Flere land nøler fortsatt med å be om unnskyldning for slavehandelen
Torsdag feiret Surinam frihetsdagen Ketikoti, som markerer slutten på slaveriet. Gaven fra Amsterdams borgermester er en unnskyldning for slavehandelen.
«Sorry seems to be the hardest word», sang Elton John.
Det gjelder ikke minst når land diskuterer sitt ansvar for historiske forbrytelser. Å ta et moralsk ansvar kan føre til krav om at man stiller opp med økonomisk kompensasjon.
Spørsmålet om moralsk ansvar for forfedrenes ugjerninger virker splittende i mange land. I Norge har det vært debatt om statuer av Tordenskiold og Ludvig Holberg. Hver for seg spilte de en liten rolle i den danske kolonimaktens slavetrafikk til Vestindia.
Diskusjonen er langt hardere i landene som profitterte på handelen med mennesker.
I Nederland presses regjeringen av de store byene. De siste årene har bevisstheten økt om at landets «gylne århundre» i stor grad ble bygget på slaveri. Hver for seg har borgermestere gått ut og beklaget at byen deres tjente seg rik på menneskehandel.
Nederlenderne begynte
Sensommeren 1619 skrev John Rolfe et sint brev til London. Han var leder for den britiske kolonien Virginia. Rolfe er kanskje mest kjent for at han giftet seg med indianerprinsessen Pocahontas. I august det året fikk kolonien besøk av et kaprerskip under nederlandsk flagg. Til hans store skuffelse hadde ikke skipet med seg annet enn «noen-og-tjue» afrikanere.
«Lasten» ble raskt solgt til plantasjeeierne. Selv om det fantes slaver i Nord-Amerika allerede, er denne handelen blitt symbolet på begynnelsen av de britiske kolonienes slavetrafikk.
Sjøfartsnasjonen Nederland tjente stort på denne virksomheten. I tillegg fraktet de en jevn strøm av slaver til sine egne kolonier på de vestindiske øyene og i Surinam.
Den vanskelige unnskyldningen
I begynnelsen av juni erkjente Tyskland sitt moralske ansvar for folkemordet i Namibia for 117 år siden. Sammen med unnskyldningen kommer rundt 10 milliarder kroner i erstatning til ofrenes etterkommere.
I USA har debatten rast i flere år. I politikken går det et klart skille mellom partiene.
Spørsmålet om erstatning og moralsk oppgjør med fortiden er et av de bitreste i dagens amerikanske «kulturkamper». I mai vedtok det demokratiske flertallet i en kongresskomité at Representantenes hus skal behandle spørsmålet om en «sannhetskommisjon». Den skal se på behandlingen av afroamerikanere fra 1619 og helt til i dag.
På den republikanske høyrefløyen fremstilles denne diskusjonen som et angrep på hele USAs historie.
I 2001 var Storbritannia aktiv i å blokkere en uttalelse fra EU der en skulle be om unnskyldning for slaveriet. Teksten i dokumentet ble for sterk. Men heller ikke de andre medlemsstatene var villige til å kalle slaveriet en forbrytelse mot menneskeheten. En slik formulering kan åpne veien for erstatningskrav.
Den amerikanske borgerkrigen tok aldri slutt. Trump har åpnet sårene igjen | Ketil Raknes
Truer selvbildet
For mange land er det vondt å grave i denne historien. I Nederland nøler regjeringen med å ta et nasjonalt oppgjør. Diskusjonen har gått høyt i flere år.
I påvente av en nasjonal unnskyldning har flere av de store byene tatt saken i egne hender. Torsdag 1. juli var det Amsterdams tur. Da ba borgermester Femke Halsema om unnskyldning.
Datoen er ikke tilfeldig valgt. 1. juli 1863 vedtok kongeriket Nederland at alle slaver skulle settes fri. Den gangen ble det betalt erstatning. Slaveeierne fikk 300 gylden for hvert menneske de måtte gi friheten tilbake.
I Surinam feires dagen som frihetsdagen keti koti. Det betyr «kutt lenkene».
Nederlendernes selvbilde er at de er et liberalt og humanistisk folk. Det er ikke lett å diskutere den vanskelige historien. I fjor ba kong Willem-Alexander Indonesia om unnskyldning for frigjøringskrigen på slutten av 1940-tallet. Det satt langt inne.
I sommer viser Riksmuseet i Amsterdam en utstilling om landets slaverihistorie. Et stort problem for kuratorene var mangelen på gjenstander som forteller historien.
