Menigheten ba en bønn for mannen som drepte deres venner

CHARLESTON (Aftenposten): Ett år før Orlando-drapene ble ni mennesker drept i en masseskyting i et kirkesamfunn i Sør-Carolina. I dag leger menigheten fortsatt sårene sine. Denne uken ba de for både ofrene, de etterlatte og gjerningsmannen.

Fredag markerte årsdagen for massedrapet i Emanuel-kirken i Sør-Carolina, der 21-årige Dylann Roof tok med seg et håndvåpen inn i kirken og skjøt så mange mennesker han klarte i håp om å skape en rasekrig i USA.

Roof mislyktes. I stedet for opptøyer i gatene vil Charleston-skytingen bli husket for to ting:

• Det første var at flere av ofrenes etterlatte fortalte gjerningsmannen at de tilga ham da han stilte opp i et rettsmøte noen dager etter massakren.
• Det andre var at skyteepisoden førte til at sørstatsflagget, som av mange afroamerikanere er et symbol på slavetid og rasisme, ble fjernet fra en flaggstang utenfor delstatsforsamlingen i Sør-Carolina.

Men hva skjedde etterpå?

– Frustrerende lite, sier pastor Thomas Dixon idet han kommer ut fra et bibelmøte i Emanuel-kirken denne uken.

• Vil du lese mer om hvordan de etterlatte tilga massedrapsmannen? Da anbefaler vi denne kommentaren: Mirakelet i Charleston

Håpet på nye våpenlover

Dixon, en lokal aktivist som lenge kjempet mot både alkohol- og dopavhengighet, stiller i år som demokratenes kandidat til det ene av delstatens to seter i Senatet i Washington, DC.

Han hadde håpet at all oppmerksomheten rundt massedrapet i kirken ville føre til en endring i våpenlovgivningen.

– Det minste vi kan gjøre er å sørge for at mentalt forstyrrede mennesker ikke får tilgang til våpen og at vi gjør det ulovlig å kjøpe automatgeværer. Men ingenting skjedde. Og nå så vi i Orlando igjen hvor lett det er å få tak i våpen. Jeg forstår det ikke. Derfor prøver jeg meg som politiker for første gang i mitt liv. Vi må kjempe for å få en slutt på galskapen, sier han.

Over 30.000 mennesker dør hvert år i USA som en følge av våpenvold. Dixon mener at amerikanerne må våkne opp.

– I stedet har vi sånne «kumbaya»-øyeblikk etter hver masseskyting der alle sier at de står sammen i sorgen. Det varer dessverre bare noen dager. Og så er alt tilbake til normalen, sukker han.

Men det er ikke sikkert at han har rett. I bibelmøtet han akkurat hadde forlatt, var stemningen fortsatt den samme som i dagene etter skytingen. Og – i motsetning til tidligere i kirkens historie – var mange av menneskene i menigheten hvite.

• I denne artikkelen kan du lese mer om Emanuel-kirkens unike historie: Kirkens grunnlegger ble hengt i 1822 for å planlegge slaveopprør

Charleston var en aktiv slavemarkedsplass

Pastor Anthony Thomson, som ledet møtet, mistet sin kone i massedrapet i fjor. Likevel fikk han menigheten til å være med på en bønn for gjerningsmannen, som ble arrestert etter skyteepisoden og som risikerer å bli dømt til døden.

– Hele denne uken har jeg spurt meg selv: Hva gjør vi nå? spurte Thomson retorisk da han talte til menigheten.

Svaret, mente han, ligger i forbrødring.

Og det trengs i denne byen. Charleston var tidligere en av USAs mest aktive handelsplasser for slaver som ankom havnen her i lasterommene på skip som hadde fraktet dem fra Afrika. Det er fortsatt på mange måter en segregert by, forteller Lee Bennett (62), som har vært medlem av menigheten siden han ble født.

– Disse tingene bruker lang tid på å forsvinne. Da jeg gikk på skolen husker jeg at jeg avla troskapseden med hånden på brystet, samtidig som jeg visste at jeg ikke kunne svømme i bassenget over gaten fordi det var forbeholdt hvite. Vi fikk ikke integrering i skolene her før i 1970. 1970! sier han.

Tror forskjellene viskes ut i fremtiden

Bennett ble likevel ikke overrasket da de etterlatte tilga Roof etter å ha drept familiemedlemmene deres.

– Det er det samme budskapet vi alltid har lært i denne kirken. Tilgivelse er et steg på veien for å komme gjennom sorgprosessen. Det er ikke vår jobb å dømme, vi kan heller håpe at han innser hva han har gjort og at han ber om tilgivelse til Gud for sine synder, sier 62-åringen.

Han synes ikke at veldig mye har endret seg i Charleston siden skytingen, men samtidig er han optimistisk.

– Jeg ser hvordan datteren min har en kjæreste fra Filippinene og at hun omgir seg med venner av alle bakgrunner og hudfarger. Hun kjenner ikke til noe annet enn et system der det er helt normalt. Ting går i riktig retning, sier han.

Og legger til:

– Kanskje, en dag, kan vi leve sammen i dette landet uten å tenke på forskjellene. Kanskje vi kan innse at vi i bunn og grunn er de samme menneskene.