Verden

Disse grafene viser hvorfor det kalles vippestater. Og hvorfor de avgjør hvem som blir USAs neste president.

Det er i de 11 vippestatene årets amerikanske presidentvalg i realiteten vil bli avgjort. Per nå leder Clinton i 10 av dem. Her kan du se hvem som vant i vippestatene de siste syv valgene.

Begge de to presidentkandidatene reiser nå i skytteltrafikk mellom vippestatene. Florida er den aller gjeveste gevinsten, med sine 29 valgmannsstemmer. Bildet er tatt den 27. september. Foto: JONATHAN ERNST/Reuters/NTB Scanpix

  • Tor Arne Andreassen
    Tor Arne Andreassen
    Journalist

Hillary Clinton leder nå med 7,3 prosentpoeng på den siste oversikten over et gjennomsnitt av alle meningsmålinger som leveres av Pollster.

Det er et lite hav i amerikansk sammenheng, men Trump lå enda lenger bak i august og hadde lukket gapet ved slutten av september.

Uansett står det egentlige slaget om å oppnå de nødvendige 270 valgmannsstemmene i hovedsak i de 10–15 vippestatene, der det tradisjonelt er åpent om det blir en demokratisk eller en republikansk seier.

– Det første en presidentkandidat gjør, er å lage en plan for hvilke delstater de må vinne for å nå det nødvendige valgmannstallet på 270, sier historiker Hallvard Notaker, som i år har skrevet en bok om amerikansk valgkamp.

– Det store støtet blir satt inn i delstatene der man tror man kan vinne, men ikke er sikker.

På forhånd er det nemlig så godt som gitt hvem som kommer til å vinne i 35–40 av de 50 amerikanske delstatene og dermed ta alle valgmennene i disse delstatene (bortsett fra i Maine og Nebraska der valgmennene kan fordeles etter distrikter).

Et symptom på det splittede USA

Med stadig mer sofistikerte metoder kartlegger kampanjeapparatet til kandidatene befolkningen for å finne ut hvem som kan tenkes å ville støtte deres kandidat. Ikke minst er kampen for å få «de rette folkene» til å møte opp på valgdagen intens.

For å utnytte all kunnskapen man får gjennom dataanalysene av velgermassen, bør man dessuten ha på plass de rette bakkemannskapene som kan banke på de rette dørene. Her har Clinton antagelig en fordel, påpeker Bailey.

– Trump har ikke noe eget valgkampapparat på bakken, men har overlatt dette til partiet. Nå spørs det om det republikanske partiets folk på bakken vil være villig til og i stand til å få fremført det nødvendige budskapet til potensielle velgere i de avgjørende delstatene, sier Notaker.

  • Klarer Donald Trump til å komme tilbake etter alle skandaleoppslagene?: Trump om liten jente: «Om ti år dater jeg henne».
  • Må Hillary Clinton passe seg for å bli for selvsikker? Målingene gir Clinton 6 prosentpoeng ledelse. Realiteten er enda mye verre for Trump.

Hillary Clinton hilser på tidligere presidentkandidat Al Gore under et valgkampmøte i Florida den 10. oktober. Al Gore tapte i 2000 hele valget fordi han med ytterst liten margin tapte i Florida. Det er nok en gang svært jevnt i Florida og Hillary Clinton kjemper inbitt for å vinne der. Foto: LUCY NICHOLSON/Reuters/NTB Scanpix

Enorme ressurser brukes i vippestatene

Presidentkandidatene bruker så godt som alle sine ressurser på delstatene og reiser nesten utelukkende til disse statene i forkant av valget.

Ved årets valg er det de 11 delstatene Florida, Pennsylvania, Ohio, Iowa, Virginia, Nord Carolina, New Hampshire, Nevada, Colorado, Michigan og Wisconsin som er blitt betegnet som vippestater av Politico og flere andre medier.

Hillary Clinton ligger for øyeblikket an til å vinne i ti av dem. Men klarer Trump å tette gapet på meningsmålingene, kan han fort ta flere av vippestatene. Trumps problem er at han må vinne nesten alle for å nå 270.

  • Her påstår Donald Trump at meningsmålingene som viser at han ligger bak Clinton er forfalsket:

De fleste av de 11 delstatene som anses som vippestater i år, har også ved tidligere valg skiftet mellom å stemme demokratisk og republikansk. Vi tok en kikk på hvordan det har gått i de syv foregående valgene.

Kampen om vippestatene har vært intens helt siden republikanernes dominerende grep om presidentvervet ble brutt med Bill Clintons seier i 1992.

Obamas algoritmer tok grep om vippestatene

Ved presidentvalgene i 2008 og 2012 perfeksjonerte Barack Obama bruken av dataanalyser med oppbygging av et apparat på bakken i delstatene.

– Obama hadde en meget fokusert og god organisering i vippestatene, sier Bailey.

Obama bygget seieren sin i valget i 2012 på enorme datamengder som gjorde det mulig for det demokratiske partiets eksperter å forutse nærmest hva hver enkelt velger ville stemme.

– Denne kunnskapen ble kombinert med et godt utbygd bakkemannskap. Man visste hvem man skulle henvende seg til og hva man skulle si til dem for å få dem til å stemme på Obama og for å få dem til å møte opp i valglokalet, sier Notaker.

Det gjorde det mulig for Obama å vinne alle vippestatene i 2008 og alle unntatt én, Nord-Carolina, i 2012. De republikanske motkandidatene var dermed sjanseløse.

537 stemmer avgjorde for Bush i Florida

George W. Bush lyktes med å vinne to jevne valg, men alt kunne ha gått helt annerledes dersom det ikke hadde vært for de 537 stemmene han vant med i folkerike Florida. Til slutt var det i praksis Høyesterett som ga seieren til Bush.

For å vinne i Florida gikk kampanjen hans etter de eldre og spansktalende med røtter fra Cuba som tradisjonelt stemte republikansk, men som ved forrige valg hadde gitt demokraten Bill Clinton mange stemmer. De eldre fikk automatiske oppringninger fra Bush’ mor Barbara Bush, mens George Bush, som kan snakke spansk, brukte enhver anledning i Florida til å demonstrere sine spanskkunnskaper, skriver Erica Seifert i sin bok The politics of authenticity in precidential campaigns.

– Som alle andre presidentkandidater la George W. Bush en plan for hvor han måtte vinne. Han gjorde nok ikke så mye annerledes i Florida, men drev nok bare mer valgkamp der. Valgkampen er ikke så annerledes i vippestatene, det er bare mer av det for de stakkars menneskene som bor der, sier Notaker.

Bill Clinton brøt republikanernes dominans

Bill Clinton lyktes i 1992 med å bryte en periode med republikansk dominans. Han ble den første demokratiske kandidaten til å vinne siden 1976, blant annet ved å vinne det meste på Vestkysten og Nordøstkysten. Siden hans tid har disse statene gått fra å være kampstater til å bli stater demokratene kan regne med å vinne.

Sørstatspolitikeren Clinton klarte også å vinne flere sørstater. Det grepet befestet han ved å velge Al Gore, senator fra Tennessee, som visepresidentkandidat.

I 1996 vant Clinton igjen, med enda flere valgmannstemmer.

Republikanernes siste brakseier

George Bush hadde vært visepresident under Ronald Reagan og fløt videre på hans popularitet under valget i 1988. En effektiv svertekampanje mot demokraten George Dukakis bidro til at Bush knuste Dukakis.

Det kan ha vært siste gang på veldig lenge at en president blir valgt med flere enn 400 valgmannstemmer.

Donald Trumps bruk av Bill Clintons gamle damehistorier vil neppe skade Hillary Clintons valgkamp. Hør USA-korrespondent Kristoffer Rønneberg, utenriksjournalistene Steinar Dyrnes, Kjetil Hanssen og Alf Ole Ask diskutere presidentdebatten i denne podkasten.

Lytt til vår siste podkast i spilleren under, på SoundCloud, i Itunes eller fra vår RSS-strøm.

  • Trump nektet å svare på direkte spørsmål:

Les mer om

  1. USA-valget 2016
  2. USA
  3. Barack Obama
  4. George W. Bush
  5. Hillary Clinton
  6. Donald Trump