Verden

Da Danilo fikk sparken, fortsatte han å gå ut hver morgen. Ungene visste ikke at familien var i dyp krise.

MILANO (Aftenposten): Lønningene i Italia har nesten ikke vokst på 25 år. Nå setter statsministeren karrièren på spill for gjøre det enklere å styre det uregjerlige landet.

Danilo Gramegna (56) tjener bare smuler sammelignet med situasjonen for femten år siden, men er glad for at han har en jobb i det hele tatt.
  • Øystein Kløvstad Langberg
    Øystein Kløvstad Langberg
    Europa-korrespondent

Danilo Gramegna (56) pleide å elske jobben sin. Arbeidstidene var fleksible og pengene gode. Han kjøpte hus til familien utenfor Milano og tok med kona og de to sønnene på shopping, restauranter og ferier.

– Jeg gjorde jobben min godt, jeg var en av de beste. Det var lykke, sier Gramegna.

I dag vet han at han aldri vil få det så bra igjen.

– Italia er et flott land, men håpet er borte.

Landet med 60 millioner innbyggere har nesten ikke hatt en reell vekst i lønningene på 25 år. Arbeidsledigheten blant unge er på 39 prosent. Forsøk på reformer har gått i vasken igjen og igjen.

4. desember kan en folkeavstemning sende landet ut i nytt kaos, men Gramegna bryr seg ikke.

– Jeg har ikke stemt på mange år. Hvem som styrer dette landet, betyr ingenting, sier han.

  • Kameraten snakket polsk på gaten – og ble drept. Nå tar Eric (33) med seg kone og barn og flytter fra landet.

– Man føler en dyp skam

Da eurokrisen rammet Italia for alvor i 2011, var avisannonser noe av det første bedriftene kuttet. For Gramegna, som levde av å selge annonseplass, var det dårlig nytt.

Han forsøkte å holde liv i bedriften sin og tok seg i tillegg flere strøjobber ved siden av, blant annet som bartender. Det funket en stund, men i 2014 var det stopp. Bedriften måtte legges ned, og baren gikk konkurs.

Gramegna sto på helt bar bakke med en familie å forsørge, regninger å betale, et huslån å betjene, men ingenting å betale med.

Han ville skjerme familien. Hver morgen fortsatte han å gå ut akkurat som før, uten å ha en jobb å komme til. I stedet trasket han fra dør til dør i nabolaget for å høre om noen hadde arbeid til ham. Han sendte ut hundrevis av CV-er. Men responsen uteble.

– Man føler en dyp skam og forsøker å opprettholde det samme tempoet som før. Det er vanskelig når du har familie. Hvordan forklarer du noe som dette?

– Blaff av optimisme forsvant

Mens de andre store økonomiene i EU har hentet seg inn etter finanskrisen og eurokrisen, har nedturen i Italia fortsatt. Ledigheten er på over 11 prosent. Økonomien er mer enn 8 prosent mindre enn den var i 2008.

Blaffet av optimisme som kom da Matteo Renzi tok over som statsminister i 2014, er langt på vei borte, ifølge Federico Santi, analytiker med ansvar for Europa i Eurasia Group.

– Renzi kunne ta seg råd til å forsøke å gjennomføre upopulære, men nødvendige reformer. Dessverre er populariteten borte. Vi har nok sett høydepunktet i Renzis reformforsøk, sier Santi til Aftenposten.

Nå skal statsministeren avholde folkeavstemning over en rekke grunnlovsendringer. Målet hans er å gi Italia mer stabile regjeringer og å gjøre det lettere å vedta lover, men Renzi sliter. Det som så ut til å bli grei skuring for statsministeren i vår, ligger nå an til å kunne bli jevnt.

Jusstudent Petro Testori (32) fra Milano skal stemme ja ved folkeavstemningen i desember. - Det er kanskje ikke den beste reformen, men det er bedre enn ingenting. Sier vi nei, fortsetter situasjonen som nå.

Taper Renzi avstemningen, har han lovet å gå av, noe som kan bane vei for at den populistiske Femstjernersbevegelsen inntar regjeringskontorene for første gang.

– Et nei i folkeavstemningen kan bety politisk kaos, men det kan se ut som Renzi feilberegnet hvor redde folk er for det. Han risikerer at mange stemmer nei fordi de vil kvitte seg med ham, ikke på grunn av selve forslaget, sier forfatter Simen Ekern som er bosatt i Roma.

Han beskriver en dyp mistillit til alle forslag italienske politikere kommer med.

– Alt som blir foreslått, blir sett på som en måte for politikerne å rigge spillet for seg selv. Perioden under Silvio Berlusconi var med på å forsterke dette inntrykket, sier Ekern.

Hengte seg i garasjen

Danilo Gramegna har ingen positive ting å si om den italienske staten. Da pengene tok slutt i 2014, måtte han gå til den lokale kirken for å be om hjelp.

– Min største frykt var at banken ville ta fra oss huset. Men når du står mellom å betale på lånet eller kjøpe mat, velger du det siste.

Han er langt fra den eneste i omgangskretsen som er blitt satt i en veldig vanskelig situasjon. For noen ble byrden for tung å bære.

Da en bekjent hengte seg i garasjen etter ha mistet jobben, fikk Gramegna seg en vekker. Han oppsøkte psykolog.

– Jeg ble redd for at jeg også kunne finne på noe dumt, sier han.

Kona fant fort ut av ektemannens vanskelige situasjon.

– Hun kunne se at jeg slet.

Danilo Gramegna måtte tigge penger i den lokale kirken da han brått sto uten jobb i 2014. Senere fikk han hjelp av Caritas. - Stoltheten din er borte, men behovene er så store at du bare må. Det var en fryktelig tid.

Kjøtt og frukt til barna

Frukt og kjøtt til barna var førsteprioritet gjennom den vanskelige perioden. Klær og sko unngikk de å kjøpe. Kino og restaurantbesøk var det heller ikke rom for.

– Vi gikk ikke engang ut for å spise pizza, sier Gramegna.

Etter månedsvis med angst, tigging og endeløs jobbleting, var han i ferd med å miste motet fullstendig høsten 2014. Mannen i 50-årene fryktet at han aldri ville jobbe igjen.

– Jeg hadde noen veldig tunge stunder. Kona mi var mer optimistisk enn meg. Hun fortsatte å si at noe ville dukke opp, og heldigvis fikk hun rett.

Like før jul møtte kona en bekjent i et bryllup som jobbet for et selskap som trengte en vakt i resepsjonen. Gramegna trengte ikke tenke seg lenge om:

– Jeg jobber kvelder og netter og betalingen er en skandale. 4 euro i timen etter skatt! Jeg liker ikke denne jobben, men jeg har heller ikke noe alternativ. Jeg kunne fortsatt vært ute på gaten, slik jeg vet om flere som er.

Familiens inntekt er bare smuler sammenlignet med situasjonen tidlig på 2000-tallet, men de klarer sakte, men sikkert å betale ned boliglånet.

Intet lys i tunnelen

Få ser for seg at den italienske økonomien vil skyte fart med det første. Harald Magnus Andreassen, sjeføkonom i Swedbank, peker på at italiensk økonomi gjorde det dårlig også før finanskrisen.

– Det er noe med Italias institusjoner som ikke utløser verdiskaping. Økonomien har fungert dårlig i svært lang tid, og det er ingen tegn til umiddelbar bedring, sier han.

En sammenligning av utviklingen i de største økonomiene i Europa de siste tiårene understreker poenget. Selv gresk økonomi har vokst raskere enn den italienske siden 1995.

Tall fra IMF viser at 2016 ligger an til å bli året da levestandarden i Spania passerer den italienske – etter at italienerne har ligget foran i hundrevis av år.

Den kaotiske politiske situasjonen kombinert med sterke særinteresser og monopoler er viktige grunner til at Italia ikke opplever vekst, mener ekspertene. I tillegg har innføringen av euroen gjort at Italia ikke lenger kan gjenvinne sin konkurransekraft ved at valutaen svekker seg.

Samtidig er det mange velgere som ikke kjøper ideen om at reformer og liberalisering er veien ut av Italias problemer. Ekern peker på at det ikke har manglet på statsministre som har gjort forsøk på reformer.

– Jeg tror Renzi har rett i at eurosonen trenger en annen økonomisk politikk om han skal ha noen mulighet til å få gjennomført substansielle reformer. Han må få friere økonomiske tøyler.

4. desember er dommedag. Taper Renzi, kan Italia bli nødt til å bytte statsminister igjen, for 18. gang på 30 år.

Er du interessert i EU, NATO og utviklingen i vår egen verdensdel? Da kan du følge Europa-korrespondenten på Facebook og på Snapchat (brukernavn: olangberg).

Les mer om

  1. Eurokrisen
  2. Italia
  3. EU
  4. Euro
  5. Spania
  6. Folkeavstemning