Verden

«En gang var vi opptatt av demokratiet i Tyrkia. Men så fikk vi så mye annet å tenke på.»

Ishmail lever på gaten i Istanbul sammen med mor og to søsken. For ett år siden forlot de Aleppo.

ISTANBUL, TYRKIA (Aftenposten): Akkurat nå trenger Europa Tyrkia mer enn Tyrkia trenger Europa. Hvor mye skal EU lukke øynene for?

  • Harald Stanghelle
    Harald Stanghelle
    Kommentator

"På skolen lærte vi om landets strategiske rolle. Vi var porten til Europa. I disse dager tror jeg det er å foretrekke om vi var en øy i Stillehavet."Denne dobbeltbunnede spissformuleringen kommer fra den tyrkiske opposisjonspolitikeren Melda Onur.

Fotograf Bjørge og jeg møtte henne i Istanbul.

SERIE: Gjennom besøk i fem ulike land beskriver redaktør Harald Stanghelle og fotograf Stein Bjørge ulike perspektiver på det Europa som denne høstens flyktningkrise har skapt. Denne tredje rapporten er fra Istanbul i Tyrkia. De øvrige sakene finner du i toppmenyen.

Analysen virker treffende. For det er slett ikke så greit å være Tyrkia.

Og det er heller ingen lekende lett tilværelse å være opposisjonell i et land der det er straffbart å fornærme en president som selv vil definere hva han oppfatter som en fornærmelse.

Sjenerøs åpenhet

EU-landene har i årevis vært opptatt av menneskerettighetenes kår i dette sammensatte landet. Det samme har vi som er Tyrkias NATO-allierte. Men det var før det, og ikke nå. Nå er det en helt annet agenda som gjelder. Alt dreier seg om flyktninger og Tyrkias rolle som transittland på veien til et Europa som desperat forsøker å stenge sine porøse grenser.

I dag kommer Tyrkias statsminister Ahmet Davutoglu til Brussel for å møte EU-ledere som håper å få istand en avtale som skal dempe flyktningstrømmen. Den skal inneholde både politiske og økonomiske insentiver der hensikten er og få Ankara til å samarbeide mer aktivt. Men hindringene for et tillitsfullt samarbeid er mange og tautrekkingen intens om hva en slik gi og ta-avtale skal inneholde.

Nå er det egentlig helt galt å fremstille Tyrkia som et transittland. Snarere har landet sjenerøst åpnet grensene sine for 2,2 millioner registrerte syriske flyktninger. Totaltallet er nok 700.000-800.000 høyere. De fleste lever i store flyktningleire nær den 822 kilometer lange grensen mot krigens Syria, mens hundretusener har lagt ut på vandring vestover. Også bybildet i Istanbul er preget syriske flyktninger. Spesielt de fattigste av dem. De som er av avhengig av almissene gatetiggingen innbringer.

stanghelleIstanbul-UJCIiwJ682.jpg

Det er ikke mye håp å spore. Og den tyrkiske opinionen er klar: En fersk meningsmåling forteller at hele 80 prosent av tyrkerne mener de syriske flyktningene ikke kan integereres i Tyrkia

Barnet vi kjenner

Sirkelen virker ubrytelig: Syrerne får ikke flyktningstatus i Tyrkia. De defineres som besøkende. Da kan de heller ikke få skikkelige jobber. Ingen rett til skolegang for barna, helsetjenester for syke eller annen offentlig støtte.

Slik blir de også mennesker med et desperat ønske om en annen tilværelse et annet sted. Da ligger Europa snublende nær.

Mange vil til Europa. Denne kvinnen fra Aleppo sier at hun venter på å kunne reise hjem til Syria.

Blant disse millionene er det egentlig bare en eneste syrisk flyktning herfra som verden vet navnet på. Og han er død. Treåringen Alan al-Kurdi druknet på veien til Hellas. Bildet av den døde gutten på en gresk sandstrand gikk verden rundt. Det skapte en slags vekkelse der medlidenhetens budskap ble hørt og forstått.

Men slikt varer sjelden lenge. Det tok ikke mange dagene før Alans far — Abdullah al-Kurdi - ble "avslørt" fordi han ikke var "ekte" flyktning. Han kom jo ikke direkte fra krigens redsler, men hadde bodd en stund i Tyrkia. Abdullah al-Kurdi var blant de mange syrere som med en elendig betalt jobb ikke hadde mulighet til å brødfø seg selv og sin familie. Da blir det et alternativ å legge ut på en ny vandring.

På samme måte som mange foreldre med barn gjør det. Et fersk rapport fra Human Rights Watch forteller at hele 400.000 syriske flyktningebarn ikke får skolegang. Da forsvinner ikke bare håper, men selve grunnlaget for barnas fremtid. Igjen en grunn til flukt.

  • En svært smal korridor mellom Tyrkia og Syria er porten inn til Europa både for IS og for syriske flyktninger. Du kan lese mer om Tyrkias porøse grense her: Derfor lekker Tyrkias grense som en sil.

Noen til å stole på

Det er dette sammensatte bildet vi møter i Tyrkia. Et land som har fått åpen takk fra FNs generalsekretær for sin migrantpolitikk, men der syrerne møter "et tøft liv der mange trenger hjelp", slik Maissad Wardeh i radiostasjonen SoutRaya forteller meg.

Maissad Wardeh i radiostasjonen SoutRaya gir syrere praktiske råd om økonomi, transport og andre praktiske utfordringer.

Hun er blant dem som driver en radiostasjon rettet både mot syrere både hjemme og i eksil. Og det er ingen tilfeldighet at de mest populære programmene heter "Din situasjon" og "Din økonomi". For her trengs det praktiske råd om alt fra sikre veier via medisinske råd til prisen på medbrakt familiegull som selges unna for å finansiere tilværelsen. For det trengs presis informason i en situasjon der ryktene florerer. "Noen du kan stole på," som Maissad Warde sier det.

Tyrkia til EU-bruk

"Europa bruker Tyrkia," sier Emelda Onur.

For akkurat nå trenger Europa Tyrkia mer enn Tyrkia trenger Europa. Det gjelder krigen mot IS. Viktige flybaser. Alliansebygging. Og ikke minst en kontant tyrkisk håndhevelse av grensekontroll. For Tyrkia kan stoppe svært, svært mange flere fra å legge ut på veien til Europa, men de mange øyevitneskildringene forteller at det i praksis allerede er en brutal øvelse. Den vil garantert ikke bli mer human i tiden som kommer.

Det lukker EU øynene for.

"Realpolitikk kommer før europeiske verdier", som Nilgun Arisan Eralp i "The Economomic Policy Research Foundation of Turkey" sier det til avisen Daily New. "For første gang stiller jeg spørsmål ved EUs troverdighet når det gjelder euroepeiske verdier," fortsetter hun.

  • Russlands president Vladimir Putin beskylder Tyrkia for ikke å være interessert i å ta knekken på IS. Han tar ikke helt feil, skriver Midtøsten-korrespondent, Silje Kampesæter.
    Det er det da også all grunn til. Tyrkia har konsekvent gått feil vei de siste årene hvis menneskerettigheter og ytringsfrihet er målestokken. "Presset og angrepene tyrkiske journalister utsettes for representerer svært alvorlige brudd på fundamentale menneskerettigheter," slår en rappport fra International Press Institute fast.

Menneskerettighetsaktivister er i samme alvorlige situasjon. Det er deprimerende enkelt å finne eksempler på fengsling og forfølgelse.

Alt dette velger de europeiske demokratiene bevisst å lukke øynene for. Nå er det helt andre ting som står på spill. Da fjernes prinsippene fra den aktuelle dagsorden og vi ser et Europa som ikke ser seg råd til å holde seg med slikt.

Kattenes by

I Tyrkia er det mange som betaler prisen for slike realpolitiske valg.

Det gjør også flyktningene. Og på det nederste trinnet på stigen står de som tigger i Istanbuls gater. En by som lik mange andre smykker seg med kjælenavnet "kattenes by".

Men det er en forskjell mellom de herreløse kattene her og i andre kattebyer. De er så usedvanlig velfødde og vennlige.

"Ingen eier kattene her i byen, men alle bryr seg om dem", hører jeg sagt før det føyes til: "Tenk om vi kunne sagt det samme om denne byens behandling av flyktningene."

tyrkia_10_doc6nb1p2xps5i9w2h39g0-uRmf9PIL2L.jpg

Interessert i utenriksstoff? Da bør du følge Aftenposten utenriks' Facebook-side. Du bør også høre på vår podkast om hv **a vil Paris-terroren ha å si for kampen mot IS? Du kan lytte til den i spilleren under eller påSoundCloud, iiTuneseller fra vårRSS-strøm.__**

LES DE ØVRIGE SAKENE I DENNE SERIEN: