Verden

Tok barna fra Francos fiender

I Francos diktatur ble tusenvis av spanske barn tatt fra sine mødre og overlevert til fascistiske sympatisører. Augustina Gomez ble fortalt at hennes nyfødte sønn var død. Nylig fant hun ut at José ble stjålet.Emilia Giron protesterte da de kom for å hente sønnen. Det hjalp ikke.

Her står barnehjemsbarn oppstilt et sted sør i Spania på begynnelsen av 1940-tallet.
  • Per Kristian Aale
    Per Kristian Aale

Den milde aprildagen i 1945 starter lykkelig for familien Gomez. Augustina Gomez husker den som den verste i sitt liv. Franco strammer grepet om makten i Spania og fører et brutalt terrorvelde mot landets marxister. Broren til Augustina sitter i fengsel fordi han er medlem av kommunistpartiet, søsteren er ettersøkt fordi hun er med i en fagforening.

Denne aprildagen føder Augustina en sønn. Han er så vakker med svarte krøller og brune øyne der han ligger inntullet på morens bryst. Den ene hånden klamrer seg til morens lillefinger. José skal han hete. Augustina er lykkelig. Det skal ikke vare.

Et par dager senere tar en sykesøster med seg den nyfødte for å undersøke ham. Flere timer senere returnerer hun uten José. Familien spør hvor han er, men sykesøsteren bare rister på hodet.

–Jeg vil se sønnen min, skriker Augustina.

Til slutt kommer sykehussjefen.

–Deres sønn er død, sier han kort.

Men José er ikke død. I likhet med tusenvis av andre barn av røde foreldre, vil Franco redde ham fra «den marxistiske smitten». Han vil gi José en nasjonalkatolsk oppdragelse og gjøre ham til en lojal borger av regimet.

30000 forsvant.

Først nå, godt over tre tiår etter Francos død, er en av de dystreste sidene ved diktatorens styre i ferd med å bli kjent. Ifølge spanske historikere og forskere ble tusenvis av barn tatt fra familier som hadde støttet republikanerne – Francos fiende under den spanske borgerkrigen fra 1936 til 1939. Barna ble adoptert bort til fascistiske sympatisører eller sendt til katolske skoler og barnehjem uten at foreldrene visste hva som skjedde med dem.

–Barna ble separert fra familien og hjernevasket for at de skulle bli lojale støttespillere av fascistregimet. Opptil 30000 barn ble stjålet, sier sosiologen Francisco González de Tena.

Nylig ga den kjente dommeren Baltasar Garzón ordre til provinsdommere om å etterforske skjebnen til de forsvunne barna.

«I løpet av 60 år har ingen undersøkt denne saken, og det ville være ondt og urettferdig mot ofrene hvis vi fortsetter å feie denne saken under teppet», skriver Garzón i rettsorden der han fremholder at den spanske staten «systematisk tok tusenvis av barn og endret deres identitet».

Smittsom sykdom.

«Jeg gir herved autorisasjon til å etablere en psykologisk forskningsgruppe som skal granske de biopsykologiske røttene til marxismen», skrev Franco i et telegram 23. August 1938.

Gruppen ble ledet av den militære psykologen Antonio Vallejo Nágera som konkluderte med at kommunisme var en sykdom.

–Man så på kommunisme som et virus som smittet fra generasjon til generasjon. For å redde Spania fra marxismen, mente regimet at man måtte isolere barna fra mødrene, sier den anerkjente historikeren Ricard Vinyes fra Barcelona-universitetet.

I 1940 kom et dekret som sa at staten skulle ta over ansvaret for barn hvis det var fare for deres moralske oppdragelse. Franco etablerte Auxilio Social – Sosialhjelpen – en institusjon som drev barnehjem og katolske skoler over hele Spania.

–Auxilio Social ble et instrument for regimet – et instrument for politisk omskolering – og den katolske kirken ble sterkt involvert. Barna ble hjernevasket til å tro på regimets ideologi: nasjonalkatolisisme – en blanding av fascisme og katolsk kristendom, fremholder González de Tena.

Antall barn i disse institusjonene økte raskt, og i 1943 var det 12000.

–Auxilio Social-barnehjemmene var konsentrasjonsleire for barn med jernhard disiplin, fascistisk doktrine og katolske ritualer, mener Vinyes.

Fascisthilsen.

Et fotografi fra begynnelsen av 1940-tallet viser barnehjemsbarn som marsjerer gjennom Madrids gater iført fascistisk uniform. Et annet viser barn som hever armene for en fascisthilsen.

–Jeg kan fortsatt alle de fascistiske slagordene utenat. Det var et forferdelig liv. Nesten daglig gikk vi sultne til sengs. Vi fikk bank hvis vi ikke oppførte oss slik de ønsket, minnes Victoriano Cerezuelo (64).

Han ble registrert som «barn nummer 910 – foreldre ukjent». I virkeligheten ble han tatt fra foreldrene og sendt til et barnehjem i april 1944. Den samme datoen ble ført opp som fødselsdagen hans, til tross for at han da var flere måneder gammel.

–De tok meg fra foreldrene mine. De har stjålet barndommen min, sier Cerezuelo.

15 år gammel satte han inn en annonse i lokalavisen for å forsøke å finne ut hvor foreldrene var. Da ble han slått helseløs av en prest ved barnehjemmet.

–Jo mer du rører i dritten, jo verre vil det lukte, freste presten.

Øyner håp.

Hvem foreldrene var og hva som skjedde med dem, vet Cerezuelo fortsatt ikke. Nå øyner han håp etter at dommeren Garzón har beordret etterforskning av de forsvunne barna. Det samme gjør mange andre som er i samme situasjon.

–Vi har hatt flere tiår etter Francos død med løgner og fortrengning av sannheten. De stjålne barna og deres familier har krav på at sannheten kommer frem. Staten bør si unnskyld for det som skjedde, mener Fernando Magán fra en organisasjon for ofrene etter Francos undertrykkelse.

Organisasjonen jobber for å finne ut hva som skjedde, og for å forene familier som ble splittet – hvis de fortsatt lever.

–Det haster med å komme til bunns i saken fordi mange av dem det gjelder, begynner å bli gamle. Vitner dør ut.

Et slikt vitne er Maria Asuncion som var nonne ved et av Sosialhjelpens barnehjem i Madrid.

–Det ble gjort mye urett, og alle barna ble opplært i nasjonal katolisisme. Ideen var at veien til Gud går gjennom imperiet, forteller hun.

Hun fremholder at Sosialhjelpen også gjorde mye godt.

–Etter borgerkrigen var det mange foreldreløse barn, og vi ga dem mat og klær. Vi gjorde ikke forskjell om de var fra republikanske eller fascistiske familier. De var alle Guds barn.

Mercedes Sanz-Bachiller var sjef for Sosialhjelpen fra oppstarten, men hun døde for et drøyt år siden. Før det ble hun intervjuet av TV3 i Barcelona. Hun husket ikke om myndighetene stjal barn, men hun innrømmet den politiske indoktrineringen.

–Jeg ønsket ikke leve i et kommunistland. Vi ville at barna skulle bli antikommunister.

Fortsatt helt.

Mange spanjoler mener fortsatt at Franco var en helt som berget landet fra kommunisme. Da diktatoren døde og demokrati ble gjeninnført i Spania i 1975, var «taushetens lov» den første som ble vedtatt. Den ga i praksis amnesti for alle forbrytelsene fra Franco-tiden. Den sosialistiske regjeringen var redd for å gjøre noe som kunne splitte nasjonen på ny. Det mislykkede militærkuppet i 1981 satte en støkk i mange. Resultatet var at ingen generaler ble stilt for retten, og det var ingen sannhetskommisjon slik som i Sør-Afrika.

For et drøyt år siden fikk sosialistregjeringen vedtatt «loven om historiske minner» som er svært kontroversiell. For første gang blir diktaturtiden fordømt. Loven åpner for at Spania kan ta et oppgjør med historien.

Sjokk for Spania.

Det er i forbindelse med at Spania begynte å se på sin fascistiske fortid, at historien om de forsvunne barna kom frem.

–I Spania har vi vært opptatt av barnekidnappingene under militærdiktaturene i Sør-Amerika. Det har vært et stort sjokk for spanjoler å finne ut at dette også skjedde her, sier Montse Armengou som nylig laget en dokumentarfilm om barna som forsvant.

Den katolske kirken var tungt involvert, men har ikke svart på kritikken.

–Kirken har kun svart med stillhet, forteller Armengou.

Men kirken er en høylytt motstander av «loven om historiske minner». Den argumenterer med at det er farlig å åpne gamle sår. Også de konservative mener at man bør vente med å ta et oppgjør med diktaturtiden.

–Spørsmålet er om Spania skal se tilbake på det som skjedde for flere tiår siden, eller om dagens sosialistiske regjering heller bør se mot fremtiden, sier Jaime García-Legaz som sitter i nasjonalforsamlingen for de konservative.

Armengou fremholder at det aldri vil passe å avsløre sannheten om Spanias historie.

–Jo lenger vi venter med å gjøre det, jo vanskeligere vil det bli å komme til bunns i hva som skjedde. Men det er en tung og smertefull prosess. Spania er et moderne, demokratisk samfunn som er medlem av NATO og EU. Samtidig har vi en brutal og mørk fortid som vi prøver å fortie og feie under teppet, påpeker hun.

Tusenvis fengslet.

Tusenvis av kvinner ble fengslet etter borgerkrigen. Mange var gravide, en del hadde barn. Noen var medlemmer av kommunistpartiet, mange var konene, søstrene eller mødrene til parti— eller fagforeningsmedlemmer.

–Helt fra begynnelsen av Francos regime begynte voksne og barn å forsvinne. Det var særlig utbredt i fengsler og konsentrasjonsleire, forteller Vinyes.

De voksne ble likvidert, mens barna ble adoptert bort eller sendt til Sosialhjelpens barnehjem. I 1940 vedtok Franco at barn skulle adskilles fra sine mødre i fengslene når de var ett år gamle; da barna var tre år skulle de ut av fengslene. Emilia Giron satt i fengsel sammen med sin lille sønn.

–Jeg skjønte at hvis de kom og tok barnet fra meg, så ville jeg aldri se ham igjen, forteller den gamle kvinnen med hvitt hår og store, tykke briller.

Da de kom for å hente sønnen protesterte hun. Det hjalp ikke.

–De trengte ingen tillatelse. Jeg har båret denne smerten hele livet. Jeg fødte en sønn, men så ble han tatt fra meg. Jeg elsker ham selv om jeg aldri har kjent ham, sier hun.

I 1941 kom en lov som tillot regimet å endre navnet på barna. Hensikten var å gjøre det vanskeligere for foreldrene å finne igjen barna sine, og det skulle gjøre det enklere å adoptere dem.

Destruerte dåpsattester.

I et brev fra begynnelsen av 1940-tallet skriver presten Juan A. Tardio i Sevilla til et par som skal adoptere et stjålet barn. Presten innrømmer at den biologiske moren leter etter barnet.

«Jeg skjønte at dette kunne skape problemer for dere. Derfor vil den originale dåpsattesten bli ødelagt, og en ny vil bli laget. Det vil skje i streng konfidensialitet, men det vil ta litt tid før dere kan få barnet».

Under borgerkrigen sendte republikanske foreldre tusenvis av barn i eksil for å redde dem fra krigen. Etter at Franco kom til makten, fikk han hentet mange av dem tilbake til Spania. De ble ikke gjenforent med foreldrene, men ble sendt til Sosialhjelpens barnehjem.

I andre tilfeller ble nyfødte barn tatt på sykehuset, og mødrene ble fortalt at barnet var dødt.

101 år gammel.

Augustina Gomez er 101 år. Likevel husker hun den aprildagen i 1945 som det var i går. Men alderen tynger. Flere ganger må hun ta pauser mens hun forteller sin historie. Datteren Paloma Gomez (59) hjelper ofte til.

I 1945 jobber Augustina i en melkebutikk. Hun er gravid og planlegger å føde hjemme slik flertallet av spanske kvinner gjør den gangen. Men sjefen hennes og direktøren ved det lokale sykehuset overtaler henne til å føde ved sykehuset. Det hun ikke vet er at begge er falangister, medlemmer av Francos parti.

To dager etter at José er født, sier sykehusdirektøren at sønnen er død.

–Jeg vil se sønnen min, selv om han er død, sier Augustina.

Direktøren nekter. Det går ikke. Slik er rutinen. Mer vil han ikke si. Familien får heller ikke utlevert liket for å begrave det. Dødsattest får de aldri.

I fjor hører datteren Paloma på et radioprogram om de forsvunne barna. Flere innringere forteller tilsvarende historier fra det samme sykehuset der Augustina fødte. Paloma begynner å undersøke. Hun finner dokumenter som viser at broren ikke døde. Han ble stjålet.

–Det har alltid vært søsteren min og meg, og så finner vi ut at vi har en bror. Det gjør så vondt å tenke på det, sier Paloma med skjelvende stemme. Hun kjemper for å holde gråten tilbake.

Men Paloma har ikke funnet ut om hva som skjedde med José. Kanskje ble han adoptert bort, kanskje havnet han i et barnehjem. I dag vil han være 64 år, hvis han fortsatt lever. Det haster med å finne sannheten. Moren Augustina er syk og har neppe lenge igjen å leve.

–Jeg har så lyst til å bli kjent med ham. Samtidig er jeg redd for hva jeg kan finne. Kanskje er han død, og jeg får aldri møtt min bror som ble stjålet fra oss.

Ifølge spanske historikere var general Franco svært opptatt av barn; de skulle danne grunnlaget i hans visjon om et fascistisk imperium. Her gir han i 1942 pris tilen familie som har fått mange barn. Samtidig tok regimet tusenvis av barn fra «røde mødre» for å hindre at barna skulle bli kommunister.
Mange av barna endte opp i barnehjemmene til institusjonen Auxilio Social,Sosialhjelpen, slik som her i Malaga på begynnelsen av 1940-tallet.
Her står barna ved et hjem i Madrid oppstilt for et bildepå begynnelsen av 1940-tallet.
- Opptil 30 000 barn ble stjålet, siersosiologen Francisco González de Tena.
Barnehjemsbarn fra Auxilio Social - Sosialhjelpen - hever armenei en fascistisk hilsen på begynnelsen av 1940-tallet. - AuxilioSocial-barnehjemmene var konsentrasjonsleire for barn medjernhard disiplin, fascistisk doktrine og katolske ritualer,sier historikeren Ricard Vinyes.
Barnehjemsbarn fra Auxilio Social - Sosialhjelpen -omgitt av nonner og en soldat i Madrid på begynnelsenav 1940-tallet.