Verden

Åtte Syria-spørsmål som du bør vite svaret på

USA, sammen med mulige allierte, forbereder militære angrep på Syria, som en gjengjeldelse for at regimet til president Bashar al-Assad har brukt kjemiske våpen mot sivile.

afp000577312-hRtxuA7hsl.jpg STRINGER

  • The Washington Post
  • Max Fisher

Hvis du ikke helt forstår hvorfor angrepet forberedes, hvorfor det er borgerkrig i Syria eller du ikke helt vet hvor Syria ligger på kartet, da bør du lese denne artikkelen der Washington Posts journalist går igjennom de viktiste spørsmålene.

Først av alt en viktig saksopplysning: Syria har en komplisert historie. Her finner du ikke hele historien, bare en del av den, skrevet slik at alle kan forstå det.

1. Hva er Syria?

Svar: Syria er et land i Midtøsten, langs den østlige kysten av Middelhavet. Det har en størrelse omtrent som Uruguay eller Kambodsja og har 22 millioner innbyggere. Syria er et svært etnisk og religiøst splittet land, men de fleste innbyggerne er etniske arabere og tilhengere av sunniretningen innen islam.

Ulike sivilisasjoner har eksistert i Syria i flere tusen år, men landet, slik det fremstår i dag, er meget ungt. Grensene ble trukket opp av de europeiske kolonimaktene på 1920-tallet.

Akkurat nå befinner Syria seg i en bitter borgerkrig. Kampene mellom opprørsstyrker og regjeringshæren har krevet mer enn 100.000 menneskeliv og har ført til at mer enn to millioner mennesker har flyktet fra landet. Halvparten av dem er barn.

2. Hvorfor dreper menneskene i Syria hverandre?

Svar: Drepingen begynte i april 2011 da de første demonstrasjonene dukket opp. Folk protesterte mot diktaturet som styrer landet. Regimet reagerte som de reneste monstre — å si noe annet vil ikke være i samsvar med sannheten.

Først begynte sikkerhetsstyrkene å drepe aktivister. Deretter begynte de å kidnappe, voldta, torturere og drepe aktivister og deres familiemedlemmer, inkludert mange barn. Likene av vansirede mennesker ble dumpet i veigrøfter. Etter dette begynte soldatene å åpne ild mot demonstrantene. Til slutt begynte sivile demonstranter å skyte tilbake.

Les også

- Assad opplever han har fått grønt lys til å gasse eget folk

Deretter ble kampene trappet opp inntil det hersket full borgerkrigstilstand. Sivilister organiserte seg i opprørsgrupper og bevæpnet seg. Hæren inntok posisjoner over hele landet, og den begynte å bombe bydeler og hele byer. Hensikten var å skremme folk slik at de innstilte all motstand.Det blir også hevdet at hæren har brukt kjemiske våpen, noe som vi kommer tilbake til lengre nede i artikkelen. Frivillige fra andre land har slått lag med opprørerne, enten fordi de ønsker å hjelpe til i kampen for frihet og demokrati for Syria, eller — og dette er det mest sannsynlige - fordi de er islamistiske jihadister som hater det syriske regimet. Lenge var opprørerne på offensiven, men nå ser det ut til at regimet er i ferd med å styrke seg. Ingen ser noen ende på borgerkrigen.

3. Hvorfor gikk alt så galt i Syria?

Svar: Det er ikke noe enkelt svar på det spørsmålet. Men hvis du henger med, skal jeg gi deg den kortest mulige versjonen. Man kan si, generelt sett, at det er to teorier for hvorfor borgerkrigen ble så bitter. Begge disse teoriene har det utgangspunkt at Syria har vært ei kruttønne som i mange tiår bare har ventet på å eksplodere.

Det kan se ut til at det som skjedde i 2011, da regjeringen slo så hardt ned på demonstrasjonene, var med på å utløse det hele. Regjeringen overreagerte: Sivile ble uten videre slaktet ned, og dette var viktig for å forstå det videre hendelsesforløpet. Bashar al-Assad hadde lært dette av sin far.

I 1982 ble Hafez al-Assad, grunnleggeren av Assad-dynastiet, utfordret av en oppstand i regi av det muslimske brorskapet i byen Hama i Syria. Regimet svarte ved å jevne hele bydeler med jorden og drepe tusenvis av sivile. Mange av dem som ble drept, hadde ikke hatt noe å gjøre med oppstanden i det hele tatt. Men det fungerte bra, sett fra regimets makabre ståsted, og det ser ut til at Assad den yngre ønsket å kopiere dette. Men da han mislyktes med å slå opprøret ned, falt landet enda dypere ned i kaos.

Les også

Frankrike truer med maktbruk i Syria

Og så skal vi ta for oss teoriene for hvorfor volden kom så absolutt ut av kontroll. Den første av disse teoriene kan kalles «gjenopprettelse av balansen mellom de ulike sektene», denne teorien er blant annet fremsatt av Fareed Zakaria. Syria har kunstige grenser som ble skapt av de europeiske kolonimaktene. Innenfor disse grensene ble ulike religiøse og etniske grupper tvunget til å leve sammen. Kolonimaktene hadde dessuten en tendens til å styre sammen med en bestemt minoritet, og på den måten skjerpet man motsetningene mellom ulike grupper.Hva vi ser nå, kan derfor tolkes som en uunngåelig gjenopprettelse av balanse mellom ulike etniske og religiøse grupper. Dette kan sammenlignes med det blodbadet som oppsto i Irak etter at USA styrtet Saddam Hussein. Et flertall av befolkningen som inntil da hadde vært undertrykket, tok da makten fra og hevnet seg på en brutal og voldelig måte på det mindretallet som tidligere hadde hatt makten.

De fleste syrere er sunnimuslimske arabere, mens landet hittil har vært styrt av medlemmer av en muslimsk sekt kjent som alawittene. Disse er også arabere, men alawittene er en avvikende sekt innen sjia-islam. Alawittene har opprettholdt et diktatur og dessuten gitt medlemmer av gruppen spesielle privilegier.

Hvis Assad-familien taper makten, er alawittene redde for at de vil bli slaktet ned. Flere syriske grupper er forlengst lokalisert i spesielle enklaver, der de har sine egne militser. Dette forklarer hvorfor så mye av volden i Syria har fulgt religiøse og etniske skillelinjer. Ifølge Zakaria, er det ikke så mye man kan gjøre for å stanse drepingen ettersom det å gjenopprette balansen mellom ulike grupper er en smertefull prosess.

En annen teori for hvorfor alt er kommet ut av kontroll, er at Assad-regimet i bunn og grunn ikke er levedyktig og at det er på vei mot undergangen. De fleste land har en eller form for bærekraftig politisk system, og gjennom flere tiår så det ut til at Syria ble holdt sammen gjennom et grusomt og undertrykkende, men grunnleggende sett stabilt diktatur. Kanskje var det likevel ikke stabilt, kanskje var det bygget på sandgrunn.

Bashar al-Assads far Hafez tok makten i et kupp omkring 1970 etter to tiår med ekstrem politisk ustabilitet. Regimet hans var et produkt av den kalde krigen og av en arabisk identitetskrise som omfattet hele regionen. Hafez al-Assad satset på feil hest på begge disse arenaene. For det første valgte han ut Sovjetunionen som sin beskytter. Innad fremmet han en anti-vestlig nasjonalistiske ideologisk linje, en linje som i dag er stort sett irrelevant.

Den kalde krigen er forlengst forbi og mesteparten av regionen har forlengst sluttet fred med Israel og USA. Assad-regimets en gang så solide ideologiske og geopolitiske identitet er i dag totalt utdatert. Problemet er at Bashar al-Assad, som overtok makten i år 2000, aldri har vært opptatt av å oppdatere regimets ideologiske basis. Da utviklingen begynte å gå ham i mot for to år siden, hadde han ikke annet å falle tilbake på enn å drepe mennesker.

4. Russland og Iran er fortsatt gode venner av Syria. Hvorfor det?

Svar: Ja, Russland er Syrias viktigste allierte. Moskva sørger for å blokkere ethvert forslag til vedtak i FNs sikkerhetsråd som kan skade Assad-regimet. Dette er grunnen til at USA må gå utenom FN hvis man ønsker å få gjort noe som helst. Russerne sender mengdevis med våpen til Syria slik at de gjør det lettere for Assad å fortsette å drepe sivile. De vil også gjøre det mye vanskeligere hvis omverdenen ønsker å intervenere.

Det er fire årsaker til at Russland ønsker å beskytter Assad: Den første er at Russland har en marinebase i Syria som er strategisk viktig fordi den er den siste marinebasen utenfor den tidligere Sovjetunionen. For det andre har Russland fortsatt mye igjen av mentaliteten fra den kalde krigens dager, kombinert med et innslag av nasjonal usikkerhetsfølelse, noe som gjør at man setter mye inn på å bevare en av de siste militære alliansene som fortsatt er i live. For det tredje er Russland mot ideen om såkalte internasjonale intervensjoner mot land som Syria fordi man ser det som en form for vestlig imperialisme og en trussel mot Russland selv. For det fjerde er det slik at regimet i Syria kjøper masse av de våpen som Russland eksporterer, og russerne tjener gode penger på det.

Den iranske tenkningen omkring Syria er mer likefrem. Iran ser på USA og Israel som trusler, og man bruker Syria som en slags beskyttelse. Derfor sendes det våpen via Syria til Hizbollah i Libanon og til Hamas i Gaza-stripen. Iran føler seg allerede isolert og usikker. Landets ledelse bekymrer seg over at dersom Assad faller, mister man en viktig alliert og man vil miste kontakten med Hamas og Hizbollah.

5. Hvorfor har ikke USA allerede grepet inn?

Svar: Grunnen til det, er at USA ikke kan gripe inn. Det er ingen brukbare utveier. Å bruke militær makt, er lite tjenelig. Hvis man forsyner opprørerne med våpen, vil det til syvende og sist styrke jihadistene og skjerpe motsetningene innad blant opprørerne. Sannsynligvis vil det føre til mer kaos og muligens en borgerkrig nummer to.

Hvis man velger å fjerne Assad, vil det sannsynligvis føre til det samme ved at man skaper et maktvakuum. Dersom USA setter i verk angrep mot Assad fra luften eller innfører en flyforbudssone, vil det kunne trekke USA inn i konflikten og man vil ikke være i stand til å utrette noe særlig på bakken.

En invasjon som den som skjedde i Irak i 2003, vil i beste fall føre til flere tap av menneskeliv, og den vil koste mange amerikanske liv. USA vil da bli nødt til å bruke mange år på å innføre orden i et land fullt av mennesker som forsøker å drepe hverandre. Svaret er derfor: Neiiiii!

Les også

Ti muligheter for å gripe inn i Syria

Den ene politiske utveien som Obama-administrasjonen har gått inn for, vil være at Assad-regimet og opprørerne slutter en avtale. Men det er ingen indikasjoner på at noen av sidene er interessert i det. Ei heller finnes det noen enhetlig opprørsbevegelse som man kan forhandle med. Muligens kan det ha eksistert tidlig i konflikten en mulighet for intervensjon, men det vil vi aldri få vite.

6. Så hvorfor skal Obama ta seg bryet med å angripe hvis ikke tror at det kan løse noe som helst?

Svar: Du snakker nå om Obama-administrasjonens ikke altfor diskrete signaler om at de ønsker å sende noen krysserraketter inn mot Syria for å straffe regimet for bruken av kjemiske våpen mot sivile.

Det er korrekt at ingen i bunn og grunn tror at dette vil endre utviklingen av krigen i Syria. Men det er viktig å huske på at angrepene med krysserraketter ikke tar sikte på å endre krigens gang eller å styrte Assad. Rakettene skal brukes for å straffe Assad for at han har brukt kjemiske våpen og for å avskrekke ham, eller en annen militær leder i en fremtidig krig, fra å bruke slike våpen.

7. Hva er det som er så viktig med kjemiske våpen? Assad har allerede drept 100.000 mennesker med kuler og bomber, så hvorfor skal vi bli så sinte når 1000 mennesker i tillegg må dø av giftige gasser?

Svar: Du er ikke den eneste som mener at skillet mellom kuler og gass er tilfeldig og kunstig. Men det er et godt poeng at dette er en god mulighet, i det minste i teorien, for USA til å gjøre krigen litt mindre grusom — og å gjøre fremtidige kriger litt mindre grusomme.

Hele tanken om at det må settes opp regler for krig, er temmelig ny. Vi har drevet med kriger i mange tusen år, men det er først de siste 100 år at den ideen er dukket opp om at vi kan regulere krigen for å gjøre den mindre grusom. Institusjonene som skal påse at dette skjer, er svake, reglene er skjøre og de blir ikke alltid fulgt opp. Men en av de suksesser vi har hatt, er den vedtatte norm at man ikke skal drive med kjemisk krigføring.

Denne normen er så skjør og skrøpelig at den vil bli svekket på en dramatisk måte om vi ignorerer Assads bruk av dem. På den andre siden er normen så sterk at det er verdt å verne om den. Slik sett er det som skjer å sammenligne med lavthengende epler. Å sende av sted noen krysserraketter koster oss ikke så mye og kanskje kan det hjelpe til med å opprettholde den normen mot kjemiske våpen som i generasjoner har vært vedtatt.

Men du svarer ikke på mitt spørsmål. Du sier bare at vi kanskje kan beholde forbudet mot kjemiske våpen, ikke hvorfor vi skal gjøre det.

Svar: Et godt poeng. Dette er saken: Krig vil skje igjen. Slik er det bare. Men årsaken til at verden kom sammen i 1925 og utformet genevekonvensjonen for å forby kjemiske våpen, er at kjemiske våpen er meget gode når det gjelder å drepe sivile, men ikke særlig gode når det gjelder krigens vanlige formål, som er å slå motstanderen.

Kjemiske våpen er kanskje for 30 prosents vedkommende et slagmarksvåpen, mens det er for 70 prosent vedkommende et middel til å utøve terror. I en verden der det ikke eksisterte noe forbud mot kjemiske våpen, vil en militær sjef kunne bruke kjemiske våpen fordi det skaper noen fordeler på slagmarken. At det skaper voldsomme lidelser for sivile, blir da mindre viktig. Hvis én militær sjef er overbevist om at fienden kommer til å bruke kjemiske våpen, vil han bruke dem selv. Til syvende og sist kjemper man en kamp på liv og død.

Derfor vil alltid begge sider i en konflikt, og spesielt sivilbefolkningen, være bedre stilt om det ikke blir brukt kjemiske våpen. Men skal alle avstå fra å bruke kjemiske våpen, krever det at har tro på at ens egen fiende, uansett hva som skjer, ikke vil ta slike våpen i bruk. Den eneste måten å gjøre det på - bortsett fra å fjerne disse våpnene fra jordens overflate - er at alle på forhånd blir enige om at de ikke skal bruke slike våpen, og at de virkelig mener det de sier. Hvis denne generelle normen for krigføring blir svekket fordi Assad tar i bruk kjemiske våpen og ikke blir straffet for det, er vi inne på en farlig vei.

Dette er grunnen til at Obama-administrasjonen åpenbart ønsker å sende krysserraketter mot Syria, selv om det ikke vil gjøre en slutt på folks lidelser og heller ikke skade Assad-regimet i særlig grad.

8. Og hva vil så skje?

Svar: Sett på kort sikt vil USA og sannsynligvis enkelte allierte gå inn for et kortvarig, begrenset angrep mot Syria. Kanskje en overraskelse dukker opp, og et slikt angrep blir avlyst.

Uansett er det temmelig klart hva som skjer på lengre sikt:

Drepingen i Syria vil fortsette, sannsynligvis i flere år. Selv om regimet skulle være interessert i å inngå en fredsavtale, er det ingen på opprørssiden som kan signere en slik avtale. Ingen har heller utsikt til å vinne over den andre. Flyktninger vil fortsette å dra inn i nabolandene. Denne strømmen av mennesker vil skape ustabilitet og kan kanskje gi opphav til en humanitær krise hvis forholdene i leirene blir verre.

Det Syria vi har kjent, et land med en rik kultur og historie, vil sannsynligvis i en generasjon eller mer forbli et ødelagt samfunn. Hvordan man skal klare å gjenoppbygge en funksjonerende stat etter dette, er meget vanskelig å se for seg. Det verste er kanskje at det er vanskelig å se for seg hvordan man skal kunne gjenopprette en varig samfunnskontrakt som alle kan slutte seg til.

Russland vil fortsette å sette foten ned for en eller annen form for internasjonal inngripen i konflikten. Uansett vil det være utenkelig at en slik inngripen kommer i stand. USA kan forsøke å presse, godsnakke eller hestehandle med Moskva slik at man der kommer på andre tanker. Men det er lite som USA kan stille opp med som betyr like mye for russerne som Syria.

På et eller annet tidspunkt vil konflikten kjøles ned, enten ved at en av partene går av med en delvis seier eller ved at begge partene blir utmattet. Verdenssamfunnet vil da enten kunne sende inn fredsbevarende tropper eller få til en skjør fred mellom de ulike etniske, religiøse og poltiske fraksjoner. Kanskje er den beste modellen her Libanon der det mellom 1975 og 1990 fant sted en brutal borgerkrig. I årene som er gått siden den gang, har Libanon sakte, men sikkert kommet seg fra krigens redsler.

Norsk enerett: Aftenposten

  1. Les også

    Putin: Snakket med Obama i 20 minutter

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Aleppos fall er Assads største seier på seks år. Likevel kan det svekke ham.

  2. VERDEN

    Disse kjemiske angrepene er Assad-regimet anklaget for å stå bak

  3. VERDEN

    Etter syv år med krig i Syria, øyner syrerne nå fred: – Vi ser at konflikten nærmer seg slutten

  4. VERDEN

    Britisk avis: Britiske ubåter gjør seg klare til mulig angrep mot Syria

  5. POLITIKK

    Syrias president al-Assad har holdt på makten i 20 år

  6. VERDEN

    Kampfly tok av fra syrisk base som ble angrepet av USA