siden september 2017, da de flyktet over grensen fra Myanmar sammen med store deler av rohingya-minoritetsbefolkningen i landet.

– Flere begynner å få panikk

Nå er familien noen av de 850.000 menneskene som bor tett-i-tett i verdens største flyktningleir, like utenfor byen Cox’s Bazar i Bangladesh.

Hazera Khatun (40) har vært flyktning i to og et halvt år. Hun deler på den lille plassen med seks familiemedlemmer.
Mayyu Ali

Hjelpeorganisasjoner Aftenposten har snakket med, sier at de er forberedt på at viruset kan dukke opp også her, selv om det foreløpig ikke er noen som er bekreftet smittet.

– Et koronautbrudd vil kunne få katastrofale konsekvenser for disse sårbare menneskene, som verden ser ut til å ha glemt, sier Sissel Roksvåg i Leger uten grenser.

– Disse menneskene lever under forferdelige forhold i de overbefolkede leirene. Lungebetennelse og luftveisinfeksjoner er også utbredt, særlig blant barn. Det er heller ikke nok vann eller såpe, og menneskene har liten tilgang på helsehjelp, sier hun.

Rohingyaene kom hit for å unngå å bli drept av regjeringssoldatene i hjemlandet. Nå er de i livsfare på nytt. Denne gangen har de ingen steder å gjøre av seg.

– Vi er livredde. Det er flere som begynner å få panikk, sier Mohammed Jahangir (26).

Mohammed Jahangir (26) håper at rohingyaflyktningene snart kan få tilbake tilgangen til internett.
Mayyu Ali

Lenge var han en av de heldige som hadde jobb i leiren – som assistent for en internasjonal hjelpeorganisasjon. I november ble han arbeidsledig. Det gjør det ekstra vanskelig å forsørge kona og deres lille sønn.

Internettforbud skaper problemer

Men det største problemet, forteller han, er mangelen på informasjon. Det siste halvåret har både internett og mobiltelefoner vært forbudt.

– Derfor går det mye rykter, både om viruset og om hvordan man kan behandle sykdommen. Flere tror at varmt vann med teblader og hvitløk er en måte å unngå viruset på, sier 26-åringen.

Nå håper han at myndighetene i Bangladesh gjør det mulig å bruke internett igjen, slik at folk kan få skikkelig informasjon.

– Vi må gjøre det vi kan for å unngå å bli syke. Så fort viruset kommer seg inn hit, kan det smitte oss alle. Vi har ingen steder vi kan dra, sier han.

Høsten 2017 flyktet nesten hele rohingya-befolkningen fra Myanmar til Bangladesh. Nå bor de i verdens største flyktningleir.
Mayyu Ali

70 millioner mennesker er på flukt rundt om i verden, ifølge Flyktninghjelpen. De er blant de mest sårbare menneskene som finnes – som regel uten god tilgang til mat, helsetjenester eller skikkelige sanitære forhold.

Mange av dem bor også svært tett. Dette gjør dem svært utsatt for å bli smittet av koronaviruset.

Ekstrem tetthet

For å sette det i perspektiv:

Egeland: «Leirene er blitt potensielle dødsfeller».

– På steder som dette kan viruset skape det fullkomne mareritt. Folk flyktet jo til disse leirene i Hellas, Idlib, Jemen, Somalia, Bangladesh og mange andre steder fordi de trodde at det var trygt der. Og så er leirene nå blitt potensielle dødsfeller, sier Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen.

Den norske organisasjonen har 14.000 hjelpearbeidere i felten i rundt 30 land. Utfordringene står i kø, både for å løse den umiddelbare smittefaren og de langsiktige konsekvensene.

– På kort sikt må vi sikre at livslinjene vedlikeholdes. Leirene må holdes oppe. Vi må øke vann- og sanitærtilbudet dramatisk, fordi det er en livredder i områder der folk er klemt sammen på liten plass.

Flere steder kan det også bli aktuelt å utvide flyktningleirene, slik at det kan bli mulig å isolere utsatte grupper, sier Egeland.

Moria-flyktning: – Smittefaren er enorm

I Moria-leiren på den greske øya Lesbos er alt gått fra vondt til verre. Hjelpearbeidere har kalt det «et levende helvete». Her havner mange av dem som migrerer via Tyrkia og inn i Europa. Leiren er bygget for å huse 3000 mennesker, men nå bor det syv ganger så mange der.

En av dem er Jamal Banisaeed fra Iran. Nå er han redd for en katastrofe.

Moria flyktningleir
Jamal Banisaeed

– Vi har ikke fått nok hygieneutstyr og informasjon om helse og hygiene. Håndsprit finnes ikke i leiren. Bussene har sluttet å kjøre oss til byen. Blir vi oppdaget idet vi drar til byen for å handle, blir vi slått av politiet, sier han til Aftenposten.

– Dette er en overfylt flyktningleir. Smittefaren er enorm, med lang matkø, dokø og handlekø. Det bor minst 12 personer i hvert eneste telt, sier han.

Flere hjelpeorganisasjoner har bedt om at leiren evakueres før viruset kommer seg inn i den, noe som anses som uunngåelig.

Egeland: – Norge må ta imot barn fra Moria

Flyktninghjelpens Jan Egeland mener også at Norge bør ta inn noen av dem som oppholder seg i leiren. Foreløpig har regjeringen ikke sagt seg villige til å gjøre dette.

– Jeg mener at det er fullt mulig å ha et organisert kvotemottak i Norge nå, for eksempel for barna fra Moria. Det er mange steder å sette dem, enten på tomme flyktningmottak i Norge eller ved å sette dem på fastlandet midlertidig et sted før de hentes til Norge. Det er bedre enn å la dem bli i en potensiell dødsfelle, sier han.

Moira flyktningleir
Jamal Banisaeed

Han legger til at dette bare er en liten del av utfordringen.

– Det aller viktigste er ikke hva vi gjør for noen hundre, men for alle de millionene som er på flukt.

Mandag ble det klart at Norge har inngått avtaler om partnerskap med en rekke humanitære organisasjoner for til sammen 6,8 milliarder kroner.

– Avtalene vi nå inngår, vil gi forutsigbare og fleksible rammer for våre viktigste norske humanitære partnere, sier utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H).

Flyktninghjelpen inkludert NORCAP, Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Redd Barna og Caritas Norge omfattes av den nye partnerskapsordningen, som gjelder for fire år og har en årlig ramme på 1,7 milliarder kroner.