Byen åpnet dørene for flyktninger i 2015. Nå er den blitt symbol på kommuner i krise.

Filipstad var en gang en viktig industriby. Nå frykter kommunen at den senkes av sosialutgifter.

I et klasserom i Värmland i Sverige svarer en gruppe innvandrere på spørsmål om demokrati, likestilling, tro, etikk og hvordan de har det. Funnene brukes i arbeidet med integrering.

FILIPSTAD/SÄFFLE (Aftenposten): I løpet av en natt kunne det komme busser med 300–400 flyktninger. De trengte et sted å sove, tak over hodet og et nytt liv. Under migrantkrisen i 2015 var småbyen Filipstad i Värmland en av kommunene som på noen timers varsel åpnet sine hjerter, slik den tidligere statsminister Fredrik Reinfeldt hadde bedt dem.

Fire år etter er asylmottakene borte. Men alt er ikke som før. Hvordan har det gått?

Måler verdier

«Hur blir man Värmlänning?» står det på skjermen. Spørsmålet er illustrert med bilder av kjente värmlänninger: Dansebandet Sven-Ingvars, Sveriges legendariske statsminister Tage Erlander, nobelprisvinner Selma Lagerlöf, Wasa knekkebrød, Löfgrens kaffe.

Ved pultene i et klasserom i Säffle i Värmland sitter innvandrere fra ulike land og svarer på spørsmål som «Er du enig i at kvinner skal jobbe på lik linje med menn?» Spørreskjemaet er del av World Value Survey, og fylles ut av folk i mange land. Men bare i Sverige har de laget en egen verdikartlegging blant migranter, forklarer Jim Frölander.

I Sverige har man gjort en egen kartlegging av innvandreres verdier. På noen områder skiller de seg ut, viser fjorårets undersøkelse. Selv om et flertall mener at likestilling er bra, oppgir mange innvandrere at de mener likestillingen har gått for langt.

Han er integrasjonsansvarlig i Filipstad kommune og en av pådriverne for å få kartlagt innvandreres syn på blant annet demokrati, likestilling og homofili. Frölander sier han trenger svarene for å vite hvordan de skal jobbe for at innvandrere blir del av det svenske samfunnet.

– Vi må våge å nevne ting ved dets rette navn. I Sverige er det for eksempel ikke politisk korrekt å si at mange somaliske kvinner er undertrykte. Men slik er det, og det må man si for ellers kan man ikke jobbe med det. Derfor vil vi ha fakta.

– Hvordan jobber dere med det?

– Utdanning, utdanning, utdanning! svarer Frölander.

Jim Frölander er integrasjonsansvarlig i Filipstad kommune. Han mener staten lar kommunene sitte igjen med regningen for integreringen.

Knekkiskommunen som ble skrekkeksempel

Etter dagens økt vender Frölander tilbake til Filipstad, en kommune med rundt 10.000 innbyggere og verdens største knekkebrødfabrikk en drøy times kjøretur unna.

– Vi og Säffle har ganske like situasjoner. Veldig mange migranter. Veldig få jobber. Og de jobber som finnes, krever utdanning. Sånn er det, sier Frölander.

Historien om Filipstad handler om flere ting:

  • At 162.000 asylsøkere kom til Sverige på bare noen måneder etter migrasjonskrisen i 2015.
  • At mange ble sendt til distriktskommuner som slet med avfolking og mangel på arbeidsplasser.
  • At Migrasjonsverket inngikk avtaler med private aktører som etablerte asylmottak i kommuner med tomme bygninger og lave boligpriser.
Filipstad ligger dypt inne i skogene og har opplevd at befolkningen er blitt halvert siden 1950-tallet. Innvandring økte folketallet, men fraflyttingen fortsetter.
Det er flere tomme butikklokaler i hovedgaten i Filipstad. Netthandel får mye av skylden. Arbeidsledigheten blant svensker i byen er lav, men skyhøy blant nyankomne.

Lang vei til arbeid

Filipstad er blitt beskrevet som et skrekkeksempel etter flyktningkrisen i 2015. Da New York Times dro til byen, spurte avisen om den nordiske modellen tålte innvandringen. Sveriges Televisions dokumentarprogram Uppdrag Granskning beskrev Filipstad som en kommune i krise.

Årsaken er at utgiftene til sosialstøtte og barnevernstiltak har skutt i været. Den statlige støtten til nyankomne tar slutt, men flyktningene er ikke i jobb. Barnefattigdommen er blitt den høyeste i Sverige. Samtidig fortsetter svensker i arbeidsfør alder å flytte ut.

Jim Frölander sier at staten overvurderte kompetansen til asylsøkerne og gir kommunene for lite penger til å utdanne dem.

– Det finnes ikke penger til å utdanne voksne mennesker som står svært langt fra svensk arbeidsmarked. Regjeringen tenkte at «her kommer syriske leger», men så var det mange som var analfabeter, sier Frölander.

Ikke alene

Nylig sa kommunen Bengtsfors nei til å motta flere flyktninger. Hultsfred, en annen kommune som tok imot mange flyktninger i 2015, sier til Aftenposten at de sliter med de samme problemene som Filipstad.

Organisasjonen Sveriges Kommuner og Landsting (SKL) bekrefter at Filipstad ikke er alene. Sjeføkonom Annika Wallenskog i SKL mener at Sverige som helhet har klart seg ganske bra etter migrasjonskrisen. Det finnes også suksesshistorier hvor mange nyankomne er kommet i jobb.

– Men det som ikke har gått bra, er den skjeve fordelingen der visse kommuner har fått et altfor stort ansvar for flyktningene, sier Wallenskog.

Det bekymrer henne.

– Risikoen er at en stor andel av dem som kom i 2015, havner i en situasjon med utenforskap og håpløshet om ikke foreldrene får arbeid. Derfor må man ha en jevnere fordeling, sier hun.

Sverige sliter allerede med slike problemer i forstedene til storbyene, dit mange flyktninger kom på 1980-og 1990-tallet.

Vil ha jobb

Falmede flagg vaier fra en snor på tvers av gaten i Filipstad: EU-flagget, pride-flagget, det svenske, tyske, norske og nederlandske, og afghanske, somaliske, syriske og eritreiske.

Innenfor dørene til Folkets Hus er to klasserom fulle klokken 8.30 om morgenen. I det ene snakkes det somalisk, i det andre arabisk.

«Upphåldstillstånd», skriver Fatiha Benlafquih på tavlen, og forklarer hvordan man får oppholdstillatelse i Sverige. Filipstad tror utdanning og kunnskap om det svenske samfunnet er en nøkkel for å få flere i arbeid.

– Vi liker oss her. Vi vil ikke sitte hjemme, men ha jobb. Men vi får ingen, sier flere av kvinnene vi møter.

– Vi er bare sammen med andre arabere. Hvordan skal vi da klare å integrere oss, sukker en annen, som har startet salg av syriske matspesialiteter på nettet.

I Syria var de hjemmeværende. Nå er barna på «dagis» eller skole og er blitt gode i svensk. Mødrene håper de skal få jobb når de er ferdige med svensk- og samfunnsfagskurs.

Lærer Fatiha Benfaquih forteller på arabisk hva det betyr å være asylsøker og hvordan man får oppholdstillatelse.
Fakta om Sverige. Hvor mange bor her, hvor mange er innvandrere, hvordan fungerer landet. Dette er tema i første time for denne gruppen somaliere.
– Vi vil ikke motta sosialhjelp. Vi vil jobbe, sier Fardus Suleiman (59, nummer to fra venstre), som er på samfunnsfagskurs. - Svenskene er veldig snille mot oss.

Mange nevner knekkebrødfabrikken rett utenfor sentrum. Merkenavnet er Wasa, men det er kjøpt opp av matgiganten Barilla. Automatisering har likevel gjort at det er begrenset med jobber her. Også de som jobber på gølvet, må kunne svensk.

Lærer Yasmin Adam Isaaq, som underviser somaliere, sier at det blir mye diskusjon når de snakker om likestilling. – Noen synes det er bra, andre synes det blir for mye.

Ble sendt til fraflyttingskommuner

Mange av kommunene som nå sliter, hadde problemer lenge før migrantkrisen. Stålindustri, gruver og verkstedindustri ga arbeidsplasser og liv i Filipstads glansdager og gjorde mange småsteder i de dype skogene til viktige industribyer. Men de klarte ikke å omstille seg etter den økonomiske krisen på 1970-tallet, forteller Svante Karlsson, som er universitetslektor ved universitetet i Karlstad.

Mange flyttet til større byer for å jobbe. Hus og industribygg ble stående tomme. Noen tenkte at innvandringen kunne redde landsbygda. Andre, private aktører, så at de kunne legge asylmottak i fraflyttede militærforlegninger og nedlagte hotell da Sverige fikk akutt behov for å huse 162.000 asylsøkere. Dermed havnet mange i grisgrendte strøk, mens en del rike kommuner fikk få.

Inger Nilsson (69) bor i Lesjöfors i Filipstad kommune. Byen har en av verdens største fjæringsfabrikker, men knapt noen innbyggere igjen. Under migrantkrisen var det nesten like mange fastboende som flyktninger her, men nå har de fleste dratt. Nilsson og vennene spille boule.
Fraflyttede hus, som her i Lesjöfors, gjorde at mange asylmottak ble plassert i småkommuner. Et hus på dette stedet kan gå for noen titalls tusenlapper.

Mohammed Hassan (29) var statsløs palestiner fra Damaskus før han og familien kom til Filipstad rett etter at krigen i Syria brøt ut. Han snakker flytende svensk og er hyret av kommune som språkhjelp.

– Folk pleier å si at det ikke finnes jobber, men beveger man litt på seg, så finnes det jobb. Det er folk her som ikke vil utvikle seg. Jeg hadde fem ord på cv-en min da jeg kom, nå har jeg har nesten to sider, sier Hassan.

Ungdommen drar

Han frykter at det bidrar til rasisme når svensker hører om utlendinger som ikke gidder å ta førerkort eller lære seg svensk for å skaffe seg jobb, men heller blir hjemme og mottar sosialhjelp. Det ødelegger for alle.

Men han mener også at arbeidsformidlingen ikke fungerer. Alle i familien hans har noe å gjøre, men ingen har fast jobb, og moren går fra praksisplass til praksisplass på ulike arbeidsplasser og i korte perioder.

Mohammed Hassan jobber som språkhjelp for kommunen, søsteren Sirin går på gymnaset, mens moren Zubeideh går fra den ene praksisplassen til den andre. De mener det er viktig å stå på selv for å få jobb, men sier det er vanskelig å få fast jobb i Filipstad.

Vi møter Mohammed og kameraten Fivas ute i sentrum i skumringen, men blir raskt invitert hjem på te. Det er ikke mye liv og røre ute for ungdom. En blå bil med oransje ekstralys kjører flere runder rundt sentrum med svensk musikk på full guffe.

På dagtid er det rullatorer, ikke elsparkesykler, som ruller over fortauene. Butikklokaler står tomme, angivelig på grunn av netthandel. Mange unge reiser til større byer for å jobbe eller ta utdanning. Det samme gjelder mange av innvandrerne med god utdanning. Heller ikke Mohammed Hassan vil bli.

Mener det handler om penger

Jim Frölander og ordfører Per Gruvberger mener ikke problemet er selve innvandringen, men måten krisen ble håndtert på i 2015, at mange av de som kom mangler utdanning og at staten gir dem for lite penger.

– Dette er ikke et eksempel på at man ikke kan integrere, men at man ikke har et statlig system der pengene følger oppgavene, sier Gruvberger.

At mottaket av asylsøkere enkelte steder ble styrt av hvor private aktører fant billige lokaler, betød at kommunene hadde lite de skulle sagt.

– Over tid vil vi klare oss, men det vil ta tid og det vil koste penger, sier Gruvberger.

Foreløpig mangler de millioner på budsjettene for årene fremfor. For å vise alvoret har økonomisjefen i kommunen, Claes Hultgren, brukt ordet konkurs, selv om kommuner strengt tatt ikke kan havne der.

Per Gruvberg (t.h på plakaten) er Socialdemokraternas mangeårige ordfører i Filipstad. Han mener at noen kommuner, som hans egen, fikk et veldig stort ansvar for flyktningemottaket.

Strid om virkeligheten

Joakim Ruist ved Göteborgs universitet, som forsker på innvandring og økonomi, mener at bildet av en kommune på konkursens rand ikke er riktig fordi det finnes et statlige utjevningssystem.

– Det som er blitt hovedspørsmålet, er om Sverige som helhet har latt småkommuner i stikken og latt dem bære en urimelig stor del av kostnadene. Jeg mener at det ikke er dokumentert.

Men han er ikke overrasket over at kommuner som Filipstad sliter med å få de nyankomne i arbeid.

– Det er vanskelig å tro at kommuner som har hatt problemer med å sysselsette sin egen befolkning i tiår, skal klare å få flyktninger i arbeid. Det er synd at ikke flere av dem har flyttet derfra, sier Ruist.

Her produseres Wasa knekkebrød. Men av de 400 ansatte har bare 10 av de fast ansatte flyktningbakgrunn.

Bosted har betydning

Økonomen Özge Öner, som forsker på urban økonomi ved Universitetet i Cambridge og er spaltist i Svenska Dagbladet, tror at det er veldig høy sannsynlighet for at det vil komme flere eksempler som Filipstad i årene fremover.

Hennes forskning tyder på at det ikke er noen suksessoppskrift å plassere flyktninger i grisgrendte strøk med dårlig arbeidsmarked. Ikke bare gjør det det vanskeligere å få folk i jobb. Det gir også næring til misnøye fra mange av dem i distriktene som føler seg oversett av dem som styrer i landet.

Ved forrige valg gikk innvandringskritiske Sverigedemokraterna mest frem og tok en av fire stemmer i Filipstad, selv om Socialdemokraterna fortsatt er størst.

Evert Lundquist (73) er pensjonert baker og har bodd i Filipstad i en årrekke. Han synes det er ille at de statlige overføringene til asylsøkerne forsvinner etter to år, og at regningen dermed faller på kommunene.

– Ikke nok med penger

Sverigedemokraten Urban Pettersson i Filipstads kommunestyre mener at det er for enkelt å peke på at staten må betale mer.

– Det rekker ikke bare med penger. Mange er ikke integrert selv om de skulle få jobb. Vi ser for eksempel at det er store sosiale problemer i forstedene og at svensker flytter, sier han.

Hasse Nordlund som leder Sentrumsforeningen Attraktive Filipstad, mener derimot at bildet som tegnes av byen er altfor negativt.

– Jeg synes synd på dem som ikke får jobb. De jeg møter, vil jobbe, men det finnes ikke så mange jobber, sier Nordlund, som tror regjeringen vil høre på dem og gi mer penger.

Hasse Nordlund kjemper for butikkene i Filipstad og mener netthandel er årsaken til mange tomme butikklokaler. Han mener det tegnes et altfor negativt bilde av byen.

Han er selv konferansier når de hvert år på nasjonaldagen hilser nyankomne velkommen på Barilla-scenen på Filipstads torg.

– De er veldig takknemlige, sier han.

Industriarbeideren Isak Lindbäck er ikke like oppstemt. Han synes Filipstad har forandret seg og vurderer å flytte.

– Det er ikke så trivelig lenger. Jeg holder meg unna visse områder, og jeg kjenner meg ikke trygg når alle rundt meg snakker et språk jeg ikke forstår.

Integrasjonsansvarlig Jim Frölander farter videre, mellom samfunnsfagstimer for innvandrere og møter med andre kommuner. Han har gjort det til kampsak å fortelle om kommunens problemer.

– Vi ligger kanskje litt foran i trenden, og vi tør å prate om det.