Skogbranner herjer på flere kontinenter. Soraia Ramos har stått ansikt til ansikt med flammene.

Brannene i Europa startet i Portugal. Over to uker senere kjemper flere land fortsatt mot flammene. Slik rammer det vanlige folk.

Det er 13. juli, og den portugisiske TV-reporteren Soraia Ramos er omringet av en vegg av ild på alle sider. Selv om flammene er et lite stykke unna, kan hun kjenne den intense heten fra dem på huden.

– Vi visste ikke om vi kom til å komme oss ut, forteller hun.

– Man føler seg som en liten maur overfor en sånn kraft.

Det er ingen brannfolk i den lille bygda, bare en politimann som forteller innbyggerne at de er fullstendig omringet av skogbrannene. Vanlige mennesker, de fleste av dem gamle, kjemper mot flammene med feiekoster og hageslanger.

Mens Ramos og kameramannen hennes rapporterer direkte fra flammene, kommer bekymrede telefoner fra kollegene hennes i nyhetsstudioet, fra brannfolk som ser dem på TV-en og fra familiene til de to journalistene. Alle frykter at de ikke skal komme seg ut i live.

– Det må ha vært veldig skummelt?

Ramos rister på hodet.

– Vi var ikke redde. Vi fokuserte på jobben, på hva innbyggerne i bygda følte. Dette er mennesker som mister alt. Alle bryllupsfotoer, alle babybilder. Minner de har samlet sammen gjennom et langt liv, forsvinner i løpet av sekunder, forteller hun.

– Jeg visste at vi var i fare, presiserer journalisten.

– Men jeg følte at «vi kommer ikke til å dø her».

Ramos fikk heldigvis rett. Etter flere timer klarte brannfolk å kjempe seg gjennom flammene og evakuere innbyggerne i den lille bygda. Og de to journalistene.

Faren er ikke over

De første meldingene om skogbranner i Europa kom fra Portugal for over to uker siden. Siden har brannene ødelagt skog, jorder og hjem i et område større enn Oslo fylke.

Fire portugisere er døde. To av dem var et ektepar i 70-årene. Mandag for en uke siden døde de i bilen sin, på flukt fra flammene. Uken før kræsjet en brannpilot da han fløy for nær flammene ved grensen til Spania.

I skrivende stund kjemper brannfolk mot ti skogbranner nord i landet, ifølge Nasas globale brannkart.

Men det verste er over for denne gang. Det sa Portugals innenriksminister José Luís Carneiro til portugisisk rikskringkasting sist torsdag. Han understreket likevel at han synes landet bør fortsette å være i beredskap.

Andre steder har faren bare så vidt begynt.

De siste dagene er flere tusen mennesker blitt evakuert fra hjemmene sine i California. Det samme gjelder Hellas. Mandag kom brannene faretruende nær den antikke ruinbyen Olympus, før vinden brått snudde retning.

Nå har brannene også nådd Nord-Europa.

Øst i Tyskland måtte 700 mennesker evakueres tirsdag da skogbranner herjet i Brandenburg og Sachsen. Blant dem var deltakerne i en sommerleir for barn. Dagen etter måtte tsjekkiske brannfolk ha hjelp fra Tyskland til å få kontroll på en skogbrann som spredde seg over grensen, nær Praha, ifølge Reuters.

«Den verste lukten i verden»

I Portugal er Soraia Ramos tilbake på kontoret etter en uke i felt. Der har hun intervjuet folk som har mistet alt til flammene.

– Det har vært en lang uke, sukker hun.

Ramos jobber i RTP, Portugals versjon av NRK. Hun reiser rundt i landet og dekker naturkatastrofer. Til tross for at hun er vant til å se mennesker i krise, gruer hun seg alltid til å rykke ut til skogbranner.

– Skogbrann betyr ødeleggelse, sier Ramos.

I dagene etter en at brann har beveget seg gjennom et område, er lukten noe av det verste, forteller hun. Dyrene som har dødd i flammene, som ikke telles i nasjonale registre eller rapporteres om i nyhetene, ligger nå igjen mellom forkullede trær og råtner.

Bakken er fortsatt glovarm der flammene har herjet. Når kollegaen hennes legger kameraet sitt fra seg på bakken, smelter plasten på apparatet som er i kontakt med bakken.

Men det tøffeste for Ramos er møtene med kildene.

Et av de sterkeste øyeblikkene opplevde journalisten da hun møtte en dame i 70-årene. Hun har levd av å lage ost hele sitt voksne liv. Da Ramos kom til bygda hvor ostemakeren bodde, luktet det intenst av smeltet ost, beskriver hun. Ostefabrikken hadde tatt fyr.

– Det lukter så godt. Det må ha vært veldig god ost du lagde, sa Ramos til 70-åringen da de møttes.

– Nei, protesterte ostemakeren og brøt ut i gråt.

– Dette er den verste lukten i hele verden. Det er lukten av livsverket mitt som går opp i flammer.

Dødelige skoger

Skogbranner er noe man må leve med i et varmt land som Portugal, men i år har det vært ekstra ille.

Global oppvarming har ført til temperaturer som tørker ut naturen og gjør den mer sårbar for brann. De siste ukene har det vært over 40 grader mange steder. Forrige torsdag målte en portugisisk værstasjon hele 47 grader.

Med et stadig varmere og tørrere klima, er det ingen tvil om at skogbranner kommer til å bli et stadig større problem i Portugal hvis landet ikke tar grep. Det viser en studie fra Environmental Research: Climate.

Men det er ikke bare global oppvarming som har ledet til årets ekstreme skogbranner.

Fra gammelt av har portugisiske skoger vært tilpasset det varme klimaet og tålt hete og brann godt. Men det naturlige mangfoldet i landets skoger er blitt kraftig redusert det siste århundret. Trærne som egentlig hører til, er i stadig større grad blitt byttet ut med eukalyptustrær. De er lønnsomme fordi de er populære i papirindustrien.

Men de er ekstremt brennbare. Når skogbrannene kommer, er eukalyptusskogen som en fyrstikkboks.

Men ikke alt er dystert.

Folk finner sammen i kaoset. Det er hovedbudskapet Ramos sitter igjen med, etter enda en brannsesong. Selv folk som ikke kjenner hverandre fra før, hjelper hverandre, forteller hun.

– Når vi kommer til et sted som reportere, er jobben vår å dokumentere alt det triste som har skjedd. Men ofte ser vi mye vakkert også, mye fellesskap og omsorg.

Likevel er det tøft å se så mange tragedier på nært hold.

– Hva kommer du til å huske best fra årets skogbranner?

Soraia nøler ikke et øyeblikk før hun svarer.

– Tårene.

Mens hun snakker, strømmer det også tårer nedover journalistens kinn.

– Det jeg kommer til å huske best, er tårene til alle de som har sett hjemmene sine ødelagt. Som har mistet livet. Ikke fordi de er døde, men fordi alt de har bygget opp gjennom et helt liv, er borte nå.