Kontrasten mellom dramaet han daglig er vitne til i telefonen og livet i den fredelige sveitiske byen fremsto som enorm. Den hvite katolske kirken var omgitt av grønnkledte åser, og bare noen få mennesker hoppet av og på bussene i den Erlinsbach, midt i Sveits.

Mørket og freden var i ferd med å senke seg på da Aftenposten ringte på døren til meningshuset i november i fjor høst. En lavmælt mann tok i mot i joggebukse og hotelltøfler, prestekjolen var lagt bort, de røde øynene avslørte en forkjølelse i anmarsj. Grå hår gjorde at han virket eldre enn sine 39 år. Sin relativt unge alder til tross, han har vært vitne til mye.

Nå er den katolske presten nominert til Nobels fredspris for sin mangeårige innsats for flyktninger som kommer til Europa.

Mussie Zerai får desperate nødanrop fra landsmenn på vei fra Afrika til Europa. Til ham kan de forklare på eget språk hvor de er. Han ringer redningssentralen i Italia.
Ingeborg Moe

— Abba Mussie?

Det er ordene som ofte kommer når den eritreriske presten Mussie Zerai får en telefon fra folk i den ytterste nød. Han har forlengst lært seg hvordan nummeret til en satelitttelefon ser ut når han kikker på displayet på sin egen Samsung-telefon, og hvordan de som holder den skal finne koordinatene til hvor de er.

Telefonene kommer fra folk i havsnød, som regel i Middelhavet, men han har også blitt oppringt fra Indonesia og Vietnam. Etter en slik oppringning ringer Zerai til enten den maltetiske eller italienske kystvakten og ber dem rykke ut og redde båtflyktningene.

- Hva gjør du når du har legger på telefonen i Middelhavet?

— Hvis det har vært en akutt situasjon, er det ikke lett å gå tilbake til det jeg gjorde da jeg ble oppringt. Noen ganger ringer jeg tilbake til Kystvakten, ber dem skynde seg. Først når jeg vet at de er reddet, kan jeg roe meg, fortalte den eritreiske presten da Aftenposten møtte ham i fjor.

Les også:

Da var han i Sveits for å jobbe med eritreiske flyktninger som er kommet til fjellandet og til andre europeiske land. Noen av dem som er her ringte selv til Mussie Zerai da de prøvde å komme seg over Middelhavet. Men han bruker også mye av tiden som talsmann for dem som fremdeles er på flukt og for de som har kommet frem til det de trodde var redningen og drømmen, men som kanskje betyr et liv i brakker og på gaten.

— Det er en ny tragedie for dem. Etter alt de har ofret, og etter å ha nådd det de trodde var drømmen, sover mange fremdeles på gaten.

Nok et barn blir reddet fra en liten båt til den norske Siem Pilot midt i Middelhavet.
GREGORIO BORGIA

Nummeret på fengselsveggene

For ti år siden stiftet han hjelpeorganisasjonen Agenzia Habeshia, som hjelper flyktninger og asylsøkere. Den italienske kystvakten har anslått at han indirekte har reddet tusenvis av liv, ved å formidle hvor de er hen.

Telefonnummeret hans har blitt spredt mellom flyktninger helt siden 2003, da en journalist han samarbeidet med ga det til eritreiske flyktninger. Det har blitt skrevet på veggene på innsiden av de fengselslignende mottakene som flyktninger er låst inne i Libya. Og de som har kommet ut når tatt med seg i båtene de har lagt ut i på vei til Europa.

— I 60-70 prosent av tilfellene er det ikke akutt nød. Men noen ganger får jeg høre at gravide er i ferd med å føde ombord. Det er selvsagt veldig stressende, også for meg. Hvis jeg ikke synes kystvakten reagerer raskt nok ringer jeg igjen og igjen for å prøve å sikre at det sendes ut redning, fortalte han.

- Noen ganger roper de "hjelp oss, hjelp oss". Jeg prøver å få dem til å roe seg ned, få vite hvor mange de er, om det er barn eller gravide. Og hvor de er.

Hvorfor ringer de ikke direkte til kystvakten fra båtene?

— Det kan være språkproblemer. Dessuten stoler de på meg siden jeg er prest. Det hender også at de ringer kystvakten først, og så meg.

Presten selv kommer fra landet som folk rømmer fra i hopetall. Eritrea er et av verdens mest ufrie land, med tvungen militærtjeneste som nærmest kan vare på ubestemt tid. Derfor er det dette landet, ved siden av Syria, et av dem som flest flykter til Europa fra.

Reddet av den norske båten Siem Pilot, men langt hjemmefra. Turen med gummibåten var Grace Edel (18) og kjæresten Pomusas første møte med havet. De har reist fra Nigeria og krysset Sahara-ørkenen for å komme til Libya. Målet er hvilket som helst land i Europa, sa flyktningene til Aftenposten for noen uker siden.

Hjemlandet som et fengsel

Da vi møttes over et enkelt trebord i menighetshuset hadde han, som alltid, på seg bestemorens gamle giftering. Det var hun som tok seg av ham og søskenene da moren døde og faren flyktet til Italia for å unnslippe politiet da han var liten. På 1990-tallet dro Zerai etter faren til Italia. Da kunne han ta fly. Nå kommer flyktningene med usikre båter.

Mussie Zerai beskriver hjemlandet som et fengsel. De unge ser ingen fremtid der. Til slutt vil det bare være gamle og barn igjen der, tror han. Det er et lite land, men tusenvis flykter hver måned. Hans egen bror har vært i militæret i tyve år. En søster bor i Sveits, en bror i Canada, men to brødre er altså igjen i hjemlandet, og i militæret.

Les også:

Da Aftenposten møtte Mussie Zerai i fjor, var han bekymret for hva som ville skje da Italia skulle stoppe sin storstilte redningsoperasjon Mare Nostrum. I vår, etter et forlis der over 800 mistet livet, ble en ny og større operasjon til havs satt i gang. Men Zerai har ropt om tiltak i flere år.

I samtalen i menighetshuset i Erlingsbach i fjor spådde han at dette ville fortsette. Så lenge hverken EU eller det internasjonale samfunnet gjør noe for å stoppe krisen i Syria, Irak og på Afrikas horn vil flyktningene fortsette å lete etter et trygt sted, sa han.

— Mur ingen løsning

— Løsningen er ikke å lage en mur. Og du kan ikke gjøre landene på randsonen til grensepoliti for et europeisk fort. Muammar Gadafi (Libyas tidligere diktator) puttet migranter i fengsel, torturerte dem og misbrukte dem seksuelt. Noen ganger ble de forlatt i ørkenen uten mat.

-- Men er løsningen å la alle komme til Europa?

— Nei, det viktigste er å skape løsninger der de kommer fra og i nærområdene, sa Zerai, som den gang åpnet for at militær intervensjon i enkelte tilfeller kan være nødvendig.

Men først og fremst er det om å gjøre å gi flyktningene håp. Zerai peker på de tituserener av eritrerere som befinner seg i flyktningeleire i Eritreas naboland, som Etiopia.

— De er der 24 timer i døgnet uten å ha noe som helst å gjøre. Man må gi dem muligheter. De færreste ønsker å reise vekk. Jeg skulle ønske man kunne gi dem muligheten til et verdig liv der de er, en mulighet til skolegang og jobb. Hvis du ikke gir dem noen muligheter, bare en mur, vil de finne måter å komme seg gjennom muren, sa Zerai til Aftenposten.

Han peker på hvordan "festning Europa" er blitt "big business" for menneskesmuglere, og mener det må skapes lovlige måter å flykte til Europa, slik at de som har rett på beskyttelse kan få det uten å legge ut på farefulle båtflukter.

De som forsvant

Flukten til Europa har eskalert de siste månedene, men Mussie Zerai har prøvd å skape oppmerksomhet rundt de mange tusen som har prøve å flykte i årevis. Europa fikk for alvorlig øynene opp for situasjonen da en båt gikk ned rett utenfor Lampedusa for to år siden og nesten 400 menneskeliv gikk tapt.

— Jeg fikk ingen anrop fra selve båten, men mange fra familiene til dem som var ombord. Det er ikke klart hva som skjedde. De døde jo i italiensk farvann. Hvordan kunne ingen ha sett dem? Og en annen gang fikk jeg telefoner fra pårørende som savnet 400 mennesker ombord i en båt. Det var i mars 2011. Fremdeles vet vi ikke hva som skjedde. Det var 50 barn ombord, sier Zerai.

En liten eritreisk gutt mistet livet bare noen meter unna den greske øya Rhodos. Onkelen satt og ventet på nytt fra søsteren og nevøen.

Det er de hendelsene han husker best. Det er det som gjør han sint. De gangen redningen kom for sent, eller var for dårlig, der flyktningene ble overlatt til seg selv og forsvant i havet, der båter som kunne reddet dem bare kjørte forbi.

Nå er han blant kandidatene til årets fredspris.

— Det vil være en god måte å gi stemme til de stemmeløse og skape oppmerksomhet om hva som skjer på ferden for tusenvis av flyktninger, sa Zerai til BBC for noen dager siden.

Han gjentar det han sa for et år siden. Siden den gang har hundretusener til nådd Europas grense, og flere tusen har mistet livet.

— Løsningen er ikke å overføre alle syrere eller afrikanere til Europa. Den vikrigste løsningen er å gå til roten av problemet, i hjemlandet. Hvorfor kommer de? Fordi det er krig, diktatorer, mangel på frihet. Vi må finne trygge områder i nærområdene. Deretter må vi organisere bosettingsprogram og visumprogram. Smuglerne er der fordi det ikke finnes noen alternativ vei, sa BBC for noen dager siden.

Se hvordan et syrisk par flyktet fra hjemlandet, via Afrika til Europa.