Det er på tide å gå. Ayan Abdi (20) tar på seg et langt, svart hodesjal, husker ID-kortet og drar av gårde til intervjuet som kan gi henne et nytt liv.

Siden hun var to år, har Ayan bodd i verdens største flyktningleir, en samling telt og hytter som strekker seg utover i den røde ørkenen nær grensen til Somalia. Få kilometer fra hytten hun bor i, bygget av kjepper og kartong, sitter tre utsendinger fra en canadisk universitetsstiftelse bak et trebord. De skal avgjøre hvilke studenter som fortjener å få en vei ut av leiren.

Ayan skynder seg langs grusveien. Forbi haugene med brennende søppel, der store åtselsfugler samler seg. Forbi jentene på hennes egen alder, rundt 20, som balanserer grener og annen ved på hodet, fulgt av en skokk barbente unger. Forbi en gruppe menn som stirrer på henne, en liten skikkelse i flagrende svart kjortel og skinnende røde sko.

Ayan Abdi går forbi haugene med brennende søppel.
Nichole Sobecki

De mumler på somalisk: – Hvor skal du hen, jente?

Når Ayan endelig finner en drosje, er den allerede fullsatt. Men hun skviser seg inn, med kroppen i helspenn og svetteperler i pannen.

– Jeg har det travelt, sier hun til sjåføren, som ikke har spurt.

Men han gir gass og humper litt raskere fra hull til hull i veien.

For et år siden var Ayan en av rundt 5000 elever som presset seg inn i klasserom over hele Dadaab-leiren for å avlegge en to timer lang eksamen, første skritt i konkurransen om det kanskje mest sjenerøse stipendiet som finnes: Stiftelsen WUSC, The World University Service of Canada, skal gi 16 av disse elevene ikke bare en universitetsutdannelse, men et helt nytt liv. Canadas regjering gir dem opphold og statsborgerskap, samt støtte til familiene deres.

Ayan er nå en av 29 i finalen og på vei til utspørringen som kan avgjøre om hun vinner et stipend.

En helt unik mulighet

Andre muligheter er i ferd med å forsvinne. Myndighetene i Kenya forsøker å legge ned Dadaab, som i et kvart århundre har gitt ly til ofrene for de endeløse krigene og hungerkatastrofene i Somalia. I USA, som har tatt imot over 100.000 somaliere siden 2000, har president Trump innført en midlertidig stans i opptaket av flyktninger. Rundt om i verden lukker land dørene for folk som Ayan, idet tallet på flyktninger passerte 22 millioner i 2017, det høyeste antallet som er registrert noensinne.

Nesten en kvart million mennesker bor i Dadaab-leiren i Kenya. De aller fleste er somaliere.
Nichole Sobecki

Det som gjenstår er WUSC-stipendiet, en sjanse for de flinke, unge flyktningene til å komme seg ut av Dadaab.

– Det er liv eller død, sier Joseph Mutua, en funksjonær i stipendiestiftelsen i Dadaab. – Det er slik folk ser det her.

I drosjen trommer Ayan med fingrene mot kneet. Et lite skilt med et koranvers henger fra speilet. Støtfangeren har et klistremerke som forkynner «lykke til». Drosjen stanser foran et inngjerdet anlegg.

– Er det her stipend-intervjuene foregår, spør hun sikkerhetsvakten i porten.

I hånden, som skjelver nå, holder hun en brun konvolutt med dokumentene sine. På det hvite rasjoneringskortet for mat står det «Familiestørrelse: 1», fordi Ayans foreldre og søsken i fjor har dratt tilbake til Somalia uten henne. Utskriftene med karakterene hun har fått siden barneskolen. Anbefalingsbrevet fra skolen der hun nå underviser i biologi.

Hun bærer konvolutten med seg til mursteinsbygningen hvor intervjuene finner sted, setter seg under et tre og venter på tur.

– Jeg får vondt i hodet, sier hun til en av de andre kandidatene.

Hun ser ned på den sprukne skjermen på den hvite mobiltelefonen sin. Der har hun notert stikkord som skal minne henne på hva hun skal si til utspørrerne.

«Dette stipendiet er min eneste utvei», står det.

Ayan Abdi underviser nabobarna i matematikk. Naboen er en familievenn som lar henne låne en hytte ettersom Ayans mor og søsken er reist tilbake til Somalia. Dette er den eneste måten Ayan kan gi dem noe tilbake, mener hun selv.
Nichole Sobecki / THE WASHINGTON POST

Og videre: «Jeg er den flinkeste jenta i leiren, basert på innsats». «Her kan jeg ikke få liv i drømmene mine».

Hun trekker pusten dypt.

En middelaldrende kvinner kommer ut og roper opp navnet hennes.

Ayan blir med inn.

– Jeg skal ut herfra

Ettermiddagen før intervjuet hadde Ayan tatt med to campingstoler ut på den støvete gårdsplassen foran hytten hun bor i. Bestevenninnen Maryan Hassan satte seg overfor henne med en liste over mulige spørsmål hun kunne få i intervjuet.

– Beskriv deg selv, sa Maryan (20), en spinkel jente med skingrende stemme. Også hun er i stipendiefinalen.

– Jeg er født i en flyktningleir i 1997, begynte Ayan på den beste skoleengelsken hun hadde lært.

– Mine foreldre er i Somalia.

– Ikke glem å fortelle dem hva du ønsker å utrette for landet ditt, avbryter Maryan.

Ayan nikker. De to jentene forsøker å finne ut hvordan de kan skille seg ut blant de andre flyktningene. Men på internett fant de bare generelle intervjuspørsmål, så de studerte dem.

– Hva er dine sterke sider? spør Maryan.

– Jeg er god til å samarbeide, svarer Ayan, litt usikker på seg selv, mens hun prøvde å huske hva hun hadde lest på nettet.

– Hva er dine?

– Jeg gir aldri opp, piper Maryan.

En hel sky av fluer svermer rundt ansiktene deres. Geitene i nabolaget breker. I begge retninger ligger hundrevis av hytter på rekke og rad. De er bygget av det folk har kunne finne – blikkbokser, grener, plastduker bleket av solen. Her lever i alt 250.000 flyktninger, omgitt av politiets kontrollpunkter.

– Jeg skal ut herfra, mumler Ayan.

– Jeg skal aldri komme tilbake.

Mange dropper skolen og gifter seg med eldre menn

I flere år har Ayan og Maryan sett sine venninner droppe ut av skolen og forsvinne, tvunget til å gifte seg med eldre menn, slik tradisjonen er i Somalia.

Fatima dro da Ayan var 11, Mahado da hun var 13, Farhiya da hun var 14. Noen ganger dukket de opp igjen flere år senere med babyer på armen, sure og slitne.

Hva er vitsen med skole uansett, fnyste noen av Aryans venner. Du kan ta eksamen på videregående, men det er knapt arbeid å få i leiren. Og flyktninger har ikke lov til å ta jobb i Kenyas byer.

Ayan var 12 da hun leste om stipendiet fra WUSC på lapper som var hengt opp på bølgeblikk-veggene i klasserommet. Håpet de tente forvandlet henne fra en flink elev som elsket eventyrromaner, til en ung dame som gjorde karakterene til del av sin strategi for å unnslippe.

Hun og Maryan lærte seg å skrive på tastatur i leiren, i en markedshall som het Bukhara computer-skole, med gamle IBM-maskiner på rekke og rad. I 2012 fikk begge jenter stipend for å gå på en god videregående skole hundrevis av kilometer fra leiren, med universitetsutdannede lærere og nye skolebøker. På telefonene sine googlet de «beste universiteter i Canada».

I 2015, da Ayan var borte på denne skolen, forlot moren og to søsken Dadaab for å vende tilbake til Somalia. De var lei av livet i leiren og bekymret over Kenyas trussel om å sende flyktningene ut av landet.

– Kom tilbake til Somalia, sa moren da hun ringte fra en by utenfor hovedstaden Mogadishu.

Fulgte drømmen i stedet for å reise etter familien

Ayan visste hva det ville innebære. Ingen skoler. Få jobber. Og konstant trussel fra al-Shabaab, de islamistiske ekstremistene som kontrollerer nabolandsbyene.

I Dadaab fantes det i det minste WUSC.

– Jeg skal være ulydig mot deg for første gang, svarte Ayan i telefonen.

Hun tok eksamen som en av de beste i klassen og flyttet tilbake til Dadaab, til en enkel hytte nær hjemmet til venner av familien. Hun bredde ut et rødt sengeteppe på jordgulvet og la tornekvister rundt hytta, for å holde unna mennene som visste hun var ugift og bodde alene.

– Livets harde realiteter her virker traumatiserende, skrev hun i den personlige stipendie-søknaden. Kvinner blir voldtatt når de gikk ut for å samle ved, og barn dør av kronisk diaré under kolerautbruddene. Da hun fylte vannbøtten en morgen, ble Ayan stukket av en skorpion.

Ayan og Maryan snakker om hvordan de kan leve i Canada, hvordan de skal spasere over grønne plener på universitetet, og hvordan de skal få familiene sine i sikkerhet.

– Når jeg ser på henne, ser jeg WUSC, sier Ayan og nikker mot venninnen. Maryan smiler.

En mulighet til å styre skjebnen selv

På verdensbasis er det mindre enn 1 prosent av de registrerte flyktningene som får opphold et annet sted hvert år, og de fleste har liten eller ingen kontroll over prosessen. De blir plukket ut av FN-organer, godkjent av vertsland, og skjebnen avgjøres av flaks eller veldedighet. De sykeste og mest sårbare plasseres først i køen.

De canadiske stipendiene representerer noe annet. Her handler det om å gjøre seg fortjent.

– Pass på å smile, sa Maryan til Ayan da de forberedte seg til intervjuene.

Ayan hadde bestemt seg for ikke å la følelsene ta overhånd.

– Det er uproft, hadde hun sagt.

Fem minutter er gått siden Ayan gikk opp trappen til murhuset. Så 10.

Gjennom vinduet kan de andre elevene som venter på tur, se silhuetten hennes foran de tre utspørrerne. Det er tidlig på ettermiddagen, og solstrålene skjærer gjennom de glisne trærne.

– Det tar lang tid, sier Mohammed Abdi, en av søkerne, og ser opp mot bygningen. Til slutt kommer Ayan ut. Hun kikker bort på de andre som venter i en klynge med plaststoler.

– Jeg tror jeg sa de rette tingene, sier hun.

– Jeg tror det.

Men de neste timene og dagene kjører hun reprise på opptredenen sin i hodet, om og om igjen.

Drømmen om å bli sykepleier

Hun hadde gått inn i rommet i mursteinshuset. De tre kvinnene hadde ønsket henne velkommen. Ayan husket å håndhilse på intervjuerne selv om hun var så nervøs at hun knapt greide å feste blikket. En av kvinnene ba henne slappe av, og det hadde hjulpet. Hun satt ved et skrivebord av tre.

De spurte henne når hun var kommet til leiren, hva hun husket fra reisen. Ayan fortalte at hun var født i en annen leir i Kenya, men at den var blitt skadet i en brann, og at familien derfor måtte dra og havnet i Dadaab.

– Jeg fortalte dem navnet på veien vi kjørte. Jeg sa jeg bare var en baby, sier hun.

De spurte om betydningen av utdannelse.

– Jeg svarte at den hadde formet meg, følelsesmessig.

Så spurte en av kvinnene om utfordringene hun hadde møtt som flyktning. Og med ett ble hun overveldet av det hele.

– Jeg sa til dem: Jeg er alene her. Familien min har reist. Uten dette stipendiet har jeg ingen annen mulighet.

Og Ayan begynte å gråte.

– Jeg kunne ikke stanse tårene.

Intervjuerne ventet.

– De ga meg et lommetørkle. Jeg forsøkte å få kontroll over meg selv igjen.

Spørsmålene fortsatte. De spurte hva hun ønsket å studere, og hun svarte sykepleie.

På verdensbasis er det mindre enn 1 prosent av de registrerte flyktningene som får opphold et annet sted hvert år, og de fleste har liten eller ingen kontroll over prosessen. Her hjelper Ayan Abdi nabobarna med regnestykkene.
Nichole Sobecki / THE WASHINGTON POST

De spurte hvordan hun ville tilpasse seg et liv i Canada.

– Jeg svarte at jeg ville ta på meg mer klær om vinteren. Jeg sa jeg ville venne meg til maten.

Ayan forsøkte å holde tårene tilbake. Hun ville ikke virke desperat. Til slutt greide hun å fokusere på setningene hun hadde forberedt:

– Jeg sa at jeg er den flinkeste jenta i leiren, basert på innsats.

Dagen etter intervjuet går Ayan til den videregående skolen Hagadera, der hun underviser i biologi. Mesteparten av de 700 kronene hun tjener i måneden, sender hun til moren. I klasserommet er det 21 gutter og to jenter midt i tenårene som sitter på hver side av rommet. Klokken ringer, og timen begynner.

– Hva er forskjellen mellom en plantecelle og en dyrecelle, spør hun.

Den lange ventetiden

Ayan prøver så godt hun kan å skyve tanken på stipendiet til side. Det er begynnelsen av juni, og resultatene vil ikke komme før om en måned.

– Jeg har en 50–50 sjanse, sier hun.

Men noen dager senere har hun tenkt over kaliberet til de andre kandidatene, og revurdert situasjonen:

– Jeg ligger på 20–80.

Hun tenker: Maryan vil få det, men ikke jeg. Jeg kommer til å bli sittende fast her for alltid.

Hun skriver en tekstmelding til en venn:

«Jeg er ikke sikker på at jeg overbeviste intervjuerne.»

WUSC-komiteen hadde ikke sagt nøyaktig når kunngjøringen ville komme. Hun sjekker telefonen sin som besatt. Den plinger og plinger, ofte med meldinger fra Maryan som bor i en annen del av leiren.

– Vi må bare smøre oss med tålmodighet, skriver Maryan i midten av måneden.

Skolen er en påminnelse om alle begrensningene i Dadaab. Guttene ignorerer ofte instruksene fra kvinnelige lærere. Imamer har stengt jentenes diskusjonsforum fordi de mener dette setter kvinnene på gale tanker.

Flere kvinnelige elever dropper ut hver uke og forsvinner i tvangsekteskap. Ayan forsøkte en gang å gripe inn overfor moren til en av jentene. Moren svarte med et gammelt somalisk ordtak: «En kvinne bør enten være hjemme eller i graven.»

En pustepause utenfor leiren

Ayan er desperat for å komme vekk.

Hun går til politistasjonen og søker om en midlertidig passerseddel for å forlate leiren. Hun forklarer at hun ønsket å besøke familien som hadde tatt seg av henne mens hun gikk på den private skolen i Nakuru vest i Kenya. Ayan får et hvitt papirark der det står at hun kan være borte fra leiren i to uker.

Ayan Abdi får en god klem av Farhiya Abdikadir (18), en venninne hun besøker i Nakuru, Kenya.
Nichole Sobecki / THE WASHINGTON POST

– Jeg føler meg fri her, sier hun i stuen hjemme hos Abdirahman-familien, i første etasje i en leiegård.

En naken lyspære henger fra taket, og døren åpnes rett ut mot gaten der bilene kjører tett forbi.

Hun har på seg et gult hodesjal, kortere enn det kvinner bærer utenfor Dadaab. Telefonen hennes spyr ut musikk, nigeriansk pop, amerikansk hiphop, tradisjonell somalisk musikk. Det er lettere å la være å tenke på stipendiet her, på besøk hos skolevenninnene. Men av og til tar de det opp.

– Vi bare håper at du får det, sier Anisa Abdirahman (21) en morgen.

– Dadaab er ikke et sted der folk bør bo, sier Anisas 23 år gamle bror Mohammed.

Ayan stirrer på telefonen sin.

Stor lykke, men bare for én av venninnene

Finalistene i stipendkonkurransen har opprettet en gruppe på meldingstjenesten Whatsapp, der de deler rykter, nyheter – hva som helst om WUSC-programmet. Men der er det taust.

– Fremdeles ingenting, sier Ayan neste morgen, der hun sitter på en sofa i stuen.

Hun kaster telefonen ned på puten og går ut på kjøkkenet for å lage te.

Hun blander kanel og teblader.

– Vi er kvalifisert alle sammen, og vi er alle flyktninger, sier hun til Anisa, idet vannet koker.

– Kanskje det er bare flaks som avgjør.

I det andre rommet begynner telefonen hennes å plinge. Skjermen lyser opp. Ayan kan ikke se den fra kjøkkenet.

– Ayan, jeg tror telefonen din ringer, sier Mohammed.

Ayan vasker hendene, tar opp telefonen og ser meldingen:

"Grattis." Hun sperrer øynene opp. WUSC? Er det en spøk?

Så ser hun en liste på Whatsapp: «Kandidatene som har vunnet WUSC-stipendier for 2018.» Hennes navn står som nr. 4 på listen.

Hun brister i gråt.

«Takk Gud! Takk Gud!» roper hun.

Ayan Abdi snakker med en venn i Dadaab flyktningleir som gratulerer henne med stipendet hvor elevene ikke bare får mulighet til en universitetsutdannelse. Canadas regjering gir dem opphold og statsborgerskap, samt støtte til familiene deres.
Nichole Sobecki / THE WASHINGTON POST
Etter å ha mottatt den fantastiske nyheten setter Ayan Abdi seg ned med lukkede øyne for å be.
Nichole Sobecki / THE WASHINGTON POST

Venninnen Farhiya kommer til. Hun griper Ayans hender, og de danser i ring mens tårene renner nedover kinnene på Ayan.

Ayan ser etter Mayans navn på listen. Det står ikke der. «Åh», sukker hun.

Men telefonen ringer uopphørlig nå. Det er andre vinnere, lærerne hennes, samtaler fra numre hun ikke kjenner.

«Alhamdulillah», svarer hun en venn. «Gud være lovet».

– Dette er begynnelsen på et nytt liv, sier hun til en annen.

Så dukker Mayans nummer opp på skjermen.

– Gratulerer, sier stemmen i telefonen. Det høres ut som om hun har grått.

– Maryan, jeg beklager så mye, sier Ayan.

De får enda et år sammen. Ayan skal søke om plass ved universiteter i Canada, forbedre engelsken sin og studere canadisk kultur. Mayan får en ny sjanse til å søke stipend, men oddsene er dårlige etter å ha blitt vraket en gang.

– Adjø søster, sier Mayan.

Ayan senker den hvite telefonen fra øret og stirrer på den. Flere gratulasjonsmeldinger kommer inn. Men Maryan har lagt på og er borte.

Norsk enerett: Aftenposten