Stormaktene håper Syria-krigen nærmer seg slutten. Men disse tre søstrene får fortsatt mat bare hver tredje dag.

ISTANBUL/MOSKVA/OSLO (Aftenposten): Flere hundre tusen har flyttet hjem. IS er drevet bort fra byene og det faller færre bomber. Men i beleirede områder er det verre enn noensinne.

Familien har så lite mat at søstrene Sara, Samar og Sanaa kan spise bare hver tredje dag.

– Det gjør så vondt å se at de må legge seg sultne og våkne uten energi, forteller de tre søstrenes mor, enken Umm Sanaa – som betyr Sanaas mor.

Den lille familien bor i Kafr Batna-strøket i Østre Ghouta. Bare to mil unna går livet i hovedstaden Damaskus sin vante gang. De merker knapt at de syriske opprørerne som er blitt jaget ut av den ene enklaven etter den andre, fremdeles holder stand i Østre Ghouta.

Beleiret på femte året

Det er det største opprørskontrollerte området i nærheten av Damaskus. Faller denne bastionen, blir det vanskelig for opprørerne å holde stand i ti andre enklaver.

Opprørerne og en sivilbefolkning på 350.000–400.000 er under beleiring på femte året i Ghouta. Nødhjelpssendinger fra FN slipper bare helt unntaksvis inn.

Resultatet er sult. Her har man ennå ikke sett effekten av at det etter seks år med helvete nå forhandles om våpenhvile og fred i Syria. Faktisk risikerer de at det blir enda verre i tiden som kommer.

– Vi har nesten ikke noe mat, har Umm Sanaa fortalt til representanter for FNs matvareprogram (WFP), som var inne i Øst-Ghouta i midten av november. De har fortalt hennes og andres historier videre til Aftenposten.

Ser sønnen dø sakte

Under samme tur inn i det beleirede området, møtte FN-folkene Abu Saleh – far til Saleh. Gutten er ti måneder gammel og veier fem og et halvt kilo. Foreldrene, som bor i Duma i Øst-Ghouta, har ikke råd til melk, og barnet får i hovedsak tynn grønnsakssuppe.

– Jeg kan ikke gjøre noe for å redde gutten min. Alt jeg kan gjøre, er å ta ham til legen og se ham dø sakte, sa Abu Saleh.

Jacob Kern er sjef for FNs matvareprogram i Syria. Fra sitt hovedkvarter i Damaskus leverer de matrasjoner til utsatte syrere ved frontlinjene og i beleirede områder.

– Tilgangen er blitt bedre det siste året, men er fremdeles svært vanskelig noen steder, sier han til Aftenposten. Situasjonen i Østre Ghouta beskriver han som «dyster og nedslående».

Kan vi endelig se slutten på tragedien i Syria?

De store militære operasjonene nærmer seg slutten. Det var budskapet fra Russlands president Vladimir Putin da han uttalte seg om Syria-krigen for noen dager siden.

Det åpner for reelle politiske løsninger, mente han. En åttende runde med fredssamtaler i FN-regi er i gang i Genève.

Men de diplomatiske forhandlingene kan også være et spill, mens regimet i realiteten forbereder krigføringen som skal sikre dem kontroll over hele landet. Før helgen forlot Assads delegasjon fredsforhandlingene i protest.

Aftenposten har sett på den militære, politiske og humanitære situasjonen i landet etter seks år og åtte måneder med blodig borgerkrig.

Her er 3 viktige utviklingstrekk for å forstå situasjonen i Syria akkurat nå.

1. Er krigen like intens?

Det sentrale Syria, der mange syrere bor, har vært relativt stabilt i nesten et år, ifølge orlogskaptein Thomas Slensvik, som er hovedlærer i strategi og doktrine ved Forsvarets stabsskole.

– Det har vært områder som er blitt gjenerobret av regimet, og det har også vært en stor opprørsoffensiv som ble slått tilbake. Det har vært våpenhviler og brudd på våpenhviler. Men det har ikke vært kontinuerlige kamper i hele regionen slik det har vært tidligere, sier Slensvik.

Hvem som har kontrollert hva, har i liten grad endret seg i denne delen av Syria.

Men han peker på at det har vært mer vold i Raqqa og langs deler av Eufrat-dalen.

Kampen mot IS er imidlertid blitt langt mindre intens etter at terrororganisasjonen ble drevet ut av sitt høysete Raqqa. I august gjennomførte den USA-ledede koalisjonen nesten 50 luftangrep mot IS i Syria hver dag. I november har det enkelte dager vært null.

Men russerne har ikke trappet ned bombetoktene, viser tall fra det russiske forsvarsdepartementet. Tvert om: hvis tallene stemmer, intensiverte russerne bombingen samtidig som Putin inviterte til fredssamtaler i Sotsji.

Mens president Bashar al-Assad så sent som i mai i år bare kontrollerte 22 prosent av landområdene i Syria, kontrollerer regjeringshæren nå hele 55 prosent, ifølge den franske professoren Fabrice Balanc ved Universitetet i Lyon.

De røde områdene kontrolleres av Bashar al-Assad og regimet. De svarte områdene er Den islamske staten (IS), de gule er kurdisk og deres SDF-koalisjon, grønne områder er opprørerne.

Vil Assad egentlig ha mer krig?

Så hvorfor ser vi da fortsatt krigføring i Ghouta, med store menneskelige lidelser som resultat?

Akutte humanitære lidelser er dessverre ikke er noen utilsiktet effekt, ifølge Erik Abild i Flyktninghjelpen.

– Å hindre nødhjelp og skape lidelse er en villet effekt. Det er blitt gjort av alle sider i konflikten siden starten av konflikten og er en dynamikk som også brukes nå i forhandlingene. Det er vanlig at konflikten blir eskalert i en forhandlingssituasjon for å skape press. Lidelsen brukes som politisk verktøy, sier Abild.

Thomas Slensvik ved Forsvarets stabsskole forklarer offensiven mot dette området med at president Assad ønsker å ta tilbake kontrollen over hele landet før han forhandler. Beleiringen har vart siden 2012, men situasjonen er blitt mye verre de siste månedene. Nå som IS i stor grad er drevet ut, kan Assad komme til å sende enda flere styrker til området rett utenfor Damaskus.

– For øyeblikket er Ghouta den store juvelen for Assad. Hvis ingenting forandrer seg, vil han ta et område av gangen og dette kan være en del av sluttspillet for krigen, sier Slensvik.

2. Hvordan er situasjonen for syrerne i Syria?

Livet fortoner seg svært ulikt for syrerne. Mens 721.647 har vendt hjem, har 2,2 millioner måttet flykte igjen hittil i år, ifølge FN-organisasjonen OCHA.

Blant de 6,1 millioner internt fordrevne finner vi Fadil Kahlou, som nylig hadde kommet tilbake til eiendommen sin i Øst-Aleppo da Truls Brekke fra UNICEF møtte ham i oktober.

– Huset hans var bare en ruinhaug, så han kunne ikke bo der. Men mange foretrekker å oppholde seg så nær som mulig de ofte ødelagte hjemmene sine, sier Brekke.

Kontrasten er stor til de fredeligere delene av landet.

– Det er en underlig opplevelse å gå gjennom sentrum av Damaskus, sier Truls Brekke i UNICEF, som var der i oktober.

– Livet er mange steder nesten slik det var før krigen startet, men man kan høre lyden av krigen som foregår i nærheten.

Erik Abild i Flyktninghjelpen sier at mange viser en utrolig vilje til å komme tilbake til noe som ligner på et normalt liv.

– Det så vi blant annet i Aleppo. Kort tid etter at kampene var over i fjor, da vårt første team kom inn for å vurdere skader, så kom foreldre med barn med ryggsekkene og lurte på om de kunne begynne på skolen igjen. Det er forferdelige spøkelsestilstander i noen områder, men også liv og folk som kommer tilbake, sier Abild.

3. Kan det bli en politisk løsning?

Det foregår nå flere ulike løp for å prøve å finne en diplomatisk løsning på Syria-krigen. Mange, ikke minst russerne, mener det er Vladimir Putin, og i hvert fall ikke Donald Trump, som er den som trekker i trådene.

Sotsji i Russland: I forrige uke møttes presidentene fra Russland, Iran og Tyrkia i samtaler ledet av Russlands president Vladimir Putin. Også hans allierte, Syrias president Bashar al-Assad, kom til Russland, mens opprørerne ikke var invitert denne gangen.

Putin har også varslet en «folkekongress» i Sotsji for 1500 syrere fra ulike grupperinger neste år. Tyrkerne har motsatt seg at YPG, den sterkeste kurdiske gruppen i Syria, skal få delta på møtet.

Genève: Denne uken gjorde FN nok et forsøk på å samle partene rundt forhandlingsbordet i den sveitsiske byen. Det forhandles om en ny grunnlov og valg. Men fredag forlot Assads delegasjon forhandlingene og sa at de ikke kommer tilbake før opposisjonen forlater kravet om at Assad ikke kan være med i styret av landet etter krigen.

Utfallet?: De fleste tror Assad blir sittende som president, i hvert fall i en overgangsperiode. Spørsmålet er om han vil gå inn i reelle forhandlinger eller satse på å gjenerobre hele landet med makt. Selv om det skulle bli våpenhvile, vil det gjenstå mange uløste problemer.