Muren knuste drømmene

Lutz Rachow og kona var usikre på om de turde etablere seg og få barn i den usikre situasjonen i Øst-Berlin. Da muren kom, var det bare å bli.

Barndomshjemmet ved Müggelsee har mye historie i veggene. Lutz Rachow stiftet selv familie her, først to døtre med den første kona og så en sønn med den andre. Da muren ble bygd innså at reising og flytting til utlandet ikke var noe alternativ.

Gjenforeningen av Tyskland var den viktigste begivenheten i den pensjonerte journalistens liv.

Han hadde tatt lang utdanning i Vest-Berlin, men bodde her i øst, ved idylliske Müggelsee utenfor Berlin sentrum. Drømmen var å bli politisk journalist. Men det gikk ikke. I stedet jobbet han som frilansjournalist og skrev om biler, vannsport og turisme.

— Jeg har aldri skrevet om det jeg synes var viktig. Det gjør jeg nå, sier 82-åringen.

Barndomshjemmet ligger vakkert til ved vannet. Det er mye historie i disse veggene. Arbeidsværelset, som er fylt med permer, stabler med bøker, kassettspiller, familiebilder og barnetegninger, har vært hans kontor i 50 år. Før det, i 1938 satt Rachow som seksåring under spisebordet i stuen og hørte foreldrene diskutere heftig hvor ille Hitler var og hva de skulle gjøre. Så kom krigen og deretter delingen av Tyskland.

— Før muren kom, spurte alle seg, skal jeg bli eller skal jeg dra. Jeg skrev til og med en artikkel som het «bli eller dra».

— Kona mi og jeg, vi var begge 29 år, spurte oss. Kan vi få familie her? Men moren min var deprimert, hun mistet to brødre i krigen, far var gått bort, og broren min var også i dårlig forfatning. Jeg var den som var mest stabil. Jeg tenkte at jeg måtte bli her.

Stasi-avhør

Da muren kom, var det ikke lenger noe valg. Da tenkte han og kona at det bare var å etablere seg og stifte familie. Men Rachow ble aldri populær hos det hemmelige politiet Stasi. Han hadde kontakt med journalistkolleger i andre land lenge før muren kom, og opprettholdt den når han kunne. Det førte til at han ble kalt inn til avhør rett som det var. Selv da han tok bilder av biler på autobahn, førte det til utspørring, for en av bilene han hadde tatt bilde av, var Stasis.

— Vi bodde i en sovjetkoloni, ingen sosialistisk stat. Vi var ikke borgere, men innsatte.

Han forteller at regimet prøvde å sukre pillen med å øke kullforsyningen etter muren ble bygd. Men samtidig økte det ideologiske trykket i øst, med ukentlig ideologisk skolering i bedriftene. Kona, som jobber som illustratør, fikk for eksempel beskjed om at en av tegningene hennes var for "småborgerlig".

Visste hva man kunne si

— Ble du noen gang fengslet?

— Nei, men jeg ble ofte tatt til forhør. Det var et permanent trusselpotensial. Mine to døtre, som begge var flinke, fikk for eksempel ikke gå på gymnaset. Da muren ble revet, var første beskjed fra den ene av dem at "jeg sitter på muren i kveld", og dagen etterpå meldte hun seg på studier i Vest-Berlin.

Men han beskriver barnas liv i DDR-staten som "normal".

— Jeg fortalte dem hva de kunne si og hva de ikke kunne si. Jeg hadde jo trening fra nazitiden, da vi heller ikke kunne si hva vi mente. Det var nødvendig å bli her og tilpasse seg situasjonen.

For Raschow er murens fall den viktigste begivenheten i hans liv. Selv om den østtyske økonomien ble ødelagt, mener han livet ble bedre på alle måter. Takket være at han eier barndomshjemmet, går det rundt selv om pensjonen ikke er stor.

Knuste drømmer

Men det er ingen tvil om at han tror livet ville blitt annerledes om muren ikke hadde blitt bygd.

— Jeg tror jeg kunne blitt fjernsynsdirektør. Jeg skulle gjerne hatt sjansen, men for meg var det umulig å få en slik jobb. Jeg var tvunget til å jobbe med ting jeg egentlig ikke var interessert i. Det var en nødløsning. Det jeg egentlig ønsket å jobbe for var et gjenforent Tyskland, sier Raschow.

Han var ikke overrasket over at muren ble bygd, og heller ikke at den ble borte. DDR-systemet hadde ingen fremtid, sier 82-åringen.

im@ap.no

Lutz Rachow jobbet som frilansjournalist på dette kontoret i alle årene under DDR-styret. Han skulle gjerne ha skrevet om politikk, men det gikk ikke.