Naturen her kan sammenlignes med den norske.

Høyere, varmere og hissigere hav spiser opp fiskelandsbyen. Den myke gressbakken ned til stranden er blitt et stup.

På Newfoundland er Jocelyn er redd. Vil havet spise opp husene deres også?

Hun er ikke i tvil om hvorfor havet er blitt en fiende.

Først kollapset havet. Nå kommer krisen alle snakker om.

NEWFOUNDLAND (Aftenposten): For 30 år siden var havet tomt. Torske-kollaps over natten. Olje og gass reddet økonomien til tusener av familier. Nå rammes øya av en ny krise.

Salte dråper pisker i ansiktet på stranden ved Fox Island River i Canada. Men egentlig er havet rolig denne dagen. Ofte er det mye verre.

Jocelyn Hynes-Reid, mannen Sean, onkel Augustus og alle de andre naboene i den langstrakte lille landsbyen vet så altfor godt hva som skjer når mennesker bruker naturen feil.

Newfoundland deler det nordlige atlanterhavet med Norge. Naturen er ganske lik vår.

Torsk har i århundrer vært ekstremt viktig for begge land. Men der Norge hadde strenge kvoter, var det fritt frem utenfor Canadas østkyst.

Det som startet 2. juli 1992, er et vondt minne.

Etter mange tiår med helt fritt torskefiske kollapset bestanden ute på The Grand Banks. Båter fra mange land hadde øst opp rikdom. Verdens rikeste torskebestand var tom.

I et febrilsk forsøk på å redde torsken, vedtok Canadas regjering et toårig moratoriummoratoriumEt moratorium betyr midlertidig stans i en aktivitet.. Det gjelder fortsatt etter 30 år, selv om det nå fiskes forsiktig med strenge kvoter.

Historien gjentar seg. Sakte.

Nå rammes Newfoundland igjen av natur i ubalanse. I høst forårsaket orkanen «Fiona» store ødeleggelser på Newfoundland.

– Det skjer så mye unormalt. Jeg er ikke i tvil om at menneskene står bak mye av det nye klimaet her, sier Jocelyn Hynes-Reid.

– Selv om jeg ikke vet noe om vitenskap.

De følger ikke med på klimaforhandlinger. Eller debatten om en ny naturavtale. Den skal etter planen vedtas under et toppmøte litt lenger vest denne helgen - i Montreal.

Men i motsetning til forhandlerne og politikerne fra Norge og resten av verdens land, lever fiskerfamilien tett på elementene.

De merker forandringene på kroppen hele tiden.

Jocelyn ramser opp:

• Nå regner det ofte i løpet av vinteren.
• Det er ingen tele i bakken, så snøen blir liggende kort.
• Erosjonen gnager seg innover hele året.
• Nye arter dukker opp i havet.
• De siste 20 årene har havet kommet 15–20 meter nærmere husene. Det er bare 20–30 meter igjen.

– Det fantes ikke milde vintre da jeg var barn. Aldri. Det var alltid is på fjorden. Det er slutt, sier hun.

Svogeren og onkelen ser to ulike konsekvenser av dette. Den ene er positiv.

Mindre is, mer hummer

– Etter at sjøen er blitt varmere, kommer flere hummere nordover til oss på Newfoundland. Det er blitt mindre sør på Nova Scotia. Nå er det vi som har et av de beste hummerfiskene, sier Jocelyns svoger Jeff Leroy.

– Det er jo bra.

Fangstene deres havner i USA og Kina. Hummer er blitt en stadig viktigere del av levebrødet.

– Men samtidig gnager det varmere vannet seg innover hver gang det er storm og flo. Før beskyttet isen i bukten oss når det var stormer, sier onkel Augustus Hynes.

Familien fanger hummer fra april og driver ymse fiske til utpå sensommeren. Etter det venter de bare på neste vår.

I Canada er det ingen kvoter på hummerfisket. Men det er begrensninger på størrelse og strenge tider for når det kan fiskes. Noen mener denne løsningen er nøkkelen til hummer-suksessen.

– Sønnen vår vil gjerne bli fisker. Jeg forsøker snakke ham fra det. Det er så uforutsigbart. Ingen vet hvordan dette blir når klimaendringene bare fortsetter, sier Jocelyn Hynes-Reid.

– Det skjer så raskt.

«Ingen» vil være klimakjempere

Simon Jansen lever noen mil nord for fiskerfamilien. Lærer og mangeårig miljøverner. Sammen med venner har han i årevis kjempet for miljøvern og klimakamp på den store øya nordøst i Canada – som Leiv Eiriksson døpte Vinland da han kom hit for drøyt tusen år siden.

Før var det en myk gressbakke ned mot strendene ved Kippens. Nå er det et farlig stup.

Stien har rast ut for lengst. Simon og Noah må finne en ny rute hver gang de skal på tur. Minst en meter forsvinner i havet hvert år.

Men det har vært vanskelig å få med seg newfoundlendere i klimakamp. Store deler av øya er villmark og folk lever tett på naturen.

Svært mange skyter hver sin elg på states land. En viktig del av kulturen, siden moose ble satt ut i 1904 for å hjelpe fattigfolk å skaffe mat.

Klimakamp uten å nevne klima

Da torsken forsvant og titusener mistet jobben, fikk mange arbeid i oljebransjen. Fortsatt pendler tusenvis frem og tilbake til oljesand-områdene i Alberta lenger vest.

– Mange tenker at naturen har det helt fint. Og de færreste bryr seg om klimaendringer, hvis de i det hele tatt stoler på vitenskapen. Selv om de fleste ser konsekvensene hver dag. Oljen har gitt mange stor velstand, sier Simon Jansen.

Store hus med nye, fine biler utenfor, bekrefter det Jansen sier.

– Men da oljeselskapene ville starte frackingfrackingFracking er en metode for utvinning av petroleumsråstoff fra fossile bergarter. Metoden går ut på å injisere væske under trykk gjennom et borehull. Det får de gassrike skiferlagene til å sprekke slik at gassen frigjøres. Metoden er omdiskutert. i naturen vår, valgte vi en annen strategi. I stedet for å argumentere med at global oppvarming ikke tåler mer olje, forklarte vi folk hvordan kjemikaliene som må brukes å presse olje ut av skifer ville true det rene drikkevannet, forklarer Jansen.

De lyktes med strategien. Folk og alle mulige organisasjoner protesterte vilt og sa blankt nei. Det ble vedtatt et midlertidig forbud mot fracking.

– Alle trakk sammen fordi det truet det nære, forklarer Jansen.

– En svært vellykket klimaaksjon uten at ordet klima ble nevnt en eneste gang, sier han.

Og smiler veldig bredt.

En stille miljøkriger

Vi drar lenger nord. Der finner vi en mann med et spesielt engasjement.

Denne mannen er en kriger.

Hver dag, ofte i det stille, forsøker Raymond Cusson å påvirke skeptiske newfoundlendere til å åpne øynene og spørre hvorfor isen nesten er borte.

På vestkysten rusler Raymond Cusson langs stranden bortenfor den lille fiskerbyen Woody Point ved Bonne Bay. Den pensjonerte konsulenten er miljøkriger uten bannere og høye rop.

Han peker mot landsbyen Norris Point på den andre siden av fjorden.

For bare en knapt tiår siden frøs alltid fjorden om vinteren.

– Folk kjørte sine pickuper og snøscootere over isen for å hente ved og treffe folk. Flere fant kjærester på den andre siden. Nå er fjorden åpen hele året. Kontakten er mindre, forklarer han.

– Så må de finne ektefeller andre steder.

Vannet er blitt fem grader varmere.

– Store deler av året er det for varmt for torsk og makrell. Fiskerne må reise lenger for å finne fisken. Fiskene trenger kaldt vann for å gyte.

Nede på stranden ved den isfrie fjorden kommer Raymonds sinne frem.

– Jeg mener vi er vitner til en stille død av alt den industrielle revolusjon har gitt oss, sukker han.

For et par år siden gikk et jordskred ikke langt fra huset hans. I de skogkledde sidene langs bukten sees flere titalls andre ras. Stadig kraftigere styrtregn har skylden.

– Politikerne lover og lover. De underskriver avtaler, men de implementerer ikke. Selv om de vet hva som skjer med klimaet. Vår regjering gir fine løfter, mens provinsregjeringen her vil doble oljeprosuksjonen de neste årene.

Han fnyser av politikere som hevder ingen produserer så klimavennlig og bærekraftig olje som Canada.

– De sier kanskje det i Norge også, spør Raymond.

Men det er noen som har skjønt det.

De sitter på en brannstasjon i Woody Point.

De frivillige brannfolkene sier det tok tid før de skjønte hva som skjer.

Nå er de overbevist. De vet de at et nytt klima vil gi dem mer å gjøre fremover. Mye mer.

Ian Sharpe jobber selger og fikser snøscootere. Før en sikker jobb, nå mer usikker.

Ian, Bill Coates og John Gillam er godt voksne arbeidsfolk. Ikke typene man forventer er særlig opptatt av klimaendringer og naturødeleggelse. Men de har snakket med Raymond før, og de ser at verdenen deres forandres.

– Vi ser definitivt klimaendringer her. Og de kommer mye raskere enn forskerne trodde. Mye raskere, men Ian.

Han bor på et flatt område rett ved bukten. Han har fire vannpumper fast montert i kjelleren fordi havet stadig trenger inn.

– For en del år siden sa en forsker som var på besøk at vi måtte gjøre oss klare på en ny verden. han hadde rett. Jeg venter bare på at det første huset her blir feid på havet.

– I sommer var det masse hai i bukten som spiste agnet før kroken kom ned til torsk. Det har aldri vært hai her før, sier Bill.

– Og bukten invaderes av grønne krabber vi aldri har hatt før. De spiser alt de kommer over.

Én ting er hva som skjer under overflaten. Men hva skjer med landsbyen dersom vannet stiger én meter til?

Horace Crocker og kona Jackie Crocker i Trout River er urolige.

Nede ved stranden står hus og fiskerbuer tett. Hvert år plastres husene med litt beskyttelse i et forsøk på å forsinke det uungåelige.

Horace har ti søsken. Flere av dem bor nede ved stranden.

Mellom mektige Tabellands med høye hvite, treløse fjell bor fiskerne i Trout River. Her ved storhavet i St. Lawrence-bukten bor det 602 mennesker. De lever av havet.

Eks-ordfører Horace Crocker og kona Jackie Crocker viser hvordan havet gnager seg innover også her.

– Da jeg var barn, hadde vi absolutt sterk vind noen ganger. Havet skyllet innover og noen ganger var det flom. Men ikke som nå. Nå herjer kraftige stormer flere ganger hvert år. Sanden vaskes bort og stranden vår forsvinner, sier Jackie.

Forskerne sier til oss at havet her kanskje kan stige med 90 til 100 centimeter. Om det skjer, forsvinner halve byen, sier Horace.

De som bor her, tror ikke det er sjans til å stanse dette. De tror heller ikke at de mange klimatoppmøtene klarer det.

Jackie Crocker fortviler.

– Jeg er redd for fremtiden. Det er så skremmende.