En sunn, sterk og livsglad gutt løper rundt på en fotballbane i Nord-Irak. For et år siden overlevde han så vidt krigen i Mosul.

Han hadde vært fange hos Den islamske staten i nesten tre år. Hjernevasket, skadet og utsultet.

Nå har han et stort smil, en familie som passer på ham, og en stor drøm.

Dette er historien om hvordan det gikk med «mirakelgutten Tomas».

Fikk bare fire dadler å spise om dagen

Norske lesere fikk møte Tomas i en artikkelserie som sto på trykk i Aftenposten i august i fjor. Han hadde vært fange hos IS siden august 2014. Da han ble funnet av soldater fra den irakiske hæren midt i den utbombede gamlebyen i Mosul, var han døden nær.

I ukevis fikk han bare fire dadler å spise om dagen. Som bildene til fotograf Afshin Ismaeli viste, var han svært avmagret. I hodet hadde han to hull der benet i hodeskallen var synlig. Han hadde skader i begge bena. Resultatet av ett av koalisjonens flyangrep.

Den sterkt avmagrede Tomas like etter at han var blitt funnet i Mosul av irakiske soldater. 10-åringen hadde en hodeskade og skader i begge bena.
Afshin Ismaeli
Slik ser Tomas ut i dag. Han bor sammen med foreldrene og to av søsknene i en flyktningleir i Nord-Irak.
Afshin Ismaeli

Kaptein på det lokale guttelaget

Nå, ett år senere, lever Tomas sammen med familien sin i en flyktningleir i Nord-Irak. Hver morgen kommer han ut av teltet i flyktningleiren og løper de få meterne bort til nærmeste fotballbane.

Der spiller Tomas og andre barn i deres del av leiren mot de andre fotballagene som er blitt dannet rundt i leiren. Tomas er kaptein på laget.

Begge dagene vi er der, har han på seg en fotballtrøye fra Bayern München. Bak på ryggen står navnet til Robert Lewandowski, den polske storscoreren. Men det store idolet er Cristiano Ronaldo, portugiseren som en rekke ganger er blitt kåret til verdens beste fotballspiller.

Det er en lang vei å gå. Fra å spille med en halvveis revnet fotball på en bane med jorddekke i en flyktningleir i Irak, til Santiago Bernabéu stadion og Real Madrid. Eller til Ronaldos nye hjemmebane i Juventus’ Torino. Men det er drømmen til Tomas.

Han skulle gjerne ha øvd på svømming, som han liker godt. Men i flyktningleiren har de bare en fotballbane, ingen svømmehall.

Tomas sammen med noen av vennene fra flyktningleiren. I flyktningleiren er det blitt dannet flere fotballag, og Tomas er kaptein på det ene laget.
Afshin Ismaeli
Tomas tar en sykkeltur i leiren på en lånt sykkel. Faren hans kjøpte også en sykkel til ham, men da Aftenposten er der er begge dekkene på den punktert.
Afshin Ismaeli

De fysiske skadene er leget – de mentale kan være der ennå

Skadene Tomas hadde i hodet og i beina, ble leget i løpet av et halvt år.

– Men han har fremdeles problemer med sinnet sitt, sier moren Taura.

For et år siden håpet de at de skulle kunne få psykologhjelp til Tomas, men noe slikt finnes i praksis ikke i Irak.

Tomas forteller at mens han var fange hos IS, så måtte han pugge koranen. Nå har han glemt alt.

– Jeg er jesidi, ikke muslim, sier Tomas til Aftenposten.

Journalist Afshin Ismaeli og Midtøsten-korrespondent Tor Arne Andreassen rapporterer fra Sinjar og fra Dohuk i Irak.
Ala Hushyar Tayyeb

Mot alle odds ble han gjenforent med familien

Jesidiene er en folkegruppe som skiller seg ut med sin spesielle religion. Da IS stormet frem i de jesidiske områdene, ble tusener av menn drept mens flere tusener kvinner og barn ble tatt til fange og solgt som slaver.

Faren og moren til Tomas unnslapp, og ved hjelp av lånte penger kjøpte de barna sine tilbake fra IS. De klarte imidlertid ikke å finne Tomas og hans to år eldre søster Sadaa.

Det var først da den irakiske hæren og deres allierte klarte å erobre storbyen Mosul fjor sommer, at Tomas ble funnet i live. Han var svært heldig og ble gjenforent med sine foreldre allerede dagen etter at han ble funnet i live.

Familien til Tomas har på en måte sin egen bolig i flyktningleiren utenfor Dohuk. De har et par rom, kjøkken og bad. Fra venstre ser vi Tolin (8), pappa Abdullah, Tomas, Tolin og mamma Taura.
Afshin Ismaeli

Hjemmet er fremdeles i en flyktningleir

IS er blitt slått sønder og sammen over så godt som hele Irak. Likevel har ikke familien til Tomas kommet seg ut av flyktningleiren utenfor den irakiske byen Dohuk. Leiren har vært deres hjem de siste tre årene.

160 kilometer unna har de et hus i Sinjar, byen som de og mange andre jesidier kom fra. Tomas’ far, politimannen Abdullah, viser oss huset mens vi er på besøk i byen.

I motsetning til mange andre hus er det ikke blitt redusert til en haug med steiner. Men IS ramponerte alt innvendig, og det har krevd mye arbeid fra faren for å få ryddet opp. Problemet nå er at han ikke har penger til å betale for nytt inventar.

Han er fremdeles i dyp gjeld fordi han måtte kjøpe tilbake de fleste av de ni barna fra IS.

Store deler av byen Sinjar er fremdeles i ruiner. Det er en av grunnene til at familien til Tomas fremdeles bor i en flyktningleir 16 mil unna.
Afshin Ismaeli

Drapsmennene var deres naboer

Jesidiene har på mange måter havnet i en skvis. Store deler av jesidienes hovedby Sinjar er fremdeles en ruinhaug. Og oppå Sinjarfjellet bor det fremdeles 13.000 flyktninger.

– Det er tryggere her, forklarer Ali Shabo, som er administrasjonssjef for leiren.

De har ingen skole eller sykehus og lite vann. All mat må de betale for selv, sier de.

De hevder religiøst ytterliggående klaner som støttet folkemordet mot jesidiene, ikke har forsvunnet. Tvert imot har de blitt med i Hashd al-Shaabi, militsen som bemanner noen av kontrollpostene rundt Sinjar, sier de.

– De var mine naboer, jeg vet de har drept mine familiemedlemmer, sier en av lederne i flyktningleiren.

Flere av dem samles spontant i leiradministrasjonens telt for å snakke med Aftenposten.

– Ingen tør å vitne mot disse folkene.

Tusenvis av jesidiske flyktninger bor fremdeles i flyktningleirer oppå Sinjarfjellet. Folkene der mangler det meste.
Afshin Ismaeli

Et mylder av barn får begrenset med skolegang

Selv om flyktningleiren på Sinjarfjellet mangler det meste, mener Tomas’ far at det ville vært bedre å bo der. De bor tross alt på et sted som er deres hjemland, forklarer han.

Men i flyktningleiren ved Dohuk får i hvert fall barna et tilbud om skolegang. Dessverre begrenser det seg til bare to ganger to timer i uken for Tomas.

Plassmangel, skylder Wadah Khzaim på. Han er lærer og assistent for rektor ved den provisoriske skolen. Mens Aftenposten stikker innom myldrer det av barn. De må bytte på å gå på skolen.

Det var mange som synes det var stor stas at det kom en fotograf til skolen som ligger i flyktningleiren.
Afshin Ismaeli
Mange av barna i flyktningleiren får bare fire timer undervisning pr. uke. Det gjelder også for Tomas.
Afshin Ismaeli

– Vi venter fortsatt på Sadaa

To av de eldste søsknene til Tomas har flyttet til Tyskland. Det er et valg 100.000 andre jesidier også har gjort. Men resten av familien kan ikke flytte fra Dohuk, forklarer moren og faren til Tomas.

– Vi venter fortsatt på Sadaa, sier moren.

Sadaa er Tomas’ 14 år gamle søster. Hun var bare 10 år gammel da hun og resten av familien ble tatt av IS i 2014 og er den eneste som ikke har kommet tilbake.

Tomas var den siste som så henne i live, cirka en måned før han ble funnet i ruinene av Mosul. Faren forklarer at Sadaa og Tomas fikk vite at faren befant seg i Dohuk mens de var i fangenskap i Mosul. Derfor er det så vanskelig for familien å flytte bort.

Tomas viser frem et fire år gammelt bilde av sin to år eldre søster Sadaa. Ingen vet hvor det er blitt av henne.
Afshin Ismaeli

– Min kone tenker altfor mye på det

Savnet etter datteren, og det at de ikke aner om hun død eller i live, plager familien.

– Vi tenker veldig mye på det. Særlig min kone tenker altfor mye på det, sier faren til Tomas.

Hvor kan Sadaa ha blitt av?

Les mer om det i den neste artikkelen om Tomas og hans familie.