Verden

Kirken som ikke vil bli moderne

I 500 år har den katolske kirken motsatt seg forandringer. - Regn heller ikke med store reformer i fremtiden, sier professor og katolikk Bernt Oftestad.

Pave Benedikt XVI tar i mot to nonner etter gudstjeneste i La Sagrada Familia i Barcelona. Lite tyder på at kirken vil forandre seg mye med en ny pave.
  • Halvor Tjønn
Nyhetsbrev Få oversikten med vårt nyhetsbrev om Ukraina

Høsten 1517 begynte sjokkbølgene å gå gjennom den katolske kirken: Martin Luther spikret opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. De neste år rev store deler av Nord-Europa seg løs fra pavestolens makt. Siden den gang har utfordringene strømmet på. Kirken har endret seg på enkelte punkter, men få fundamentale endringer har funnet sted.

Den avgåtte paven, Benedikt XVI, sto i denne konservative tradisjonen. Også hans forgjenger, Johannes Paul II, gjorde det. Nå har mange, spesielt de som står utenfor den katolske kirken, satt sin lit til at den paven som snart skal velges, lanserer en plan for en gjennomgripende modernisering av en av verdens eldste institusjoner.

De som tror at dette skal skje, kan umulig kjenne den katolske kirken særlig godt, sier professor emeritus i europeisk kulturhistorie, Bernt Oftestad:

— Kirken har sine klare læresetninger som gjør at den står i et motsetningsforhold til modernitet, til moderne rasjonalisme og ikke minst til moderne kulturrelativisme. Dette er befestet gjennom de siste århundrene, der kirken måtte svare på utfordringen først fra protestantismen, deretter fra den franske revolusjonen og så det moderne samfunn. Demokratiet og den moderne rasjonalismen var fremmed for en kirke som forsto seg selv som en gudegitt organisasjon, en organisasjon som i bunn og grunn ikke trenger staten, og i hvert fall ikke den moderne staten, slår han fast.

Mennesket og naturen

— Dermed oppsto en markant konflikt med det moderne. Dette handlet om synet på mennesket. Kirken avviste at mennesket var ensomt og mener at mennesket inngår i et fellesskap. Det handler også om synet på naturen, der kirken sier at mennesket er bundet av bestemte grenser, sier Oftestad.

— Dette betydde naturligvis ikke at kirken ikke kunne endre seg, men det betyr at det er klare grenser for forandring, sier Oftestad, som konverterte til katolisismen i år 2000.

Kirken vil fortsette å avvise den ekstreme individualisme og frigjøringen fra naturen som har vært så karakteristisk for de siste 200 årene i Vesten, mener han. - Derfor vil det aldri komme på tale å endre synet på abort, ei heller synet på ekteskapet som en pakt mellom én mann og én kvinne. Gjør man det, vil det gå på selve kirkens fundament løs, sier Oftestad.

Endringene

Der det kan tenkes endringer, er på områder som ikke berører kirkens sentrale dogmer. For eksempel er det klart at kurien - det pavelige byråkratiet - ikke fungerer godt. Den arbeider under et utstrakt hemmelighold, et fenomen som skriver seg fra nødvendigheten av å holde skriftemålet hemmelig. I sin tur har dette ført til hemmelighold rundt overgrep og pedofili i kirken. Det sier seg selv at man utmerket godt kan opprettholde taushetsplikten omkring skriftemålet og samtidig lufte ut hemmeligholdet i kurien, mener han.

Les også

- Nordmenn vet for lite om katolisismen

Sølibatet for prester er heller ikke et uoverstigelig problem for kirken, slår Oftestad fast. — Det er høyst frivillig om man vil leve i sølibat, og det er ikke noe lærepunkt i kirken. Jeg mener man bør se på det, men en opphevelse av sølibatet vil medføre voldsomme endringer for kirken, ikke minst for menighetens forhold til dens prest, sier Oftestad.- Man kan ikke se bort fra at ukulturen omkring overgrep i kirken har sammenheng med sølibatet. Kravet om sølibat har dessuten resultert i manglende rekruttering av prester. Begge deler har medført enorme problemer for kirken, føyer han til.

Fremtiden

- Hvordan ser du for deg den katolske kirken de neste 40–50 år?

— Tyngdepunktet i kirken vil forskyve seg mot den tredje verden. Hva gjelder Europa, er verdensdelen i støpeskjeen, og mye taler for at den velferdsstaten vi har levd i de siste to generasjoner, står ved veis ende. Utviklingen kan bli kriseartet. Da kan kirken, med sine universelle verdier og sitt syn på menneskeverdet og naturen, igjen bli et samlingspunkt for menneskene i vår verdensdel, sier professor emeritus Bernt Oftestad.

Kirkens selvforståelse

Professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo, Øyvind Norderval, slår fast at om man skal forstå den katolske kirke, må man forstå hvordan den definerer seg selv. Den katolske kirke er tradisjonelt først og fremst en organisasjon og et hierarki. Innen luthersk protestantisme betones derimot kirken som fellesskapet av de døpte. Resultatet av reformasjonen var en begynnende sekularisering. Religionen gjennomsyret ikke lenger hele samfunnet, men kirken fikk en egen, definert plass i samfunnet.

— Det katolske hierarki, derimot, motsatte seg moderniseringen og sekulariseringen. Under motreformasjonen fra cirka 1550 til 1650 forsøkte man å erobre tilbake så mye terreng som mulig, og man ble kritisk til alt som kunne true kirken. Dommene mot naturforskerne Giordano Bruno i 1600 og Galileo Galilei i 1633 føyer seg inn her. Først i 1992 beklaget pave Johannes Paul II dommen mot Galilei, sier Norderval.

Arven fra middelalderen ble enda mer tydelig da det moderne innen filosofi, politikk og kunst begynte å bryte gjennom omkring år 1800, slår han fast. Pave Pius IX, som var pave i hele 32 år fra midten av 1800-tallet, forsøkte å forby det meste som var moderne. Da pavestaten falt i 1870, og paven gikk inn et slags fangenskap i Vatikanet, ble forholdet til det moderne enda mer anstrengt, mener Norderval.

Det andre Vatikankonsil fra 1962 til 1965 innebar en viss tilpasning til det moderne, men under pavene Johannes Paul II og Benedikt XVI har det katolske hierarkiet og dets virkelighetsforståelse igjen vunnet sterkere plass, sier han.

Hva og hvis

- Ville middelalderen fortsatt om reformasjonen aldri var kommet?

— En interessant kontrafaktisk problemstilling. Man må huske på at under motreformasjonen kastet man ut mange av de utvekstene Luther kjempet mot. Samtidig hadde territorialkongedømmene vokst seg så sterke i Europa at de truet kirkens makt, og dessuten var renessansen full av kritikk mot kirken. Et oppbrudd fra middelalderen ville ha kommet, også uten Luther.

- Og hva med kirken de neste 40–50 år?

— I Afrika er kirken på sterk fremmarsj, ofte i konfrontasjon med islam. I Latin-Amerika er det den pinsekristne bevegelse, og ikke katolisismen som vokser. I Vesten vil nok den generelle sekulariseringen fortsette. Færre europeere vil søke til kirkens prestetjeneste og til klostrene, og oppslutningen om kirken vil generelt avta, sier professor Øyvind Norderval.

Benedikt XVI, pave emeritus, leder kveldssangen i Det sixtinske kapell i Vatikanet i oktober i fjor, fem hundre år etter at Michelangelo ferdiggjorde de berømte freskene i kapellet. Like etter at Michelangelo hadde fullført sitt verk, kom Reformasjonen, som innledet en kritisk periode for den katolske kirken.