Derfor tjener kvinner mindre

Menn tjener fortsatt mest. Men forskjellene er mindre enn en skulle tro – og ofte godt begrunnet.

Kort forklart

• Menn tjener i snitt mer enn kvinner.
• Men en liten, mannsdominert gruppe trekker snittet opp med skyhøye yrkesinntekter og kapitalinntekter.
• Forskjellene er derfor ikke så store for folk flest, og skyldes i stor grad frie valg.

Hvor store er forskjellene?

I 2018 mottok kvinner i yrkesaktiv alder (20-66 år) 41 prosent av all samlet inntekt for denne aldersgruppen. Menn mottok 59 prosent. Forskjellene har vært større, og ulikhetene krymper år for år. Men det går langsomt, og det er altså langt igjen til full økonomisk likestilling mellom kjønnene.

Hvorfor oppleves ikke forskjellene som så store?

En betydelig del av forskjellene stammer fra ulik yrkesinntekt, altså lønn fra arbeidsgiver. 60 prosent går til menn, 40 til kvinner. For folk flest er imidlertid ikke forskjellene så store. Den skjeve lønnsfordelingen mellom kjønnene skyldes i stor grad veldig høye lønninger fordelt på en liten gruppe der de fleste er menn. Ser en på medianlønnen, er forskjellen mindre, omtrent fem prosent i 2019. Her betyr det også noe at en stor andel kvinner jobber i det offentlige, som ikke er lønnsledende.

Hva skyldes forskjellene?

Den viktigste årsaken til at menn tjener mer, er at langt flere kvinner enn menn jobber deltid.

En del kvinner ville foretrukket en heltidsstilling, men jobber ufrivillig deltid fordi det er regelen heller enn unntaket i en del kvinnedominerte yrker. Men langt flere kvinner velger helt frivillig å gå ned i stilling – og lønn – når de får barn.

En kunne kanskje ønske at flere menn gjorde det samme, i likestillingens navn. Eller at færre kvinner gjorde det, i produktivitetens og verdiskapingens ånd. Men når det er som det er, går en større andel kvinner enn menn glipp av forfremmelser, frisk lønnsutvikling, bonuser og annet som trekker snittet for menn opp.

Dette er en del av det som kalles «barnestraffen», blant annet eksemplifisert i den danske studien «Children and Gender Inequality: Evidence from Denmark» fra i fjor.

Men inntekt er vel ikke bare lønn?

Nei. En annen forskjell stammer fra kapitalinntekter, altså renteinntekter, aksjeutbytte, realisasjonsgevinster og annet som ikke er lønn fra arbeidsgiveren.

Omtrent like mange kvinner som menn har kapitalinntekter, men også her tjener menn mer. Det skyldes først og fremst at kvinner sparer mens menn investerer.

Én prosent av alle som har kapitalinntekter i Norge, blant dem klart flest menn, drar inn 70 prosent av de totale kapitalinntektene. Holder du dem utenfor, blir ulikhetene også på dette området mye mindre. 99 prosent av alle som har kapitalinntekter tjener mindre enn en halv million i året på det. I denne gruppen er halvparten kvinner og halvparten menn.

Hva med offentlige ytelser?

Dette er det eneste feltet kvinner er inntektsledende på. Overføringer som barnetrygd, bostøtte, studiestipend, sosialhjelp, grunn- og hjelpestønad, går i størst grad til kvinner.

Dette utgjør imidlertid ikke de helt store summene, og endrer derfor ikke all verden på totalbildet.

Hvilke forskjeller lar seg ikke forklare?

Det finnes noen problemer med ulik lønn for likt arbeid, men renspikket lønnsdiskriminering er sjelden i norsk arbeidsliv. Og så lenge forskjellene i all hovedsak er et resultat av frie valg, er det vanskelig å si at noe er urimelig. Folk disponerer pengene sine som de vil. Også kvinner, heldigvis.

Det foregår imidlertid en interessant debatt om kjønnsrollemønstre og hvor frie disse valgene egentlig er. For eksempel har kvinner lettere for å ta omsorgsansvar for barn. Dersom menn tar omsorgsansvar, må de gjerne forsvare valget overfor arbeidsgiver.

Hva kan gjøres, da?

Det finnes ingen «silver bullet» som kan tette gapet. En kan jobbe for et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked, løfte lønnsnivået i lavtlønnede «kvinneyrker», føre en familievennlig politikk som gjør det attraktivt for begge foreldre å være i heltidsarbeid, eller forsøke å få kvinner til å investere, slik DNB har gjort med kampanjen #huninvesterer.

En kombinasjon av mange slike tiltak har gitt effekt, og vil fortsette å krympe ulikhetene på sikt. Men få, om noen, tror det er gjort i en håndvending.

For en kan ikke nekte foreldre å jobbe redusert for å prioritere familien, uansett om det dreier seg om mødre eller fedre. En kan heller ikke vedta at kvinner skal foreta risikofylte investeringer for å få høy avkastning.

Den som er vel tilfreds, er vel betalt, som Shakespeare sa.