Gjennom besøk i fem land beskriver redaktør Harald Stanghelle og fotograf Stein Bjørge ulike sider ved flyktningkrisen i Europa.

Kommentar. Båten synes først som en seilende prikk ute i det åtte kilometer brede stredet som skiller tyrkisk fastland fra det greske øyriket. En ivrig Røde Kors-medarbeider vinker med hele seg for å lede den inn til et noenlunde trygt landingssted.

Så vokser gummifarkosten i synsranden. Den på avstand så klumpete, men fargerike lasten tar form av mennesker. Mange mennesker. Kanskje 50–60 i en båt som er anbefalt for et titall. Mennene sitter tett i tett på båtens yttersider og omkranser kvinner og barn plassert midt i båten. Slik skapes det et slags menneskelig skjold til vern mot kald novembervind og frisk sjøsprøyt.

Barna har førsteprioritet og blir først løftet ut fra midten av gummibåtene og inn på steinstranden hvor varme klær og omsorg venter. Dette er likevel bare en av mange etapper på veien videre opp i Europa.

Landingen er en motsetningsfylt blanding av effektivitet og kaos. Frivillige hjelpemannskaper bokstavelig talt snubler i hverandre mens flyktningene hjelpes i land. Små barn inntullet i ulltepper lempes fra arm til arm. Vått tøy vrenges av. Det jubles. Det gråtes. Og det ropes, mens noen bare er helt stille med blikk det kan leses det meste i.«Dere greide det!», ropes det triumferende på engelsk fra en i overkant entusiastisk hjelper, «dere greide det!»

Greide hva?

Drømmen om et annet liv binder dem sammen

Det enkleste svaret er at de som kommer har greid å nå europeisk jord. Mange etter måneder på en reise av det strabasiøse slaget. Ofte illegalt og i hendene på menneskesmuglere. De kommer fra krigshelvetet i Syria, men også fra Pakistan og Bangladesh, Marokko og Sudan, samt et dusin andre land. Her møtte fotograf Bjørge og jeg for en uke siden hazarar fra Afghanistan og yesidder fra Irak. Det meste er forskjellig, bare drømmen om et annet liv i det forjettede Europa binder dem sammen.

Det er slik vår tids folkevandring er.

lesbos_doc6nb49znk3b7kzxqz6vj-M88rjSQ4Rr.jpg
rr

726.949 mennesker har hittil i år kommet sjøveien til Hellas som flyktninger. Langt de fleste av disse – drøyt 400.000 – har gått i land her på den lite gjestmilde kysten mellom Efthalou og Scala Sykaminias. Noen kilometer steinete strand hvis nærhet til Tyrkia har gjort den til innfallsporten til Europa.

Tallene varierer fra uke til uke, men bare de tre første ukene i november kom det 63.400. Det gir et snitt på 3200 pr. dag.

Aldri tidligere har så mange mennesker brutt opp fra hjemmet sitt for å legge ut på vandring: 54 millioner er det ubegripelig store tallet FN (United Nations Refugee Agency) opererer med for 2014. De aller fleste er flyktninger i sitt eget land eller i fredeligere naboland.

En familie samler seg rundt varmen fra et plankebål i utkanten av fengselet i Moria . Her venter man på registrering før man har 30 dager på seg til man må være ute av Hellas.

Summen av mennesker på flukt, skaper imidlertid en humanitær krise av episke dimensjoner. Og Syria har overtatt for Afghanistan som landet med flest flyktninger, med Somalia som nummer tre. På Lesbos er 47 prosent av flyktningene som er kommer i november registrert som syrere, mens 37 prosent kommer fra Afghanistan (FN-tall pr. 20 november).— Jeg vet ikke hvor vi skal, svarer 23 år gamle Muhammad Ali Mansour, på mitt spørsmål om videre reisemål.

Sammen med sine foreldre og tre yngre søsken har han vært på veien i en drøy måned. Fra Kandahar i Afghanistan via Iran til Tyrkia. På alle slags mulige og umulige måter. Det fortelles om problemer underveis, men ikke verre enn den «normalitet» av trakassering hazar-minoriteten utsettes for i pasthundominerte områder i Afghanistan.

Intet vinnerlodd å være født som hazar

Min viten om Afghanistans ulike folkegrupper er beskjeden, men jeg vet likevel at det ikke er noe vinnerlodd å være født som hazar. Jeg vet imidlertid også at det ikke i seg selv regnes som så farlig at det gir politisk asyl i Norge. Knapt nok i noe europeisk land. Det er ikke god nok grunn for et nytt liv å være plassert på den nederste delen av den afghanske samfunnsstigen. Men for den som nå snur ryggen til et samfunn der det leves på tilfeldig nåde og i konstant usikkerhet, kan det være mer enn god nok grunn til å søke mot en annen tilværelse.

Artikkelen fortsetter etter videoen:

Lesbos-Stanghelle Harald Stanghelle rapporterer fra stranden på den greske øya Lesvos der tusenvis av flyktninger hver dag ankommer i gummibåter.

I lang tid har små grupper av flyktninger tatt seg fra Tyrkia til Lesbos. Så eksploderte det på sensommeren. Ingen trenger være i tvil om at ryktene om at det akkurat nå fantes et åpent tidsvindu mot Europa, nådde mennesker med et håp om nettopp det.

Man skal være temmelig døv for ikke få med seg historier om kjernefamilier som har solgte alt de eide for å skaffe penger til turen, unge menn der storfamilien har spleiset på utgiftene eller rykter om pantsettelser og ruinerende låneopptak ment for å sikre en ny fremtid. Det ligger ufattelig mye ugjenkallelig tragedie i historiene til mennesker som tror lykken er gjort når bena omsider er satt på gresk jord.

Fra dugnadsånd til fremmedfrykt

Da er det sterkt å tenke på hvor dramatisk skiftet har vært i europeisk opinion disse korte høstmånedene. En varm bølge av sympati og vilje til å hjelpe var det første stemningsleiet. Men med en økende flyktningstrøm kom tvilen og de kritiske spørsmålene. Så fulgte synliggjøringen av alle de praktiske problemene folkevandringen skapte i våre egne land. Og så til slutt frykten for de fremmede og fremtiden.

Migrasjonsstrømmen vil neppe minke med det første:

Alt dette lar seg forklare. Det er stort sett ikke utslag av ondskap eller rasisme. Men samtidig skaper vi et effektivt vern mot å se den enkelte flyktnings behov og historie. Den enkelte menneskeskjebne skjules i den store flokken som virker så skremmende på oss.

Den unge gutten løftes ut av en gummibåt beregnet for 8 personer men fylt til randen av over 50 mennesker. Far og sønn kommer bort i fra hverandre i kaoset , men de finner tilbake til hverandre i strandkanten.
Historiene går i ett. Det hjerteskjærende blir vane. Og den enkeltes sårbarhet viskes ut i mengden på marsj gjennom Europa.

Egentlig burde jeg bli skamfull over det, men noe av den samme selvbeskyttende mekanismen utløses i samtalene med nyankomne flyktninger her på Lesbos. Historiene går i ett. Det ualminnelige blir så raskt alminneliggjort. Det uvanlige tar normalitetens form. Det hjerteskjærende blir vane. Og den enkeltes sårbarhet viskes ut i mengden på marsj gjennom Europa.

Det er en utfordring, for å si det forsiktig. Og størst er utfordringen for Europas humanistiske selvbilde.

Matpakker og kjærlighet på pinne

Disse første timene på europeisk jord er det ikke synd på flyktningene. Snarere vil dessverre mange av dem tenke tilbake på denne korte tiden som den beste under hele vandringen. For her bobler det nærmest over av hjelpende idealisme:

Sår stelles. Fottøy byttes fra vått til tørt. Klær deles ut. Matpakker åpnes. Og de minste barna får en kjærlighet-på-pinne i munnen. Det lekes og det smiles. Også der noen bare sitter der så stille, så stille.

En eldre mann har blitt plassert i haugen av redningsvester etter landkjenning langs den lite gjestmilde kysten mellom Afthalo og Scala Sykaminias. Bak ligger en lang reise gjennom Tyrkia fra Afghanistan.

Dette er restene av den europeiske dugnadsånden som så vakkert bredte seg da flyktningskjebnene ble allemannseie. Da vi ennå spurte «hva kan VI gjøre?». Og vi ikke hadde fått for vane å spørre «hva må vi FRYKTE?».Men også giverglede har sin egen helt spesielle form for hierarki. Det skjønte jeg først da en ung norsk hjelpearbeider i et lite førstelinjemottak ved Efthalou, få kilometerer fra der gummibåtene kom i land, smilende sukket over en stabel barnetøy: «Jeg tror vi har klær i størrelse 0–3 år for de neste 25 årene.»

Verre var det med joggebukser til godt voksne menn. Og verst var det å få givere til å forstå at det mest effektive nok var å la hjelpeorganisasjonene selv få kjøpe inn det mest nødvendige. Og få gjøre det lokalt på Lesbos.

På stranden får flyktningene en kjapp legesjekk.
Stein Bjørge

For da synes jo ikke hjertelaget vårt like godt. Ikke for verden, og kanskje viktigst: Ikke for oss selv.Egentlig liker jeg ikke å skrive slikt. Men også dette er en del av virkeligheten sett fra Lesbos.

Forretningene går strålende

— Dette er paybacktime, kommenterer vertinnen muntert mens hun serverer oss lunsj på Traverso Cafe i Scala Sykaminias.

For sommeren var elendig, mens det nå yrer av liv i den lille landsbyen. Normalt hviles det ut i november, fortelles det, men nå sørger horder av utenlandske hjelpearbeidere og mediefolk for at lavsesongen er snudd til høysesong. Hoteller og restauranter er fulle. Forretningene går strålende. Alt som normalt skulle vært stengt er vidåpent.

Men innen april må alt dette være over. Da kommer turistene. Og turister ønsker ikke å se slitne flyktninger rundt seg.

Men innen april må alt dette være over. Da kommer turistene. Og turister ønsker ikke å se slitne flyktninger rundt seg. Det forstyrrer ferieidyllen. Og sjelefreden.

lesvos1_2_doc6naikgtgz6a1j83t09g0-vCd6V8ypH_.jpg
Stein Bjørge

Det ligger konflikt i dette. Også i et lite gresk øysamfunn som får mye ros for den måten den overveldende flyktningstrømmen er håndtert på. Selvsagt kom det brått, men oppsiktsvekkende raskt kom et apparat på plass. Myndigheten skryter av hjelpeorganisasjonene. De kvitterer med godord tilbake. Stort sett virker det hele imponerende konfliktløst, selv om det sikkert finnes unntak fra dette.

For det er så enormt mange praktiske ting å tenke på når hundretusener plutselig står på dørterskelen til en øy med 85.000 innbyggere.

Hvor gravlegger man 101 døde flyktninger?

Hva skal man eksempelvis gjøre med dem som ender livet der? 103 grekere er hittil i år registrert døde på Lesbos, mens for 101 flyktninger ble det satt et endelig livspunktum akkurat mens de var her på øya. Eller i havet utenfor. Det betyr innfløkte diskusjoner om identifisering og gravplasser. Tradisjoner og kulturer kolliderer. Og mens ordfører Spyros Galinos forhandler om kjøp av tomter til ny gravplass, ja, så oppbevares 68 døde i en kjølecontainer utenfor byens likhus. Likhuset er fullt, og i The Wall Street Journal – av alle mediesteder i verden – leser jeg at det er en britisk velgjører som har betalt for containeren.

I mellomtiden venter sørgende familier på å begrave sine døde før vandringen fortsetter. De av de døde som har noen til å vente på at et siste hvilested gjøres klart. Andre har ikke det. Noen er ikke gang identifisert og begraves bare med «UKJENT» og dødsdatoen på graven.

Så er det altså slik at i vår tid har den ukjente flyktnings grav erstattet den ukjente soldats.

Unge gutter og menn trykker på foran fengselsportene i byen Moria på Lesbos. Det haster med å reisedokumentet som gir dem adgang til fergen mellom Lesbos og det greske fastlandet. Noen velger å bryte seg inn i fengslet for å komme raskere vidre opp i Europa.

Tilbake på stranden er ankomstkaoset blitt til velorganisert orden. Med tørre klær og nye sko sendes flyktningene ut på noen få kilometers gåtur til førstelinjemottak der busser plukker dem opp for å kjøre til større oppsamlingsplasser. Så går ferden til det store fengslet i byen Moria. Der venter noen tusentalls flyktninger på det etterlengtede reisedokumentet som gir dem adgang til fergen mellom Lesbos og det greske fastlandet. Et dokument som gir den enkelte rett til å være i Hellas i inntil 30 dager. Da må man være kommet seg videre.

  • Se hvor streng Norges asylpolitikk er i forhold til andre land: Grafene som avslører hvor i Europa det er enklest å få asyl Og det er videre nordover i Europa som er målet. Praktisk talt ingen søker opphold i et kriserammet Hellas. Nye reiser legges oppå den etappen som nettopp er unnagjort. Den som har satt sine spor i så mange.

— Har det vært en tøff reise?, spør jeg den yngste av Mansour-brødrene mens han er i ferd med å forlate stranden.

Mest for å ha noe å snakke om. Selve spørsmålet er jo en tåpelig selvfølgelighet.

Jeg vet jo svaret, men overrumples likevel fullstendig.

For 17-åringen svarer med å gråte. Han hikster mens han griper hånden min med begge sine.

— Takk, kommer det når han får roet seg litt: – Takk for at jeg får komme til Europa!

Aldri før i livet mitt har jeg tatt imot en så feiladressert takk.

lesvos1_20_doc6naikr27jt51cj2yk9g0-1tJDvxOyEA.jpg
Stein Bjørge

Kan verdens fremste intellektuelle ha løsningene?

  • Les andre saker om flyktningkrisen: