Verden

Hva skjer «después Castro», Cuba?

Blir det lettere å være opposisjonell på Cuba etter Fidel Castros død? Sannsynligvis ikke.

En plakat med teksten «Fidel er Cuba» henger på en vegg i Havanna lørdag morgen, like etter at det ble kjent at den tidligere diktatoren er død. Foto: ENRIQUE DE LA OSA / Reuters

  • Kristoffer Rønneberg
    Kristoffer Rønneberg
    Aftenpostens korrespondent i USA

– Ett skritt av gangen!

Leo Canosa blunket da han svarte meg på spørsmålet om han trodde at reformene på Cuba ville føre til store forandringer.

Bak ham satt en turist fra Costa Rica som skar grimaser mens han fikk en illustrasjon av en romflaske foreviget med blekk under hudet ved det ene skulderbladet.

Canosa og kona hans, Ailed Duarte, er forsiktige opprørere. Sammen driver de tatoveringssalongen «La Marca» i et knøttlite lokale i etasjen over et kunstgalleri i Havannas gamleby.

Offisielt er det slett ingen tatoveringssalong – slike er forbudt på Cuba – men en del av galleriet. Canosa og Duarte har tolket lovverket på en kreativ måte. De argumenterer for at tatoveringer er kunst og at det derfor ikke er noe i veien for å utøve denne kunsten.

Foreløpig har myndighetene gått med på det. «La Marca» er ett av utallige eksempler på cubanernes forbløffende evne til å tilpasse seg en ofte vanskelig virkelighet.

Leo Canosa og Ailed Duarte driver «La Marca», Havannas eneste tatoveringssalong. Foto: Kristoffer Rønneberg

Smått med reformer etter at Fidel trakk seg til side

I løpet av mine turer til Cuba de siste årene har jeg ofte hørt folk snakke om «después», altså «etter». Og det er ingen tvil om hva – rettere sagt hvem – de har henvist til.

Nå er vi kommet til «después». Fidel Castro er død i en alder av 90. Han vil bli husket for mye – men først og fremst for sin rolle som nådeløs diktator som ruinerte en øystat og som styrte med så hard hånd at 20 prosent av befolkningen valgte å flykte fra landet.

Riktignok har han hatt begrenset innflytelse over den daglige driften av regjeringsapparatet etter at han trakk seg tilbake i 2008, men han har holdt seg relevant og vist sin tilstedeværelse ved å skrive aviskommentarer i ny og ned.

Broren hans, Raúl Castro, har ikke vist noen vilje til å igangsette mer enn de mest nødvendige økonomiske reformene. Politiske reformer har vi ikke sett snurten av.

Riktignok var det et stort skritt fremover at 85-åringen og USAs president Obama klarte å lege gamle sår – den enorme tilstrømningen av amerikanske turister, forretningsfolk og dollarsedler som pågår akkurat nå vil bidra til betydelige forandringer – men Raúl Castro ønsker ikke demokrati.

Verden går i autoritær retning

I tiden etter Den kalde krigen mente mange samfunnsforskere at det var en klar sammenheng mellom økonomisk åpenhet og demokrati. Dette var grunnen til at Kina ble tatt inn i Verdens handelsorganisasjon i 2001, for eksempel. Mange har håpet det samme om Cuba.

I Kina har vi sett hvordan den teorien var helt feil. Lite tyder på at den har noe for seg på Cuba, heller. Til tross for at det er mye lettere å drive butikk i dag enn for et tiår siden, er det fortsatt farlig å være politisk opposisjonell.

I en verden som går i autoritær retning – se for eksempel på Russland, Kina, USA, Thailand, Filippinene og Brasil – vil presset på Cubas neste generasjon av ledere være mindre enn den har vært tidligere.

Cuba kom til «después» allerede i 2008. Foreløpig ligner det veldig på «durante».

Altså det samme som før.

Kristoffer Rønneberg (@ronneberg) | TwitterKristoffer Rønneberg, Aftenpostens korrespondent i USA | Facebook

Les mer om

  1. Raúl Castro
  2. Cuba