Den finske journalisten ville avsløre den russiske informasjonskrigen. Til slutt måtte hun flykte fra «trollene».

For flere år siden startet Jessikka Aro å avsløre russisk nettkrigføring i hjemlandet. Det har kostet henne dyrt.

Jessikka Aro var journalist i det finske kringkastingsselskapet Yle. Året var 2014. En såkalt trollfabrikktrollfabrikkVirksomhet som har som mål å påvirke nettbrukere i en bestemt retning. Benytte til masseproduksjon av provoserende, avsporende, løgnaktig informasjon. var avslørt i St. Petersburg.

I sosiale medier utga arbeiderne seg for å være vanlige folk. I virkeligheten pøste de ut Putin-vennlig propaganda og svertet de som mente noe annet.

Kunne det utgjøre noen trussel i Finland? Aro ba finner dele sine erfaringer med falske profiler som spredte russisk propaganda. Da artikkelen ble publisert, kom en voldsom reaksjon.

Flyttet til utlandet

Det som skjedde i 2014, ble starten på år med hets, forfølgelse og sverting av Aro. Men også gravejournalistikk og avsløringer som har vakt oppsikt utenfor hjemlandet. Dette beskriver hun i boken Putins troll, som nå kommer på norsk.

Det endte med at Jessikka Aro forlot Finland.

– Jeg var kommet til et punkt der jeg ikke bare ble forfulgt i sosiale medier, men også fysisk. Når jeg skulle holde foredrag, for eksempel, ble jeg filmet. Dette ble lagt ut på nettet og svertet etterpå, sier hun til Aftenposten.

I boken forteller hun at hun fikk hun en SMS fra en som utga seg for å være faren hennes. Han hadde vært død i 20 år.

Hun kontaktet det lokale politiet.

– Jeg fikk råd om å være mer på vakt og sjekke om noen fulgte etter meg. Jeg følte meg fanget i mitt eget hjem. Samtidig fikk jeg så mange trusler. Trusler om voldtekt. Påstander om at jeg solgte narkotika. Jeg ble beskrevet som en Nato-hjelper og agent for USA. Kampanjen mot meg gjorde selv venner til fiender, sier Aro.

I 2017 flyttet hun ut av landet. Hvor hun dro, vil hun ikke fortelle. Det var en trygg havn. Kanskje må hun dra dit igjen, sier hun.

Etter to år ute flyttet hun hjem igjen. Da var en kjent Putin-vennlig finsk akademiker og aktivist blitt dømt for å ha forfulgt henne.

Aro bestemte seg for ikke å la seg kneble. Hun sier at hun ville fortsette å lære folk om hvordan propagandakrigen foregår.

Har påvirket russerne selv

Jessikka Aro mener krigen i Ukraina har gjort informasjonskrigen enda mer aggressiv.

– Nå er det ikke bare trollfabrikker og falske nyheter som står bak dette. Nå bruker Putin og hans indre krets de samme uttrykkene som trollene har brukt, sier Aro.

Som eksempel nevner hun de russiske påstandene om at den ukrainske ledelsen er fascister og nazister.

– Slik har Russland demonisert Ukraina i årevis. Dette har rammet russere selv. Mange av dem er blitt hjernevasket slik at de er villig til å drepe og voldta ukrainere, mener Aro.

I boken beskriver hun utallige måter russiske statskontrollerte krefter bruker for å så splittelse, tvil og løgn i Vesten. Det handler om alt fra innblanding i presidentvalget i USA i 2016 til nettsteder som sprer falske nyheter, og trusler mot enkeltpersoner i kommentarfelter.

Aro mener at å lære om dette, vil gjøre folk mer motstandsdyktig. Men enkeltpersoner kan ikke stå mot det alene, sier hun.

– Våre sikkerhetsmyndigheter må være enda mer på vakt for å beskytte oss, sier Aro.

Begynte på hjemmebane

Stipendiat Johanne Kalsaas ved Universitetet i Bergen mener Aros historie er interessant også for Norge. Hun skriver på doktorgrad om hvordan Norge blir omtalt i russisk nettdebatt.

– Mitt premiss er at for å forstå Russlands globale informasjonskrig, må man forstå det som skjer på deres hjemmebane. Trollfabrikkene ble for eksempel først mobilisert mot russiske opposisjonelle. Mange av strategiene som brukes mot Vesten, er alt testet ut i Russland, sier Kalsaas.

En stor utfordring er å forstå hva som skjer, og hvem som er avsenderen.

– En ting er de koordinerte påvirkningsoperasjonene som kan spores tydelig til Kreml. Det vanskeligste for Norge og andre stater er desentraliserte virale kampanjer. Det er vanskelig å vite hva som kommer hvorfra, sier Kalsaas.

Hun sier at Norge og Finland har mye til felles, blant annet grense mot Russland.

– Det er viktig at vi ikke er naive, men er obs på det Aro skriver. Russland har ulike virkemidler og spiller på splittelser og spenninger i land, sier hun.

Trenger bedre oversikt

Eskil Grendahl Sivertsen er spesialrådgiver ved Forsvarets forskningsinstitutt og har vært fagkonsulent for Aros bok.

Han var en av flere som sto bak rapporten om uønsket valgpåvirkning som nylig skapte stor debatt.

Han kjenner ikke til nordmenn som har opplevd det samme som Aro og tror det har vært mindre av det i Norge enn i Finland. Samtidig mener han at Norge trenger bedre oversikt.

– Det er vanskelig å etablere god nok situasjonsforståelse. Det som skjer, er ikke synlig med det blotte øye. Det blir litt som å vurdere om det skjer klimaendringer ved å stå på trappen og se på været. Man kan kanskje se tegn, men ikke den komplekse og skjulte helheten, sier Sivertsen.

Er ute etter å skape tvil

Han sier at mange statlige etater har ansvar for å følge med. Men mye skjer i gråsonen. Det trenger ikke å være kriminelt. Derfor kan det være vanskelig å se hva som egentlig skjer og ansvaret kan falle mellom flere stoler, mener han.

– I andre land har de etablert egne funksjoner for å se på dette. Senest Sverige, som har en egen myndighet for psykologisk forsvar. Det har vi ikke i Norge, sier Sivertsen.

Han sier at hensikten med russiske påvirkningsoperasjoner ikke nødvendigvis er å få folk til å tro på en løgn. Men å skape tvil om hva som er sant, og avlede.

Han peker på at det finnes nyhetsnettsteder som på den ene siden har vanlige nyheter, men samtidig sluker og sprer russisk propaganda.

– Etter februar i år har jeg sett folk skrive at Russland har tapt informasjonskrigen. Det mener jeg er en sannhet med modifikasjoner. Vi skal ikke undervurdere effekten av å skape tvil. Det ser man for eksempel i sosiale medier og møter folk, der folk sier: «Jeg støtter ikke krigen, men ...».