Verden

Sammen mot splittelse

Nødvendig. Da Aftenposten publiserte Muhammed- karikaturene, så jeg på nært hold hvordan sinnet ble pisket opp på bakken i Pakistan, hvorfra jeg ble evakuert. Og hvordan splittelse var helt nødvendig for ekstremister.

KristinSolberg-zYt0hVZ19S.jpg

  • Kristin Solberg

«Du må komme deg ut av Pakistan.»

Slik var budskapet fra min redaktør en kald januardag i 2010. Aftenposten hadde nettopp publisert Muhammed-tegningene. Jeg satt på et hotellrom i Lahore, og i gatene utenfor ble det spredt flyveblader med oppfordringer til vold mot alle som hadde noe med avisen å gjøre. Jeg var dens korrespondent i Pakistan.

Jeg ble evakuert, kjørt til flyplassen med bevæpnede vakter. Jeg visste at de færreste ønsket meg vondt eller mente at tegningene gjorde meg til et legitimt mål for vold, selv om mange følte seg krenket av dem. Men det skulle ikke mer enn én voldelig ekstremist til før jeg var i livsfare.

Organisert

Jeg lærte mye i de januardagene da jeg fulgte med på hvordan protestene spredte seg i Pakistan. Jeg så hvordan sinnet mot tegningene ble pisket opp. Plutselig kjente alle i Pakistan Aftenpostens navn. Like over grensen i Afghanistan var det ingen som nevnte det. Der var det ikke brukt politisk.

Mannen i gaten i Pakistan gikk ikke ut for å spontanprotestere mot karikaturene; han ble oppfordret til det av ekstreme politiske grupper, en blanding av populister og fundamentalister som brukte tegningene for alt de var verdt for å fremme seg og sin sak.

De sa: «Se! Nok en gang fører Vesten krig mot muslimer». Underforstått: «Kom til oss, vi er de eneste som kan forsvare dere.» Tegningene ble brukt som et «bevis» for verdenssynet de fremmet, på lik linje som minaretforbud i Sveits og utdelingen av Nobelprisen til Obama.

Også menneskeretts— og folkerettsstridige overgrep mot mennesker i den muslimske verden ble brukt, og de hadde nok å ta av: Droneangrep i Jemen og Pakistan. Krigen i Irak. Mishandling av fanger i Abu Ghraib.

Ytringsfrihet

Man kan si mye om karikaturene til Jyllands-Posten fra 2006. Noen vil jeg beskrive som på grensen til rasistiske, der de med Muhammed som selvmordsbomber fremmer en stereotypi av alle muslimer som ekstremister. Dessuten har jeg på nært hold sett konsekvensene på bakken, der publiseringen ikke førte til mer toleranse, men heller lot til å styrke religiøse ekstremister. Noe som igjen, for hver stein som ble kastet og hver trussel som ble ytret, styrket dem med ekstreme antiislamske holdninger i Vesten. Slik ble barrièrer bygget opp heller enn å bli brutt ned. Frontene ble steilere, splittelsen dypere.

Men retten til å publisere dem er urokkelig. Akkurat som retten til å la være - en beslutning som må bygge på redaksjonelle vurderinger heller enn frykt. Ytringsfrihet danner basis for vårt samfunn, våre ideer - og arbeid i dens ånd er mitt daglige virke, mitt kall. Som Voltaire sier: «Jeg er helt uenig med deg, men jeg vil forsvare til døden din rett til å si det du sier.»

Og som den britiske avisen The Guardian skriver i en sterk lederartikkel torsdag: «Hva enn trosbaserte eller andre innvendinger det må ha vært til publikasjonens provoserende redaksjonelle vurderinger er de nå fullstendig irrelevante. (...) Når menn og kvinner har gått i døden for intet annet enn det de har sagt, eller tegnet, er det bare én side å være på.»

Angrep på islam

Samtidig som vi holder ytringsfrihetens fane høyt, er det viktig at vi som samfunn nå møter intoleranse med toleranse, splittelse med enhet og vold med fredelige midler. Drapene i Paris må ikke slå tilbake på muslimer. Det må ikke føre til at antiislamske holdninger får større grobunn i Europa, der mange muslimer føler seg stadig mer mistenkeliggjort og ekskludert på grunn av handlingene til noen få som ikke representerer dem.

For drapene var ikke bare var et angrep på ytringsfrihet, men også på islams budskap. Drapsmennene selv krenket Muhammed og muslimer i det øyeblikket de avfyrte skudd i det de hevdet var Guds navn.

Morderne i Paris hadde et politisk mål. Deres ideologi, rekruttering - i bunn, deres overlevelse - krever splittelse, og de søker den aktivt.

Den beste måten å bekjempe dem på, er om vi nekter å la oss splitte. Da vil voldelig ideologi få mindre grobunn. Da vil ikke morderne lykkes.

Vi videreutvikler våre artikler.
Hjelp oss å forbedre, gi din tilbakemelding.
Gi tilbakemelding

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Amerikansk professor: – Knarviks karikaturer er hatefulle ytringer, men bør ikke straffes

  2. KRONIKK

    Wahhabismen utfordrer våre friheter | Carl Schiøtz Wibye

  3. KRONIKK

    Etterlyst: et konsekvent forsvar for ytringsfriheten

  4. DEBATT

    Straffbart å karikere profeten? Et absurd forslag. Hva sier Støre nå?

  5. DEBATT

    Ytringsfriheten etter angrepet på Charlie Hebdo

  6. KULTUR

    Bokanmeldelse: Ytterst velskrevet og interessant om hvordan det norske storsamfunnet har sviktet mange muslimer