Verden

Michael Gove sliter i motbakke etter statsministerkandidat-kuppet

Michael Gove dolket Boris Johnson i ryggen og lanserte seg selv som statsministerkandidat. Det ser ikke ut til å ha vært noen vellykket taktikk for å vinne tillit i partiet.

Torsdag utmanøvrerte han Boris Johnson. Nå kan han falle for sine egne triks.
  • Christina Pletten
  • Julie Berg Melfald
    Journalist

Den britiske justisministeren Michael Gove var ukens hotteste politiske navn, da han tok innersvingen på sin Brexit-kompis Boris Johnson og lanserte seg selv som statsministerkandidat. I løpet av et par dager har imidlertid situasjonen kjølnet betraktelig for Gove.

May leder suverent

Over 90 av Det konservative partiets parlamentsmedlemmer støtter nå rivalen Theresa May, ifølge en oversikt i The Guardian. Dette inkluderer flere regjeringsmedlemmer. Gove har til sammenligning bare 20 erklærte støttespillere.

Han har dessuten fått ny konkurranse fra nei-kollega Andrea Leadsom. Flere konservative politikere har også uttalt til britisk presse at de aktivt vil motarbeide hans kandidatur.

  • Slik var timene før Boris måtte vike. - Et spektakulært kupp.

Kuppforsøk

Da Michael Gove gjennomførte Storbritannias mest omtalte politiske kupp på mange tiår torsdag, ved å presse ut sin nære venn Boris Johnson, forsøkte han å komme kritikerne i forkjøpet:

  • Han innrømmet at han ikke hadde karisma - «hva nå enn det er.»
  • Han påpekte at han ikke akkurat var «glamorøs» (selv om det neppe noen gang har vært et kriterium for å bli britisk toppolitiker).
  • Han understreket at han hadde ment det så inderlig, alle de gangene han tidligere hadde sagt at han aldri ville bli statsminister.

Og likevel, sa Gove, så kokte det ned til et enkelt spørsmål: «Hva forteller hjertet ditt at du skal gjøre?»

En dolk i ryggen

Hjertet til Gove fortalte ham altså at han burde slå ut partikollega Boris Johnson, noe han sporenstreks gjorde. Nå sto han også for, tross for alle hans tidligere benektelser og innrømte svakheter, at han var den eneste mannen som kunne lede Storbritannia gjennom Brexit-valgets stormfulle kjølvann.

Gove og hans medspillere har i dagene siden forsøkt å fremstille mytteriet som en slags redningsaksjon. De lekket til britisk presse at Johnson ikke hadde klart å samle tilstrekkelig støtte i dagene etter at Cameron hadde gått av, og at den tidligere London-ordføreren hadde begynt å vingle på noen av Brexit-prinsippene.

– Jeg tror det som skjedde var at Gove begynte å bli frustrert over Johnson og skjønte at han ikke var egnet til jobben. Så begynte han å se seg rundt etter alternativer og landet på seg selv, sier professor Tim Bale ved Queen Mary University i London. Han har skrevet flere bøker om Det konservative partiet.

En kule i foten?

I løpet av de siste dagene har det imidlertid vist seg at Goves politiske maktspill ikke nødvendigvis harmonerer med ønsket om å bli statsminister. Heller tvert imot.

– Han er ikke akkurat noen samlende figur for partiet, sier Bale.

– Han var ekstremt upopulær allerede som undervisningsminister og er en splittende figur. Denne prosessen har ikke akkurat mildnet det inntrykket.

I dagene etter Goves sensasjonelle kandidatur har det vært en kamp om å styre narrativet i britisk presse mellom de to leirene. Så langt kan det virke som Boris-siden har kommet seirende ut av dragkampen, i hvert fall i tabloidene.

Brutus

Forsidene som møtte den britiske befolkningen i landets to største aviser etter sjokkandidaturet var uomtvistelig rettet mot justisministerens svik. På The Suns forside lyste «Brexecuted: Gove dolker Boris i ryggen». I konservative Daily Mail lød krigstypene «Tory-dag av forræderi», samt en uforbeholden støtte til Theresa Mays kandidatur. Det til tross for at Goves kone jobber som spaltist i avisen.

Justisministeren som i britisk presse er blitt ansett som
en partitopp som foretrakk å trekke i trådene fra bakrommet, err plutselig blitt britisk politikks Brutus. «En intelligent løytnant, en briljiant consigliere, ikke en leder i emning», skriver The Guardians ukentlige spaltist Matthew d'Ancona om Gove.

Under Brexit-debatten var imidlertid Gove alt annet enn tilbaketrukket. For mange er etterhvert det klassiske sitatet blitt selve symbolet på Storbritannias valg om å forlate den europeiske unionen.

«Folk i dette landet har fått nok av eksperter,» sa han under et TV-intervju hos Sky News under kampanjen.

Gove har benektet lederambisjoner i årevis. «Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre, men hvis noen vil ha meg til å signere et stykke pergament i mitt eget blod som sier at jeg ikke vil bli statsminister, gjør jeg det gladelig», sa han i 2012.

Fiskeforedlerens sønn

Opprøret mot eliten har vært en rød tråd i Goves politiske karrriere. Han kommer ikke fra en priviligert kostskolebakgrunn, i motsetning til Johnson og statsminister David Cameron. Faren jobbet på en fiskeforedlingsfabrikk i Aberdeen, og Gove ble adoptert av familien som liten.

Gove har kritisert den snevre makteliten som er utdannet ved Eton.

– Det er fullstendig latterlig. Jeg tror ikke det finnes en lignende situasjon i noe utviklet land, sa han i et intervju med The Financial Times i 2014. En av Goves ambisjoner som undervisningsminister var å øke en sosiale mobiliteten i Storbritannia.

Financial Times beskrev ham allerede den gang som en motsetningsfylt karakter:

«Han vil forbedre offentlige skoler, men er forhatt av mange lærere, Hans venner sier han er konfliktsky, likevel er han midt i noen av de bitreste kampene i britisk politikk», skrev FT.

Nå kan han bli offer for sitt eget maktspill.

– Den siste uken har vel fortalt oss at ingen bør komme med spådommer. Likevel tror jeg Gove har dårlige sjanser for å nå til topps, når Det konservative partiet begynner avstemningen neste uke, sier politikkekspert Bale.

– Kanskje trodde de at Boris Johnsons tilhengere ville bli naturlige Gove-støttespillere. Men det var en feilkalkulering.

Les mer om

  1. Boris Johnson
  2. Brexit
  3. Labour
  4. Storbritannia
  5. David Cameron