Han har visualisert seg selv på toppen av verdens høyeste fjell utallige ganger. Der står han, 8848 moh. iført gul dundress og med surstoffmaske. Han ser seg selv med strak rygg, armen i været. Spisse fjelltopper som speiles i slalåmbrillene. Han drikker litt vann, spiser en altfor frossen Snickers og sier til seg selv ”Godt jobbet, Teodor! Du er rå! ”

23 år gamle Teodor Glomnes Johansen fra Oslo har drømt om å bestige Mount Everest siden har var liten gutt. Første forsøk i fjor ble avbrutt da et skred tok livet av 16 sherpaer samtidig som han skulle til topps.

  1. mars drar han igjen av gårde til Nepal og Himalaya. Målet er å bestige siste del av det høye fjellet 10. mai via Khumbu-brefallet.

Det går ikke som planlagt denne gangen heller.

Se Teodors egne videoopptak fra før, under og etter skredet i vinduet øverst.

Foto: Privat
Teodor Glomnes Johansen / Astrid Hexeberg

Jordskjelv og snøskred

Det er den 25. dagen av ekspedisjonen. Glomnes Johansen slapper av i et stort, gult spisetelt i Base Camp i Khumbudalen (5405 m.o.h.), en stor teltleir rett ved isbreen som må krysses for å nå toppen. Han ser igjennom bilder på kameraet og drikker sitron-te med venner. Utenfor er det 0 grader, overskyet og tåke. Inne er stemningen rolig og forventningsfull. Ved midnatt skal de klatre på Khumbu-brefallet som et ledd i den lange prosessen det er å tilvenne seg høyden.

Plutselig begynner bakken å riste kraftig, og gjenstander faller ned rundt menneskene i teltet. Glomnes Johansen løper ut. Der ser han snø komme i rasende fart fra fjellet Pumori mot midten av Base Camp-området. Hans egen camp ligger i enden.”Hva gjør vi nå? Vi må søke tilflukt bak noe!” tenker han. Det beste hadde vært en stor stein å gjemme seg bak, men de må greie seg med teltet. Den tynne glidelåsen til teltdøren blir trukket ned, og han søker dekning ved et bord.

— Vi forbereder oss på at nå kommer det et eller annet. Vi vet ikke hva det er, om vi blir begravd i dette teltet. Jeg begynner å be, det er min reaksjon.

Han korser seg. Teltduken rister og rister og rister i teltduken, det føles som om det aldri tar slutt, men det går ikke mer enn 20 sekunder før det blir helt stille. Utenfor ser han at teltene fortsatt står. Alle rundt ham er like hele.

Den umiddelbare tanken var at det her gikk bra.

Teodor filmet under og etter skredet. Se minidokumentaren øverst.

Ble sittende i breen

Han tok feil. Bare 150 meter unna er de fleste teltene flate. Minst 19 er døde, over 60 skadet bare i Base Camp-området. Kaffekanner, isøkser og karabiner er blitt slengt rundt av snøen. Mennesker også. De neste seks timene hjelper Glomnes Johansen til med å frakte skadede til telt gjort om til provisoriske sykehus der leger behandler så mange de kan. Noen av dem han er med å bære, er så skadede at det ikke er håp, de blir lagt bort. Fokuset er på dem som kan reddes. Tre-fire klatrere som skulle fikse tau og stiger, blir sittende fast i Khumbu-brefallet da skjelvet lager sprekker i isen rundt dem, for store til å kunne forseres. Det finnes ingen hjelp å gi. De er der fortsatt.

Foto: Privat
Teodor Glomnes Johansen / Astrid Hexeberg

I over 5000 meters høyde er det en kraftanstrengelse å bære mennesker 500–600 meter i kupert terreng for å komme til legeteltene. Glomnes Johansen puster tungt. Det er fortvilende å passere personer som trenger hjelp, for han klarer bare bære én om gangen. Flere bidrar i kaoset, andre er helt paralysert av skrekk. De trekker seg tilbake med hjelm på hodet.— Nå i ettertid er det utrolig deilig å vite at jeg var sterk nok til å kunne bidra, sier han.

Frykten er bunnløs

Sekundene i teltet var sekunder med bunnløs frykt. Han visste at dette kunne gå skikkelig galt. Han følte seg som en idiot. Tankene raste: "Hva i all verden er det du driver med, har du brukt masse penger for å bli begravd i et telt oppe i et fjell, hva er det du gjør for noe?"

Men selv da det store snøskredet stilner, er frykten fortsatt sterk. Det kommer etterskjelv, og mindre skred fyker kontinuerlig ned fjellsidene rundt dem. En blafrende teltduk sender en isnende følelse nedover ryggmargen. Nytt ras? Den første natten er det umulig å sove.— Det var en periode jeg lurte på om jeg klarte å hjelpe mer. Jeg visste ikke om jeg taklet dette her.

Men det gjorde han.

Lunsjtid den tredje dagen etter raset. Himmelen er klar og blå, fjellene er igjen ubeskrivelig vakre. Ekspedisjonen er avlyst for annen gang. Glomnes Johansen og åtte andre klatrere og sherpaer begynner nedfarten. Foran seg har de mange timer med gange. Flere av husene i landsbyene de går forbi, er knust og tomme.

— I fjellandsbyen Periche på 4270 m.o.h. ser vi et hus med tynne vegger i tre og metall. Vi tenker at hvis det går et nytt skjelv, vil det ikke være krise å få disse veggene over seg. Så der ble vi over natten. Da følte jeg meg trygg for første gang siden skjelvet.

- Jeg føler meg litt tom. Det har vært mange følelser den siste uken.

Fremdeles en drøm

I en hyggelig leilighet på Lindern i Oslo henger en tykk sovepose og en gul dundress til lufting. Klatretau, karabiner, liggeunderlag – alt utstyret vitner om en fjelltur utenom det vanlige. Søndag 3. mai kom Teodor Glomnes Johansen hjem til Norge. Til glade familiemedlemmer, til et trygt hus og til en lettet kjæreste. Utstyret på 32 kg ga ham overvekt på flyet. Men alt er med. Alle bildene, de på kameraet, og ikke minst, de på netthinnen.

Foto: Astrid Hexeberg
Astrid Hexeberg / Astrid Hexeberg

— Jeg føler meg litt tom. Det har vært mange følelser den siste uken. Mye glede fordi jeg er i live og for at vennene mine og deres familier er i live. Mye sorg over alle menneskelivene jordskjelvet har tatt.

Foto: Astrid Hexeberg
Astrid Hexeberg / Astrid Hexeberg

Og han innrømmer at han kjenner en dyp skuffelse over at også dette forsøket på å klatre opp det 8848 meter høye fjellet mislyktes.— Det er helt vanvittig skuffende. Så utrolig mye tid, timer med trening, forberedelser og sponsorjakt. Det får stempelet ”mislykket” av meg selv. På en annen side er jeg jo bare vanvittig glad for å være i live.

Mount Everest er fremdeles fantastisk vakkert. Det er fremdeles verdens høyeste.

Det er fremdeles et mål.

Men først trenger han en pause fra fjellet. Samle tankene. Se på bilder og video og bearbeide alt som har skjedd. Han gleder seg til å komme tilbake i rutinene i jobben og å bruke fritiden på andre friske turprosjekter.

— Det kommer nok til å bli noen år før jeg prøver meg på Mount Everest igjen. Men at jeg prøver igjen, det er jeg ganske sikker på.

Har du ikke sett den enda, bør du få med deg minidokumentaren med Teodor Glomnes Johansens egne videoklipp øverst.