Aleppos fall er Assads største seier på seks år. Likevel kan det svekke ham.

Uten at noen grep inn, har tusenvis av mennesker blitt drept. Når krigsregnskapet nå gjøres opp, er det vanskelig å finne vinnere.

Slaget om Aleppo har vært så brutalt at det har sjokkert verden. Det har også vært så viktig for president Bashar al-Assad og hans støttespillere at de har vært villig til å ta de mest brutale midler i bruk.

Byen som før krigen huset 3 millioner mennesker står rasert tilbake. Utfallet av det viktige slaget kan få politiske konsekvenser i lang tid fremover. Det er noen få vinnere, men flest tapere, etter at slaget er over.

Bashar al-Ashad og syriske myndigheter

I løpet av den nesten seks år lange borgerkrigen er erobringen av Aleppo den største militære seieren president Bashar al-Assad har oppnådd. Paradokset er at den brutale krigføringen i Aleppo kan ha svekket hans muligheter til å samle hele Syria. En årsak til det er at slaget ytterligere kan ha radikalisert opprørsbevegelsen.

Assad og hans regime sto på sammenbruddets rand da Russland gikk militært inn i konflikten i september 2015 og nå kan de om ikke så lenge kanskje klare å vinne militært i hele det nyttige Syria, altså det som ligger vest for en linje mellom Aleppo og Damaskus.

Men selv om Assad har styrket sin stilling militært, så er hans legitimitet i befolkningen heller blitt svekket med den brutale fremferden i Aleppo.

– Assad er grunnleggende sårbar, siden han representerer alawittene, som utgjør en liten prosentandel av befolkningen. En demokratisk løsning vil derfor være vanskelig for ham, sier Henrik Thune, direktør for Norsk senter for konfliktløsning (NOREF).

Kan Bashar al-Assad bli presset til å forhandle?

Assad har til nå ikke vært villig til å forhandle. Etter Aleppo kan dette komme til å endre seg, tror Thune. For det første føler han seg sterkere og kan gå styrket inn i forhandlinger. For det andre tror jeg Russland kommer til å presse på. Uten politisk løsning kan Putin risikere å bli låst fast i Syria.

Men man kan spørre seg om hvorfor Assad skulle være villig til å forhandle dersom utgangspunktet for forhandlingene er at han skal vekk.

Bashar al-Assads egen stilling kan imidlertid også ha blitt svekket. Det er tegn til at hæren er i ferd med å splittes i militser og at regjeringen har begrenset innflytelse over offiserene.

– Russerne og iranerne ser ut til å ha fått så stor innflytelse at de styrer interne prosesser i Syria, sier Tine Gade, forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Dessuten er økonomien så katastrofalt svak at det svekker Assads stilling.

Opprørerne

De ikke-jihadistiske opprørerne er blitt svekket til fordel for de mer radikale kreftene. Russernes bombekampanje har i stor grad rammet de «moderate» opprørerne, fordi Assad har hatt interesse av å fremme seg selv som det eneste bolverket mot det han betegner som jihadistiske terrorister.

Opprørerne er blitt så svekket nå at de i liten grad vil være i stand til å påvirke utfallet i Syria. De er blitt avhengige av hva vestlige land og deres støttespillere i regionen eventuelt klarer å presse frem.

IS

Den islamske staten er blant de få som har tjent på utfallet av opprørernes nederlag i Aleppo.

Et nederlag for mer moderate krefter i Aleppo kan nemlig bidra til å styrke rekrutteringen for mer radikale krefter.

– IS er blant dem som kan få styrket sin rekruttering etter nederlaget i Aleppo, tror Henrik Thune.

Kurderne

Det som har skjedd i Aleppo har bidratt til en svekkelse av kurderne og deres YPG-milits. Det skyldes først og fremst stormaktsspillet, der russerne og tyrkerne er kommet nærmere hverandre.

– En tilnærming mellom Russland og Tyrkia bidrar til å svekke kurdernes evne til å danne en selvstendig stat, sier Thune.

Russland

Aleppos fall fremstilles i russiske medier som et bevis på at Putin har gjenreist Russland som en stormakt.

Russlands mål i Syria har vært å berge Assad-regimet, samt flytte oppmerksomheten fra krigen i Ukraina. Begge deler har Putin lykkes med.

Samtidig har motoffensiven til IS og gjenerobringen av Palmyra vist russerne at krigen neppe kan vinnes og at Assad-styrkene er mye svakere enn russerne var klar over da de gikk inn. I Moskva frykter stadig flere at Russland er ferd med å kjøre seg fast i Syria-krigen.

USA og Vesten

Amerikanerne er motstandere av president Bashar al-Assads regime og har støttet opprørsgrupper med både våpen og opplæring, men med begrenset suksess.

I motsetning til russerne har ikke USA militærbaser eller sentrale allierte i Syria. Dermed har amerikanerne lite å vinne og lite å tape. Amerikanerne mister samtidig prestisje når Russland får en viktigere rolle i Midtøsten gjennom sin inngripen i Syria.

Barack Obama ble president på en bølge av krigsmotstand og med et løfte om å redusere amerikanernes tilstedeværelse i Midtøsten. Kritikerne mener han mistet troverdighet ved ikke å håndheve sin «røde linje» om at USA ville handle om «en masse kjemiske våpen blir flyttet rundt eller brukt» i Syria.

Nå er det knyttet spenning til hva Donald Trump vil gjøre etter at han tiltrer 20. januar neste år. Trump har signalisert at han vil jobbe tettere med Russland og at det er viktigere å bekjempe IS enn at Assad må gå.

Iran

Iran har lykkes med målet om å sikre Assad-regimets militære stilling. To ting bidro til å styrke Irans stilling. Russerne gikk inn militært i Syria, slik at iranerne ikke lenger var alene om å støtte dem militært. Atomavtalen bidro til at Iran får frigjort store økonomiske midler.

Iran har stor innflytelse direkte i Syria, siden de både har egne militære styrker der og bidrar indirekte med libanesiske Hizbollahs militærstyrker og irakske sjiamilitser.

Men selv om Iran har lykkes med første delmål, nemlig å sikre Assad-regimets militære stilling, så er de ikke kommet noe nærmere et hovedmål om å få et politisk stabilt Syria.

– Iran er ikke kommet noe nærmere målet om et militært stabilt Syria. Store deler av Syria vil fremdeles være styrt av radikale krefter, noe som ikke er i Irans interesse, sier Thune.

Saudi-Arabia og andre Gulfstater

For disse landene er opprørernes nederlag i Aleppo et tilbakeskritt. Saudi-Arabias nye beslutningstagere, med forsvarsministeren prins Mohammad bin Salman (31) i hovedrollen, har engasjert seg så sterkt militært i Jemen at de har begrenset kapasitet til å engasjere seg i Syria. Iran har en klar fordel, siden de er på plass med militære styrker i Syria som de har direkte kontroll over.

FN

FN-apparatets rolle er todelt. Mye av den humanitære hjelpen i Aleppo koordineres gjennom FN-systemet.

Samtidig har ikke verdensorganisasjonen en selvstendig, politisk vilje, men er avhengig av medlemslandene. Sikkerhetsrådet – det eneste organet som kan vedta for eksempel fredsbevarende styrker – er fullstendig handlingslammet. Det klarer hverken å bli enige om tiltak som kan få slutt å slaget om Aleppo eller på borgerkrigen.

Grunnen er at Russland, som har veto i rådet, har et annet syn på Syria enn de vestlige vetomaktene USA, Frankrike og Storbritannia. Kina er mot de fleste tiltak som griper inn i andre lands indre anliggende.