Forsoningsmøte 100 år etter sydpolkappløpet

Roald Amundsen og hans mannskap ble helter og seierherrer. Britiske Robert Scott og hans mannskap tapte både kampen om Sydpolen- og livet. Denne uken møtte etterkommerne hverandre for første gang.

• Les også :
  Johan Leon Amundsen (66) har både gledet seg og gruet seg til denne dagen. Han har tatt på blådressen og puttet et hvitt lommetørkle i lommen. Om det skulle bli nødvendig. Nå speider han litt nervøst rundt lokalene på Scott Polar Research Institute i Cambridge. Snart skal han få møte Robert Scotts barnebarn og oldebarn. Etterkommerne etter mannen som tapte kampen om Sydpolen, og som på tilbaketuren frøs ihjel i isødet sammen med resten av mannskapet som fulgte ham til polpunktet.

Sterkt møte

Plutselig står hun foran ham. Hun rekker frem hånden og smiler. «Nice to meet you», sier Nicola Starks, Robert Scotts barnebarn. Hun er vennlig, beskjeden og lavmælt. Johan Leon Amundsen må opp med lommetørkleet. Svetten renner. Men han er tydelig lettet over at dette ikke var noe å grue for. De finner raskt tonen.

— Jeg trodde kanskje det skulle bli følelsesmessig tøft, men det gikk veldig fint. Selv om våre familier led to vidt forskjellige skjebner- triumf og tragedie- tror jeg etterkommerne får stadig mer til felles. Vi er alle berørt av historien- på godt og vondt, sier Johan Leon, som er sønnesønn av Roald Amundsens bror Leon. Han er nærmeste gjenlevende etter Roald Amundsen, som ikke hadde egne barn.

Lurt av Amundsen

100 år etter den dramatiske kampen om Sydpolen, hefter det fortsatt noen skygger over Amundsens heltestatus. Han ble beskyldt for å starte et race mot Scott, som allerede hadde varslet at han skulle bli den første til Sydpolen. Amundsen holdt tett om sine planer, og lurte sitt eget mannskap til å tro at han skulle til Nordpolen. Først da de kom til Madeira røpet han planene. Mange mente Amundsen drev «unfair play», andre mente det var en genial strategi.

— Jeg har aldri hatt dårlig samvittighet eller følt at Roald drev et unfair spill. Men jeg lurer jo på hva Scott-siden mener, sier Amundsen. Det fikk han svar på denne uken.

— Jeg har aldri sett på de to ekspedisjonene som en konkurranse, og heller ingen personlig vendetta. Scott var skuffet da han oppdaget at Amundsen var kommet før ham, men for Scott var det ekspedisjonens forskningsarbeid som var det viktigste, sier Scotts barnebarn, Nicola Starks. Det var britisk media og politikerne som forventet at det britiske imperiet også skulle heise flagget på Sydpolen, «the last place on Earth».

Heltenavn

Møtet i Cambridge denne uken er i anledning 100 års dagen for det overraskende møtet mellom skipene Fram og Terra Nova i Hvalbukta 4. februar 1911. Da var det fortsatt flere måneder til det egentlige racet mot polpunktet begynte. Dagboknotater Aftenposten i dag gjengir i sin helhet på nett, og som ikke tidligere er publisert, viser at Fram-mannskapet satte pris på besøket fra engelskmennene.

Det er Fram museet i Oslo som har vært iniativtager til møtet, og som sammen med Scott Polar Research Institute har gjort en formidabel innsats for å samle etterkommerne fra begge sider.

I Cambridge vrimler det av kjente heltenavn som Amundsen, Wisting, Bjaaland, Nilsen og Rønne. På britisk side stiller etterkommere etter Robert Scott, Edward Wilson, Edgar Evans og Henry Bowers. For mange blir det sterkt å se igjen forfedrenes avskjedsbrev til sine kjære, skrevet bare timer før de skjønner at de vil fryse ihjel. Scotts brev til sin kone starter slik: «My dear widow», min kjære enke.

Ikke bare gode minner

I dag er det ikke bare lett å være etterkommere av disse store, men også kontroversielle menn.

— Alle damehistoriene rundt Amundsen har ikke vært enkelt å forholde seg til. Heller ikke kritikken om hans autoritære lederstil. «Bruddet» i familien, hvor familien ble uvenner etter at Amundsen solgte barndomshjemmet, har også vært forferdelig, sier Hans Leon Fladstad, dattersønn av Leon Amundsen.

— Det tok i alle fall én generasjon før vår familie fikk klarte å se storheten i hva Oscar Wisting hadde vært med på, sier barnebarnet Knut Wisting. Oscar Wisting var Amundsens mest fortrolige og var med på alle ekspedisjonene gjennom 16 år. Hjemme hadde han kone og syv barn. Tre av barna døde mens han var ute. De fire gjenlevende guttene så praktisk talt ikke faren sin i oppveksten.

— Jeg husker min bestemor sa at Wisting var mer opptatt av Amundsen enn av familien. Min far og hans søsken hadde aldri respekt for sin far. De så han jo aldri. Min generasjon var kanskje den første som lærte å sette pris på det Oscar Wisting hadde utrettet, sier Knut Wisting.

«Fram-slekten» er alle levende opptatt av den fascinerende historien og de menneskelige skjebnene. Men ingen har noen gang følt kallet om å følge i sine forfedres fotspor, enten som vitenskapsmenn eller oppdagere. Som Johan Leon Amundsen sier:

— Jeg tror fortellingene skapte mer motstand enn tiltrekning. Vi har stor beundring for hva de har gjort, men vi må leve våre egne liv, sier Amundsen.