Verden

Generasjonskløften vokser i Nord-Korea

Unge mennesker skyr den statlige ideologien i Nord-Korea i stadig større grad. Myndighetene bekymrer seg for opprør blant den yngre generasjonen, mener forsker.

Par på dansemønstring i Pyongyang. Nye generasjoner nordkoreanere har begynt å ta avstand fra den evige, statlige propagandaen. Foto: Wong Maye-E / TT / NTB Scanpix

  • Tim Sullivan, Associated Press

Hun danser under tre meter høye portretter av to smilende diktatorer, en moderne ung jente i sentrale Pyongyang plaza, som svinger seg til musikk som oppfordrer nordkoreanere til å dø for sine ledere.

Når hun snakker, høres en ærbødighet overfor Nord-Koreas herskerfamilie, som om frasene er blitt tilfeldig plukket ut fra en regjeringsavis: «Den store lederens revolusjon» ... «Bare ved å opprettholde Kim Il-sung kan folk vinne sin kamp» ... «Arbeidere stoler på og ærer marsjall Kim Jong-un». Mens hundrevis av studenter danser bak henne i koreografert oppvisning av lojalitet, står hun standhaftig fast ved en ting: Nord-Korea har ingen generasjonskløft.

– Ungdommens ånd har forholdt seg lik som alltid, sier Ryu Hye Gyong.

Men ser man nærmere etter – bak ordene hennes, bak propagandaplakatene på hvert eneste gatehjørne og radioene som spiller hymner til den styrende familien – er den tause virkeligheten langt mer komplisert.

  • Les også Aftenposten-korrespondent Jørgen Lohnes rapport fra grenseelven mellom Kina og Nord-Korea: Bli med på en smugtitt inn i Nord-Korea

Universitetsstudent Ryu Hye Gyong (19) fikser håret før hun skal delta i en danseforestilling i Pyongyang. Foto: Wong Maye-E / TT / NTB scanpix

Ryu, en 19 år gammel universitetsstudent med et selvsikkert håndtrykk og omhyggelig stylet hår, lever i en by som i dag føles oversvømmet av endring. Nå finnes det rike mennesker i Pyongyang, som blir kjørt i Mercedeser og Audier, enda flesteparten av innbyggerne i politistaten forblir i fattigdom.

Dypt isolert

Det finnes ett supermarked som selger importerte epler og engangsbleier. På fortau hvor nesten alle en gang i tiden ikledde seg ensformige Mao-klær, finnes nå unge kvinner i noe som kan ligne miniskjørt og tenåringsgutter med baseballcaps.

Unge kvinner i forholdsvis korte skjørt sees stadig oftere i Pyongyangs gater. Skjørtet kan dog ikke være kortere enn fem centimeter over kneet, da risikerer kvinnene bot. Foto: Wong Maye-E / AP / NTB scanpix

I dette dypt isolerte landet, et sted som fremdeles fra tid til annen kan minne om en stalinistisk tid, vokser en generasjonskløft stadig frem bak propagandaen. Her, hvor ledere lenge er blitt tilbedt som allmektige forsørgere, har unge mennesker blitt voksne uten å forvente noe fra regimet.

Deres liv, alt fra karrièreambisjoner til datingvaner, blir i økende grad formet av en voksende markedsøkonomi og økende handel, av tv-serier og musikk utenfor myndighetenes kontroll. Politisk lidenskap, genuint følt av mange i tidligere generasjoner, blir presset til side av noe annet: En voldsom tro på pengenes betydning.

Foto: REUTERS/Toru Hanai/File Photo

Frastøtes av ideologien

Det er en komplisert splittelse hvor noen 20-åringer forblir sterke ideologer, og mange 50-åringer ikke har noen lojalitet til det stadig mer urovekkende regimet.

Samtaler med mer enn to dusin nordkoreanske flyktninger, i tillegg til forskere, tidligere regjeringstjenestemenn og aktivister, gjør det klart at unge mennesker blir frastøtt av den statlige ideologien i stadig større grad.

– Når Kim Jong-un snakker, lytter ikke unge mennesker, sier Han Song-yi (24), som forlot Nord-Korea i 2014 med drømmer om en popkarrière i sør.

– De bare later som de lytter, sier hun.

I trang olabukse og med gullglitrende øyenskygge, fryder hun seg i Seouls usjenerte forbrukersamfunn. Hun elsker å snakke om mote og K-pop-artistene (sørkoreansk popmusikk) hun og vennene hørte på i hemmelighet i Nord-Korea.

Men hun snakker også om sitt hjemland med tenksomheten til en som konstant følger med, på konstant jakt etter forklaringer. Hun kan dekonstruere den plutselige fremveksten av korte skjørt i hjembyen hennes høsten 2012, og hvordan det ikke bare speilet Kim Jong-uns oppstigning, den nye lederen som ofte ble fotografert med sin glamorøse, velkledde kone, men også den politiske kynismen som vokser rundt henne.

– Nord-Korea i fortiden og Nord-Korea i dag er så ulikt, sier hun.

To nordkoreanske gutter går ned en gate i Pyongyang i Nord-Korea. Moten blir stadig mer påvirket av Sør-Korea og vesten. Foto: Wong Maye-E / TT / NTB scanpix

Statens ekstreme makt

Ingen i Nord-Korea vil snakke med utenforstående om dette, og det er enkelt å forstå hvorfor.

På nær sagt hvilket som helst gatehjørne i Pyongyang blir du påminnet om statens ekstreme makt. Portretter viser landets to første ledere: Kim Il-sung, som formet Nord-Korea til en av verdens mest undertrykkende stater, og hans sønn, Kim Jong-Il, som skapte personlighetskultene som nå dominerer det offentlige liv. Svære skilt på takene proklamerer ros til hans barnebarn Kim Jong-un, regjeringspartiet og militæret. På radioen spilles sangen «Vi vil forsvare general Kim Jong-un med våre liv» igjen og igjen.

Beskjeden er umiskjennelig:

– Folk er alltid forsiktige med hva de sier, sier Han Song-yi.

Belastende lojalitet

I generasjoner var propaganda om Kim-familien alt de fleste nordkoreanere kjente til, en mytologi om kraftige, men ømfintlige herskere, som beskyttet folket mot en fiendtlig verden. Det dominerer fortsatt alt fra barnebøker til universitetslitteratur og fra TV-serier til opera.

– Da jeg var yngre, trodde jeg på alt dette, sier en tidligere nordkoreansk politimann i midten av 40-årene, som nå bor i Seoul og uttaler seg på betingelse av at hans navn ikke blir brukt. Han frykter gjengjeldelser mot slektningene som fortsatt bord i nord.

Han er en kraftig bygd mann med en alvorlig stemme, med motstridende tanker om Nord-Korea: Kritisk til diktaturet, men også med forakt mot en yngre generasjon som ikke forstår den følelsesmessige belastningen av lojalitet. Stemmen hans er nedsettende når han sier: «Men, av de yngre menneskene er det mange som aldri trodde».

Mange eldre nordkoreanere føler den følelsesmessige belastningen. Delvis fordi de husker dager med relativ velstand, da staten ga folk nesten alt: mat, leiligheter, klær, julegaver. Nord-Koreas økonomi var større enn Sør-Koreas et godt stykke inn på 1970-tallet.

Økonomisk skifte

Et økonomisk skifte startet på midten av 1990-tallet. Sovjetisk nødhjelp stoppet opp og en rekke ødeleggende flommer forårsaket utbredt hungersnød. Matrasjoneringssystemet som hadde ernært nesten alle i flere tiår, kollapset.

Politistatens makt ble svekket under hungersnøden, slik at smuglingen over den kinesiske grensen blomstret.

Mens staten igjen strammet inn når hungersnøden var over, vokste privat næringsliv, da regjeringen innså at det var den eneste måten å holde økonomien i gang.

For folk som ble gamle etter hungersnøden, når det hadde blitt klart at regimet hverken var allmektig eller i stand til å forsyne innbyggerne med alt de trengte, er propagandaen ofte bare bakgrunnsstøy.

Det er ikke det at de hater regimet, men heller at de har skiftet fokus til å tjene til livsopphold, eller å kjøpe den siste innsmuglede TV-serien.

– Etter en stund sluttet jeg å følge med, sier Lee Ga-yeon.

Hun vokste opp midt iblant gjørme og fattigdom på en isolert gård og begynte å hjelpe familien som tenåring under hungersnøden ved å sykle gjennom landsbyer i nærheten for å selge mat fra dør til dør.

Lee Ga-yeon som nå studerer litteratur ved et av Sør-Koreas beste universiteter. – Det handler ikke om regimet. Det handler om penger, sier hun. Foto: Ahn Young-joon / AP/ NTB scanpix

– Jeg tenkte ikke engang på regimet lenger.

Mangelen på interesse skremmer regimet. Dets legitimitet er avhengig av sin evne til å forbli i sentrum av det nordkoreanske liv.

– De vet at det er blant unge mennesker du får revolusjoner, sier Hazel Smith, en nordkoreansk forsker ved universitetet School of Oriental and African Studies i London og tidligere nødhjelpsarbeider i Nord-Korea.

– Dette er skillet myndighetene bekymrer seg for.

– Jeg er en av dere

Kim Jong-un, som ikke engang hadde fylt 30 da han kom til makten etter sin fars død i 2011, møter nå utfordringene av sin egen generasjon. Litt over en tredjedel av nordkoreanere er anslått å være under 25 år.

Under sine mer vennlige dager, har Kim rettet seg mot unge: «Jeg er en av dere, og vi er fremtiden», sa han i en tale.

Det var en økning i ungdomsorientert opprør etter Kims overtagelse som førte til offentlige løfter om lojalitet overfor de unge. Tidligere i år holdt regimet for første gang på 23 år den nasjonale samlingen av Kim Il-sungs sosialistiske ungdomsorganisasjon, en masseorganisasjon for alle nordkoreanere mellom 14 og 30 år.

Det finnes også propaganda tydelig rettet mot unge, som det kvinnelige «Moranbong Band», en musikkgruppe som fremfører pop-politiske låter i trange skjørt og høye hæler.

Sangere fra «Moranbong band» på scenen i Pyongyang i oktober 2015. Foto: Wong Maye-E / TT / NTB scanpix

Politiske fangeleirer

Men frykt har en lang historie i Nord-Korea. Minst 80.000 mennesker antas å bli holdt i politiske fangeleirer, noen av dem kun fordi de er i familie med noen som er mistenkt for illojalitet. Til tross for hans ungdom og skolegang i Sveits, forstår Kim midlene som hans far og farfar brukte. Han har hatt utrenskninger av flere dusin mektige mennesker fra sin innerste sirkel, inkludert sin egen onkel, som «gjorde alvorlig skade på ungdomsbevegelsen i vårt land».

Kim har også karakterisert utenlandsk film og musikk som «giftig ugress», og ifølge forskere kunngjorde regimet i 2015 at folk som blir tatt med sørkoreanske filmer, kan risikere en straff opptil ti års hardt arbeid i fangenskap.

De flest unge har vokst opp med en viss tilgang til smuglede filmer, det være seg kinesiske TV-serier (som normalt er OK for regjeringen), amerikanske filmer (betegnet som svært mistenksomt) eller en buffet av digitaliserte sørkoreanske underholdningsmuligheter (uten tvil den mest populære, og farligste ifølge myndighetene).

I nord er sørkoreanske såpeoperaer mer enn bare tårevåte sagaer om uoppnåelig kjærlighet. For mange nordkoreanske unge er såpeoperaene et vindu til en moderne verden, som oppmuntrer middelklassens ambisjoner ved å bidra til endring i alt fra mote til romantikk.

I dag kan unge kvinner bli sett i Pyongyangs gater i stramme bluser og korte skjørt, men ikke kortere enn fem centimeter over kneet. Da risikerer de bot. Par kan fra tid til annen bli observert mens de holder hender i parkene langs Taedong-elven. I en kultur hvor arrangerte ekteskap var normen frem til veldig nylig, dater nå unge mennesker åpent og har mulighet til å velge sin egen ektefelle.

Kim Jong-un og hans kone Ri Sol-ju som tilskuere under en konsert med «Moranbong band», i et bilde utstedt av den nordkoreanske regjeringen i august 2012. Foto: TT / NTB scanpix

Ingen tegn til ungdommelig sinne

Enkelte ting har likevel knapt forandret seg i det hele tatt.

For eksempel forblir politistatens makt, med sitt nettverk av byråer og horder av informanter, enorm.

Så mens generasjonskløften har økt, har det ikke vært tegn til ungdommelig sinne: ingen universitetsprotester, ingen politisk graffiti, ingen anonyme løpesedler.

Selv i sine egne kretser sier unge at politikk nesten alltid blir unngått, de ærlige samtalene er forbeholdt den nærmeste familie og venner.

Dessuten er politikken heller ikke i hjertet av generasjonskløften.

– Det handler ikke om regimet, sier Lee, den tidligere dørselgeren, som nå studerer litteratur ved et av Sør-Koreas beste universiteter.

– Det handler om penger.

Stor privatsektor

Offisielt forblir Nord-Korea strengt sosialistisk, et land hvor privat eiendom er ulovlig og byråkrater kontrollerer økonomien.

Så, når det kommer til virkeligheten:

– Alle vil ha penger nå, sier Han Song-yi, hvis far drev en vellykket tømmervirksomhet.

I hjembyen hennes, hvor okkuperte hus og små fabrikker ligger på rekke ved Yalu elven-grensen til Kina, blir familien hennes regnet som velstående.

– Jeg vokste opp som en prinsesse, sier hun lykkelig mens hun nevner familiens eiendeler: en TV, to bærbare datamaskiner, enkel tilgang til de nyeste sørkoreanske K-pop-videoene.

Pengene strømmer nå gjennom Nord-Korea, og ryster en verden som tidligere generasjoner trodde at aldri ville endres. Eksperter tror at privatsektoren, en rekke bedrifter med alt fra nabolagskjøpmenn til tekstilfabrikker, står for så mye som halvparten av den nordkoreanske økonomien og at de fleste mennesker er økonomisk avhengig av den, i alle fall delvis.

En ung jente i en tradisjonell drakt går forbi en eldre kvinne i dyreparken i Pyongyang i Nord-Korea. Foto: Wong Maye-E / AP / NTB scanpix

– Penger kan løse alt

Unge nordkoreanere «ble alle oppdratt i en markedsøkonomi. For dem er Kim Il-sung historie», sier forskeren Hazel Smith.

– De har andre normer, andre håp.

Store markeder er ikke tilgjengelige for de fleste utenforstående, men flyktningbeskrivelser og satellittbilder viser mer enn 400 av dem over hele landet, bygninger på størrelse med kjøpesentre hvor alt fra hjemmebrent til kinesiske bildeler blir omsatt.

– Tidligere ønsket alle å jobbe for regjeringen, det var den største drømmen, sier Lee.

– Men flere og flere forstår at penger kan løse alt. Flere og flere er interesserte i markedene, i å selge og å kjøpe, i penger.

Med markedene kommer også flere produkter: batteridrevne sykler til å sykle på ujevne veier, billig kinesisk elektronikk, importerte stoffer, solcellepanel til bruk ved strømbrudd.

– Unge kvinner vil ikke lenger bli på små gårdsbruk, sier Lee.

– De vil flytte til byer og bli forelsket i en rik storbygutt, akkurat som i Sør-Korea.

Eller i alle fall som i sørkoreansk såpeopera.

I Pyongyang sier ingen dette. Ikke åpent. Og definitivt ikke til en utenlandsk journalist som overalt blir skygget av regjeringen.

– Én forskjell

På en solrik ettermiddag, ved en tre-etasjers obelisk som feirer Nord-Koreas kjærlighet til lederne, snakker en matematikkstudent ved landets toppuniversitetet om hvordan landet har endret seg siden moren hennes var ung.

– Det er én forskjell, sier 19 år gamle Jang Sol-hyang.

– Moren min levde under det kloke lederskap av Kim Il-sung og Kim Jong-il, og jeg lever i den store epoken av Kim Jong-un.

Mens hun snakker stopper en velkledd mann opp for å lytte og blir stående bare et par skritt unna.

Kanskje er han en representant for partiet. Kanskje er han hemmelig politi. Kanskje er han bare en nysgjerrig forbipasserende.

Men ingen spør.

Istedenfor fortsetter Jang å snakke om landets herligheter, og den unge lederen som gjeter sitt folk inn i fremtiden.

Les mer om

  1. Nord-Korea
  2. Pyongyang
  3. Kim Jong-un

Relevante artikler

  1. VERDEN
    Publisert:

    Hvorfor er USA og Nord-Korea erkefiender? Og hva kan komme ut av toppmøtet på tirsdag?

  2. VERDEN
    Publisert:

    Xi på besøk i nabolandet, møtt på flyplassen av 10.000

  3. VERDEN
    Publisert:

    Formelt har de to landene vært i krig i nesten 70 år. Nå rykker en fredsavtale nærmere.

  4. KRONIKK
    Publisert:

    Nordkoreansk idrettsungdom fostres frem i elitefabrikker | Bård Larsen

  5. VERDEN
    Publisert:

    Ingen i familien har tidligere besøkt Sør-Korea. Nå går Nord-Koreas «førstesøster» en sjarm-etappe under OL.

  6. VERDEN
    Publisert:

    Bildene som gir Kim frysninger på ryggen