Beijing våren 1989: Fang Zheng er en idrettsinteressert, alminnelig student som snart fyller 23 år. En kinesisk partitopp dør. Veteranen er falt i unåde for å snuse på demokrati og ytringsfrihet, men er populær blant de unge. På Den himmelske freds plass strømmer opprørske studenter til for å hedre ham. Etter hvert handler protestene mer om demokrati og frihet. På det meste er det flere hundretusener på plassen.

– Ville bare ha en bedre stat

– De fleste av oss ble involvert, forteller Fang Zheng til Aftenposten. Han er i Oslo for å dele sin historie under Oslo Freedom Forum.

– Vi ville bare ha en bedre regjering, en bedre stat, med mindre korrupsjon og mer frihet, forklarer Fang.

Bildet som er blitt symbolet på studentopprøret i 1989: Mannen som står med en plastpose i hånden foran en kolonne stridsvogner.
Jeff Widener / AP/NTB scanpix

– Vi evakuerte, vi rømte

I 6-tiden om morgenen 4. juni 1989 hadde myndighetene fått nok av de rebelske ungdommene. Stridsvogner og soldater med automatvåpen rykket inn for med makt å rydde den historiske plassen foran Den forbudte by.

– Vi evakuerte, vi rømte fra plassen. Noen av oss nådde frem til et hjørne omtrent 800 meter unna. Stridsvognen kom bakfra. Soldatene ville skade oss. Jeg fikk akkurat hjulpet en yngre medstudent over barrikaden før stridsvognen traff meg, forteller Fang.

Det berømte stridsvognbildet

Bevisstløs ble Fang brakt til sykehus der legene amputerte begge bena. Sikkerhetspolitiet møtte opp og sørget for at han ikke snakket om hendelsen. Dagen etter, da opprøret var slått ned, gikk bildene av en annen stridsvognhendelse verden rundt og ble et ikon for opprøret: Den ukjente mannen med en bærepose som stiller seg i veien for en kolonne stridsvogner.

– Vi ville bare ha et bedre land, og vi følte at vi unge hadde et ansvar for dette, sier Fang i dag.

Snakket tross press

Etter at opprøret var knust og Fang mistet begge bena, opplevde han et enormt press for å holde munn om sin historie, forteller han. Han fortalte likevel. Dermed fikk den tidligere idrettsutøveren ikke delta på internasjonale stevner for bevegelseshemmede utøvere.

– To ganger ble jeg arrestert, og mine venner ble advart mot meg og bedt om å holde avstand, sier han.

Da Beijing-OL gikk av stabelen, ble han nektet å reise til byen. Han fikk derimot utstedt pass, og i 2009 flyttet han og familien til USA.

«Husk 4. juni», står det på T-skjorten til Fang Zheng. Han gjør sitt for å forhindre at verden glemmer det som skjedde på Den himmelske freds plass i Beijing våren 1989.
Dan P. Neegaard
17. mai 1989 var den sentrale plassen full av protesterende studenter. Drøyt to uker senere hadde myndighetene jaget demonstrantene.
Sadayuki Mikami / AP/NTB scanpix

– Folk betaler for veksten

Kina har siden 1989 hatt en enorm økonomisk vekst. Landets økonomi er verdens nest største etter USA, og veksten er på over 6 prosent i året. Millioner er brakt ut av fattigdom.

– Enkelte argumenterer med at dette i seg selv er en stor innsats for menneskerettighetene?

– Ja, Kina har opplevd stor økonomisk suksess, men dette har skjedd på bekostning av mange menneskers grunnleggende menneskerettigheter. Folket har betalt prisen for veksten, sier Fang.

Han tenker på systemet som gjør at mange har reist til byene for å jobbe og har måttet etterlate barna sine på landsbygda. Han minner også om den omfattende forurensningen av jord, luft og vann.

– Dette er en pris folk må betale i hundrevis av år, sier han.

Fang Zheng er ingen stor tilhenger av Kinas president Xi Jinping. Xi hadde denne uken besøk av britiske prins Andrew.
Thomas Peter / AP/NTB scanpix

Stempler Xi som keiser

Han er svært skuffet over Kinas sterke mann, president Xi Jinping.

– Bruddene på menneskerettigheter er blitt mer omfattende. Kontrollen er blitt hardere. Det går i feil retning, mener han. Fang nevner som eksempel arrestasjoner av advokater og endringen av grunnloven som gjør at presidenten kan sitte lenger.

– Han har i praksis gitt seg selv ubegrenset makt, som en keiser, sier Fang Zheng.

Forstår norsk holdning

Derimot er han ikke skuffet over tøværet mellom norske og kinesiske myndigheter, selv om det skulle føre til at Norge er mer varsom i sin Kina-kritikk.

– Norge er et svært lite land og må være realistisk. Vi kan forstå det, sier han.

Han vil i stedet be hele verdenssamfunnet stå sammen mot brudd på menneskerettighetene i Kina.

– Utfordringene er store. Vi kan alle bare gjøre vår lille del. Min er å minne om hva som skjedde 4. juni 1989, sier han.