En makeløs pave førte kirken i en bakevje

KRITISK. Den avdøde paves makeløse personlighet har overskygget en forstokket konservatisme, som har ført den katolske kirke inn i en bakevje og i krise, mener artikkelforfatteren. Hans Küng er en av dagens ledende katolske lærde, som lenge har vært i unåde i Vatikanet på grunn av sin kritiske holdning til den rådende linje under Johannes Paul II.

  • Forf>katolsk Teolog
  • <forf>hans Küng<

DEN KATOLSKE KIRKE er i dyp krise. Pave Johannes Paul II er død og minnes med gode ord. Men kirken skal leve videre, og i lys av det kommende pavevalget trenger den en diagnose, en usentimental analyse fra innsiden.Paven var på sykeleiet omgitt av ærefrykt. Men dette at han i sin skrøpelige tilstand nektet å si fra seg makten, kan også sees som noe av et symbol på en uredelig kirke, forkalket og senil bak sin glitrende fasade.Den opprømte stemningen som preget Det annet Vatikankonsil (1962— 65) er forsvunnet. Etter dette konsilets syn på fornyelse, økumenisk forståelse og større åpenhet mot den øvrige verden, har det siden skyet over. I dag virker fremtiden dyster. Mange har resignert, eller også vendt seg bort i frustrasjon over et hierarki som er seg selv nok. Nytt håp vil bare spire når ledelsen i Roma og bispedømmene finner en ny kurs etter Skriftens kompass.Etter mitt syn var Karol Wojtyla ikke den største, men sikkert nok den mest paradoksale paven i det 20. århundre. En pave med mange store evner og mange gale beslutninger! For å oppsummere hans embedstid og finne en fellesnevner: I sin "utenrikspolitikk" krevde han omvendelse, reform og dialog fra den øvrige verden. Dette i skarp motsetning til "innenrikspolitikken", som tok sikte på å gjenopprette status quo fra tiden før Vatikan II, hindre reform, avvise dialog innen kirken, og fremme en absolutt dominans fra Roma. Denne uoverensstemmelsen kommer tydelig frem på mange områder. Mens jeg uttrykkelig erkjenner de positive sidene ved den avdøde paves regjeringstid, vil jeg peke på de ni mest påfallende paradokser:

Menneskerettigheter.

Utad støttet Johannes Paul II menneskerettighetene, men innad nektet han biskoper, teologer og spesielt kvinner å få del i dem. Vatikanet ivrer for tiden etter en rolle i europeisk politikk, men har ennå ikke villet slutte seg til Europarådets erklæring om menneskerettighetene. Altfor mange av læresetningene til middelalderens absolutistiske kirke ville først måtte endres. Begrepet om maktens deling, grunnlaget for moderne legal praksis, er ukjent i den romersk-katolske kirken. Samme sak når det gjelder straffeprosess. Under rettstvister fungerer én og samme avdeling innen Vatikanet som lovgiver, aktor og dommer.Konsekvens: En servil bispestand og utålelige rettslige forhold. Enhver prest, teolog eller legmann som havner i en juridisk tvist med høyere kirkelige domstoler, har praktisk talt ingen utsikt til å nå frem.

Kvinnens stilling.

Jomfru Marias store tilbeder prediket et nobelt syn på kvinnerollen, men forbød samtidig kvinner å praktisere fødselskontroll, og stengte døren for kvinnelige prester.Konsekvens: En konflikt mellom ekstrem konformisme og samvittighetens indre røst. Dette har ført til at biskoper som er tro mot Roma, støter kvinnene fra seg. Dette fører så til økende frafall blant de kvinner som så langt har forholdt seg lojale til kirken.

Seksualmoral.

Paven slo til lyd mot nød og lidelse i verden, men gjorde seg selv delvis ansvarlig for lidelsen, gjennom sin holdning til fødselskontroll og den eksplosive befolkningsøkning.Under sine mange reiser og i talen til FN-konferansen om befolkning og utvikling 1994 i Kairo tok Johannes Paul II avstand fra p-pillen og kondomer. Paven kan dermed, mer enn noen annen statsmann, holdes delvis ansvarlig for den ustyrlige befolkningsveksten i enkelte land og spredningen av AIDS i Afrika.Konsekvens: Selv i tradisjonelt katolske land blir kirkens strenge seksualmoral fornektet, åpent eller i det skjulte.

Sølibatet.

Som forkjemper for det tradisjonelle sølibat, bar Karol Wojtyla hovedansvaret for den katastrofale prestemangel, sammenbruddet i åndelig velbefinnende i mange land, og de mange pedofiliskandalene som kirken ikke lenger makter å holde skjult.Ekteskap nektes fortsatt dem som vier sitt liv til kirkens tjeneste. Dette er bare ett eksempel på hvordan paven, slik andre før ham, ser bort fra Bibelens lære og en solid katolsk tradisjon fra kirkens første årtusen, som ikke forlangte kyskhetsløfte fra kirkens menn.Konsekvens: Det tynnes i de geistlige rekker. Kirken mangler nytt blod. Snart vil nesten 2/3 av menighetene være uten en ordinert prest og regelmessige gudstjenester.

Den økumeniske bevegelse.

Paven betraktet gjerne seg selv som talsmann for den økumeniske bevegelse. Samtidig øvet han et tungt press på ortodokse og reformerte kirker, og nektet å anerkjenne deres geistlige embeder og sakramenter.Paven kunne fulgt rådene fra en rekke økumeniske kommisjoner og tonet ned Vatikanets overdrevne, middelalderlige maktambisjoner i doktriner og lederskap overfor ikke-katolske kirker. I stedet ville han bevare og utvide det romerske maktsystem.Konsekvens: Den nye økumeniske forståelse ble blokkert etter konsilet, og forholdet til ikke-katolske kirker har lidt stor skade. Pavedømmet har, slik tilfellet var i det 11. og i det 16. århundre, vist seg som det største hinder for samhørighet mellom de kristne kirker i frihet og mangfold.

Personalstyring.

Som erkebiskop av Krakow deltok Karol Wojtyla i Det annet Vatikankonsil. Men som pave så han bort fra den kollegialiteten man der var blitt enig om, og lot pavestolen triumfere på bekostning av biskopene.Konsekvens: En stort sett middelmådig, ultrakonservativ og servil bispestand er muligens den tyngste byrden etter hans altfor lange pontifikat. Massene av jublende katolikker ved pavens velarrangerte opptredener har ikke kunnet dekke over det: Millioner har forlatt kirken eller gitt opp sitt religiøse liv.

Kirkeveldet.

Den polske pave ga inntrykk av å være en dypt religiøs representant for et kristent Europa, men hans opptredener under triumfens tegn og hans reaksjonære politikk har utilsiktet utløst fiendskap mot kirken og endog en uvilje mot kristendommen.Konsekvens: Vatikanets klerikale politikk har styrket de dogmatiske antiklerikale og de fundamentalistiske ateister. Den har også vakt mistanke om at religionen brukes til politiske formål.

Nytt blod.

Som karismatisk kommunikator og mediestjerne gjorde paven særlig inntrykk på de unge, selv etter at han ble gammel og skrøpelig. Som redskap for rekrutteringen spilte han i første rekke på de konservative "nye bevegelser" av italiensk opprinnelse, samt den opprinnelig spanske "Opus Dei"; tidligere knyttet til fascistiske regimer. For å skape en ensartet og lydig kirke i fremtiden satte paven nesten utelukkende sin lit til disse lett kontrollerbare, konservative legmannsbevegelsene.Konsekvens: Ungdom fra kirkegrupper og menigheter, og særlig de ikke-organiserte "vanlige katolikker", holder seg vanligvis borte fra de store ungdomsmønstringene. Katolske ungdomsorganisasjoner som er kommet på kant med Vatikanet, er blitt refset og straffet økonomisk.

Fortidens synder.

Til tross for at Johannes Paul II i år 2000 tvang seg til en innrømmelse av kirkens overgrep gjennom tidene, har dette i praksis ikke fått nevneverdige følger.Den ganske kuriøse og bombastiske bekjennelse av kirkens forsyndelser, i nærvær av kardinalene i St. Peterskirken, var samtidig også vag og tvetydig. Paven ba bare om tilgivelse for feilsteg begått av kirkens "sønner og døtre", men ikke for dem som er begått av de "hellige fedre", av "selve kirken" eller av de hierarkier som overvar begivenheten.Paven kom aldri inn på Vatikanets forhold til mafiaen, og bidro egentlig mer til å dekke over enn å avdekke skandaler og kriminelle forhold. Vatikanet har også vært ytterst forbeholdent i å bringe de geistlige pedofiliskandalene for retten.Konsekvens: Den halvhjertede pavelige innrømmelsen førte intet sted hen, og ble intet annet enn ord.

Skuffelse og ulykke.

For den katolske kirke har denne pavens regjeringstid, tross sine positive sider, i det store og hele blitt en stor skuffelse, og til syvende og sist en ulykke. Som en følge av pavens paradokser er kirken blitt polarisert. Utallige mennesker føler seg fremmedgjort og kastet ut i en skjellsettende krise - en krise som etter et kvartsekel nå kommer til uttrykk gjennom manglende utvikling og et presserende behov for reformer.I strid med alle intensjoner under Annet Vatikankonsil er det middelalderlige romerske systemet, et maktapparat med totalitære trekk, blitt gjenreist gjennom en behendig og hensynsløs politikk. Biskoper er blitt satt på plass, presteskapet er overarbeidet, teologer kneblet, legfolk fratatt sine rettigheter, kvinner diskriminert, henstillinger fra nasjonale synoder og kirkegjengere ignorert. Dertil kommer sexskandaler, forbud mot debatt, ulike former for fordømmelse og utestengelse.Følgen er at den katolske kirken fullstendig har mistet den enorme tilliten den en gang hadde under Johannes XXIII, og etter Annet Vatikankonsil.Skulle den neste paven fortsette denne linje, vil problemene bare fortsette å hope seg opp, og gjøre kirkens nåværende krise til en håpløs situasjon. Den nye paven må legge kursen om, og lede kirken inn på nye veier - i Johannes XXIIIs ånd, og med reformkraften som preget Det annet Vatikan-konsil.

Sveitsiske Hans Küng har hatt sin lærestol i økumenisk teologi ved universitetet i Tübingen. Vatikanet har fratatt ham myndigheten til å undervise på kirkens vegne, men han er fortsatt prest. Han er rådgiver for FN som president for Den globale etiske stiftelse.

©Der Spiegel / New York

Times. Enerett for Norge

Aftenposten.

For første gang i historien besøkte en pave Norge i 1989. Her mottas Hans Hellighet utenfor Nidarosdomen av biskop Kristen Kyrre Bremer (t.h.).