Verden

Landet blir hyllet som en demokratisk suksesshistorie. Ikke alle ser det slik.

Ti år etter den arabiske våren er gatene i Tunisia på nytt fylt med demonstranter.

  • Sofie Grønntun Nissen
    Journalist

14. januar 2011. Det var dagen da Ben Ali ga opp kampen mot Tunisias befolkning og rømte landet. Diktatoren hadde sittet ved makten i 23 år.

Gnisten til opprøret ble tent av den 26 år gamle gateselgeren Mohamed Bouazizi. I frustrasjon over landets korrupte statsapparat satte Bouazizi fyr på seg selv. Han ble med det et symbol på misnøyen som rådde i landet.

Opprøret i Tunisia sådde en spire av håp som spredte seg til resten av regionen, der undertrykkelse og urettferdighet hadde herjet i flere tiår.

I de fleste land var optimismen kortvarig. Tunisia forble det eneste lyspunktet i bølgen av protester i Midtøsten, kjent som den arabiske våren. Her lyktes befolkningen i å velte diktatoren, og demokratiske reformer fikk fotfeste.

Les også

26-åringen våknet til en vanlig morgen. Få timer senere endret gateselgeren verden.

Demokratiet har imidlertid vist seg å være skjørt. Ti år senere er gatene i Tunisia på nytt fylt med demonstranter. Igjen er det landets ungdom som står i bresjen for protestene. De mener frihetene de oppnådde i 2011 er truet.

Myndighetene frykter på sin side en gjentagelse av uroen fra den arabiske våren, og har slått hardt ned på opprøret. Så langt er over 1600 mennesker arrestert. Én ung mann har mistet livet.

Hva er det som på nytt har utløst frustrasjonen i Tunisia?

En ung mann deltar i en demonstrasjon i Tunis, hovedstaden i Tunisia, 14. januar. Da er det akkurat ti år siden opprøret som førte til at diktatoren Ben Ali flyktet landet. På munnbindet står det «Vi vil ikke bli brakt til taushet» på arabisk.

1. En økonomi på randen av konkurs

Demonstrasjoner begynte etter nyttår i Tunisias fattige og marginaliserte arbeiderklasseområder. Ti år etter at landet ledet an i revolusjonen som kjempet for arbeid, frihet og likhet, føler flere nå at de ikke har noe av det.

36 prosent av Tunisias ungdom mellom 15 og 24 år står nemlig uten jobb, ifølge data fra Verdensbanken. I tillegg lever én femtedel av befolkningen under fattigdomsgrensen.

«Arbeid er en rettighet, ikke en tjeneste» har vært blant slagordene til demonstrantene. De er rasende på president Kais Saied og hans regjering, som de mener har mislykkes i å snu en økonomi på randen av konkurs.

På toppen av det hele har pandemien lagt turistindustrien i grus. Landets økonomi krympet med 8,2 prosent i 2020, ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF). De fattige nabolagene rundt hovedstaden Tunis er spesielt hardt rammet, skriver The Guardian.

Situasjonen har tvunget mange til å forlate landet. I 2020 rapporterte den italienske kystvakten om 12.883 ulovlige ankomster fra Tunisia. Året før var tallet 2.654.

Demonstranter i Tunisias hovedstad Tunis. Høy arbeidsledighet og politibrutalitet har utløst store demonstrasjoner i landet som anses å være den eneste suksessen etter den arabiske våren.

2. Arrestasjoner og politivold

Det som begynte med protester mot den økonomiske situasjonen, har de siste ukene utviklet seg til å handle mer om myndighetenes brutalitet. Politiet har gradvis strammet grepet om demonstrasjonene:

  • Over 1.600 mennesker er arrestert. Politiet anklages for å bruke vold mot demonstrantene og mot dem som er anholdt.
  • I tillegg er hæren satt inn. Tåregass er blitt aktivt brukt for å holde demonstrantene i sjakk.

25. januar døde 21 år gamle Haykel Rachdi etter å ha deltatt i en demonstrasjon i byen Sbeitla. Familien til den unge mannen hevder at han døde etter å ha blitt truffet i hodet av en beholder med tåregass. Myndighetene etterforsker nå omstendighetene rundt dødsfallet.

Tåregass er blitt brukt mot demonstrantene i Tunisia de siste ukene. 25. januar uke mistet en ung mann livet, noe som har utløst enda større protester.

21-åringens død utløste enda større protester mot landets sikkerhetsstyrker. De siste ukene har også sivilsamfunnsgrupper og politiske organisasjoner meldt seg på. Blant dem er fagorganisasjonen UGTT. Det er landets mektigste politiske organisasjon, ifølge Al Jazeera, med sine én million medlemmer.

6. februar marsjerte flere hundre mennesker gjennom gatene i hovedstaden Tunis. Demonstrasjonen markerte også åtte år siden attentatet på opposisjonspolitikeren Chokri Belaid.

«Folket vil ha regimets fall», ropte demonstrantene. Slagordet er hentet fra protestene i 2011. Demonstrantene frykter de er i ferd med å miste frihetene de kjempet så hardt for den gang.

– I dag er et rop for å forsvare revolusjonen, for å beskytte friheter som er truet, sa Samir Cheffi, en representant for UGTT som hadde møtt opp på demonstrasjonen.

Problemene fra 2011 vedvarer

Tunisia anses i dag for å være et mangelfullt demokrati. Strukturene og maktpersonene de unge demonstrerer mot i dag, er i stor grad de samme som for ti år siden, ifølge Sarah Mersch i den tyske avisen Deutsche Welle. Det er et system som ikke tillater dem å lykkes og en stat som først og fremst representeres av sikkerhetsstyrkene, skriver hun.

Amnesty International har oppfordret landets myndigheter til ikke å slå hardt ned på demonstrasjonene. Men innenriksdepartementet i Tunisia har så langt forsvart den strenge reaksjonen.

Det er nødvendig for å få forsvare landets borgere og eiendom, mener de. I en TV-tale 19. januar uttrykte landets statsminister, Hichem Mechichi, forståelse for demonstrantenes frustrasjon. Han holdt likevel fast ved at loven vil håndheves.

Tunisias statsminister Hichem Mechichi sier han forstår folkets frustrasjon. Likevel fortsetter myndighetene å slå hardt ned på demonstrasjonene.

Les mer om

  1. Tunisia
  2. Den arabiske våren
  3. Midtøsten