12 eksempler fra Nobelkomiteens indre liv
Tidligere Nobel-direktør Geir Lundestad avviser at han har brutt sitt taushetsløfte om arbeidet i Nobel-komiteen
Nobelkomiteen beskyldte mandag Lundestad for med sin bok Fredens sekretær å ha brutt sitt taushetsløfte.
Lundestad benekter i en pressemelding dette og viser både til Nobelstiftelsens statutter for hemmelighold og til en erklæring om taushetsplikt i Nobelkomiteen fra 2014. Kjernen er at de som har kjennskap til diskusjonene, ikke skal gå offentlig ut med «komiteens vurderinger, diskusjoner og avgjørelser knyttet til forslagsstillere og kandidater til Nobels fredspris, både i gjeldende år og femti år fremover.»
— Ikke sylskarp grense
– Det står lite eller ingenting i «Fredens sekretær» om hva komiteens ulike medlemmer mente på komitémøtene om de ulike kandidater til fredsprisen, skriver Lundestad i sin uttalelse,
Lundestad sier til Aftenposten at det i enkelte tilfeller vil være et vurderingsspørsmål og at han derfor bruker formuleringen «lite eller ingenting».
– Det er ikke en sylskarp grense her, sier han.
Lundestad ønsker ikke å svare på spørsmål om han var i tvil om enkeltopplysninger i boken.
Her er 12 eksempler fra boken der Lundestad tilsynelatende refererer fra komiteens interne overlegninger eller antyder noe om hva som ble sagt der:
Om prisen i 1990 til Mikhail Gorbatsjov
«De tidligere politikerne i Nobelkomiteen så nok også på (Vaclav) Havel som primært en dikter og filosof med en mer usikker kompetanse som politiker.»
Om prisen i 2005 til Det internasjonale atomenergibyrået og generaldirektør Mohamed ElBaradei
«Nobelkomiteen vurderte å inkludere tidligere generaldirektør i IAEA, Hans Blix i prisen, men bestemte seg til slutt for å la det være. Det var nok delvis fordi komiteen følte at dette kunne virke enda mer provoserende på USA.»
Om ledervalg i komiteen i 2000
«Sissel Rønbeck mente seg kvalifisert og hadde betydelig lengre ansiennitet i komiteen enn Berge, men Gunnar Berge ble ansett som bedre kvalifisert og ble valgt.»
Om ledervalg i komiteen i 2003
«Det endte med at Ole D. Mjøs ble valgt i konkurranse med Kaci Kullmann Five. Den merkelige situasjonen oppstod da han ble valgt av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mot Høyre og Fremskrittspartiet ...»
Om Ole D. Mjøs, Sissel Rønbeck og Berge Furre
De tre så på seg selv som venstresiden i komiteen og ville gjerne avgjøre seg imellom hvem som skulle få fredsprisen. Og valget skulle markere hvor de stod politisk.»
Om prisen til Yasser Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin i 1994
«Det første alternativet konsentrerte seg om departementsråd Uri Savir på israelsk side, forhandlingsleder Abu Ala på palestinsk side og direktør, senere ambassadør Terje Rød-Larsen på norsk side.»
«Komiteen hadde nok i utgangspunktet tenkt seg at en palestiner til skulle være med. Da måtte det bli Abu Mazen, nestkommanderende i PLO.»
Om prisen til EU i 2012
«I forbindelse med prisen til EU i 2012 diskuterte komiteen også om lederen Thorbjørn Jagland på noen måte kunne anses som inhabil i sakens anledning. (...) Med hjelp fra Berit Reiss-Andersen, komitémedlem og framtredende jurist, kom komiteen fort til at så ikke var tilfelle.»
Les også vår tidligere artikkel om hva som fant sted da Barack Obama fikk prisen:
Det hvite hus undersøkte om Obama kunne slippe å dra til Oslo for å motta fredsprisen
Om komitémedlem Gunnar Stålsett
«Han har et åpent sinn, men har vært skeptisk til paver som potensielle prisvinnere – noe de fleste andre også var.»
Om komitémedlem Kaci Kullmann Five, nåværende leder
Kaci førte likevel ikke an i prisarbeidet. Henne favorittkandidater fikk sjelden Nobels fredspris.»
Om komitémedlem Kåre Kristiansen
«Det hendte også at han var litt utenfor under komitémøtene. Plutselig kunne han finne på å begynne å lese aviser.»
Om prisen til FNs klimapanel og Al Gore
«Det er lett å tenke seg at (Inger-Marie) Ytterhorn må ha hatt en særdeles vanskelig posisjon. Hun gjorde nok sitt beste for å forhindre denne prisen, men medlemmene har ikke vetorett.»
Om prisen til Liu Xiaobo
«Det fantes minst ett eksempel på en dissident som ikke ønsket seg prisen. (...) Komiteen var aldri i tvil om at Liu Xiaobo gjerne ville ha prisen og han var rede til å ta de konsekvensene som måtte følge.»
Om prisen til Kailash Satyarthi og Malala Yousafzai
«Det hendte ofte at komitémedlemmene syntes listen over de nominerte virket tynn, selv om den inneholdt mange navn. Det var tilfellet også i 2014 selv om komiteen hadde en liste på 278 navn ...»
Lundestad: Ikke brudd
Lundestad selv mener eksemplene ikke er brudd på taushetsløftet.
— Selvsagt refererer jeg fra komiteens indre liv. Det var jo mye av poenget med å gi ut bok. Ifølge statuttene gjelder imidlertid taushetsplikten de tilfeller der det har vært uenighet i komiteen om en prisvinner, sier Lundestad.
Han mener det eneste av de tilfellene som det dermed kan være tvil om, er beskrivelsen av Fremskrittspartiets Inger-Marie Ytterhorns holdning til prisen som i 2006 gikk til FNs klimapanel og Al Gore. I boken skriver Lundestad: «Det er lett å tenke seg at Ytterhorn må ha hatt en særdeles vanskelig posisjon. Hun gjorde nok sitt beste for å forhindre denne prisen, men medlemmene har ikke vetorett.»
Lundestad mener imidlertid at dette var allment kjent på grunn av Fremskrittspartiets holdning i klimasaken og at han derfor heller ikke på dette punktet brøt sitt taushetsløfte.
