Spanias stjålne barn

I Francos diktatur ble tusenvis av spanske barn tatt fra sine mødre og overlevert til fascistiske sympatisører. Praksisen fortsatte helt til slutten av 80-tallet.

— Du vil aldri se datteren din igjen! Hvis du prøver å finne henne, skal jeg sørge for at du havner i fengsel for utroskap, freste nonnen María Gómez Valbuena før hun tok med seg María Luisa Torres nyfødte datter.

Torres fikk datteren Pilar på Santa Cristina-sykehuset i Madrid. Datteren var så vakker. Problemet var at Torres ikke hadde råd til å ta seg av henne. Alenemoren var nylig skilt, og hun hadde et barn fra før.

Torres hadde derfor tatt kontakt med søster María Gómez Valbuena. Nonnen hadde annonsert i flere aviser at hun hjalp alenemødre som ikke klarte å forsørge barna sine. Søster María hadde lovet å plassere datteren i et barnehjem til Torres kom seg på bena igjen. Isteden ble datteren adoptert bort til et ektepar. Torres forsøkte å protestere, men nonnen truet henne med å melde henne til politiet. Utroskap var forbudt ved lov i datidens Spania.

Det er slik Torres i dag minnes hvordan datteren ble ”stjålet fra henne” for 30 år siden. Hendelsen er langt fra enestående i spansk historie.

Titusenvis av barn

Ifølge spanske historikere og forskere ble titusener barn kidnappet og gitt til ”gode katolikker”. Praksisen startet like etter den spanske borgerkrigen som varte fra 1936 til 1939. Barna ble tatt fra familier som hadde støttet republikanerne, Francos fiende under borgerkrigen. Barna ble adoptert bort til fascistiske sympatisører eller sendt til katolske skoler og barnehjem uten at foreldrene visste hva som skjedde med dem.

- Barna ble separert fra familien og hjernevasket for at de skulle bli lojale støttespillere av fascistregimet. Dette fortsatte også etter at Franco døde i 1975, kanskje helt til slutten av 1980-tallet, sier sosiologen Francisco González de Tena til Aftenposten.

For drøyt tre år siden begynte den kjente dommeren Baltasar Garzón å etterforske denne saken. I en rapport estimerte han at opptil 30 000 barn var blitt kidnappet.

"Et virus"

«Jeg gir herved autorisasjon til å etablere en psykologisk forskningsgruppe som skal granske de biopsykologiske røttene til marxismen», skrev Franco i et telegram 23. August 1938.

Gruppen ble ledet av den militære psykologen Antonio Vallejo Nágera som konkluderte med at kommunisme var en sykdom.

— Man så på kommunisme som et virus som smittet fra generasjon til generasjon. For å redde Spania fra marxismen, mente regimet at man måtte isolere barna fra mødrene, sier den anerkjente historikeren Ricard Vinyes fra Barcelona-universitetet til Aftenposten.

Moralsk oppdragelse

I 1940 kom et dekret som sa at staten skulle ta over ansvaret for barn hvis det var fare for deres moralske oppdragelse. Franco etablerte Auxilio Social – Sosialhjelpen – en institusjon som drev barnehjem og katolske skoler over hele Spania.

— Auxilio Social ble et instrument for regimet – et instrument for politisk omskolering – og den katolske kirken ble sterkt involvert. Barna ble hjernevasket til å tro på regimets ideologi: nasjonalkatolisisme – en blanding av fascisme og katolsk kristendom, fremholder González de Tena.

Antall barn i disse institusjonene økte raskt, og i 1943 var det 12 000.

— Auxilio Social-barnehjemmene var konsentrasjonsleire for barn med jernhard disiplin, fascistisk doktrine og katolske ritualer, mener Vinyes.

Et fotografi fra begynnelsen av 1940-tallet viser barnehjemsbarn som marsjerer gjennom Madrids gater iført fascistisk uniform. Et annet viser barn som hever armene i en fascisthilsen.

— Jeg kan fortsatt alle de fascistiske slagordene utenat. Det var et forferdelig liv. Nesten daglig gikk vi sultne til sengs. Vi fikk bank hvis vi ikke oppførte oss slik de ønsket, minnes Victoriano Cerezuelo (67).

Han ble registrert som «barn nummer 910 – foreldre ukjent». I virkeligheten ble han tatt fra foreldrene og sendt til et barnehjem i april 1944. Den samme datoen ble ført opp som fødselsdagen hans, til tross for at han da var flere måneder gammel.

— De tok meg fra foreldrene mine. De har stjålet barndommen min, forteller Cerezuelo på telefon til Aftenposten.

15 år gammel satte han inn en annonse i lokalavisen for å forsøke å finne ut hvor foreldrene var. Da ble han slått helseløs av en prest ved barnehjemmet.

— Jo mer du rører i dritten, jo verre vil det lukte, freste presten.

Hvem foreldrene var og hva som skjedde med dem, vet Cerezuelo fortsatt ikke.

For fire år siden laget journalisten Montse Armengou en dokumentarfilm om de stjålne barna. For første gang ble historien kjent over hele Spania. Filmen førte til sterke reaksjoner.

— I Spania har vi vært opptatt av barnekidnappingene under militærdiktaturene i Sør-Amerika. Det har vært et stort sjokk for spanjoler å finne ut at dette også skjedde her, sier Armengou til Aftenposten.

Nonne siktet

Nå er den første personen siktet i saken med de stjålne barna. Nylig kom nonnen María Gómez Valbuena til en domstol i Madrid. Dommeren Adolfo Carretero har siktet henne for å ha forfalsket offentlige dokumenter og ha kidnappet en jente ved navn Pilar i 1982 og en rekke andre barn. Nonnen er den første som er siktet i denne saken, men politiet etterforsker totalt 1500 saker.

— Kidnapper, kidnapper, skrek et par hundre personer som hadde møtt frem. Mange av dem var kvinner som hevdet at de selv var blitt frastjålet barna sine. Søster María ankom iført en blå nonnedrakt. Flere politimenn og blåkledde nonner beskyttet henne mot den rasende folkemengden. Den siktede nonnen ville ikke snakke med Aftenposten eller noen andre av de fremmøtte journalistene.

Gómez Valbuena var kalt inn for å avgi forklaring, men hun nektet å si noe. Senere sendte hun ut en pressemelding der hun hevdet at alle anklagene mot henne er falske.

”Tanken på å skille et nyfødt barn fra sin biologiske mor byr meg imot. Jeg har viet mitt liv til å hjelpe trengende på en uselvisk måte slik at jeg har kunnet realisere min dypeste religiøse overbevisning”, skrev hun.

Spanske biskoper støtter nonnen, og de hevder at kirken er utsatt for en bakvaskelseskampanje. Den katolske kirken var tungt involvert i kidnappingen av tusenvis av barn, men den har ikke villet åpne arkivene.

- Kirken ønsker ikke at denne saken skal komme frem i lyset. Kirken svarer kun med stillhet, forteller journalist Armengou.

En organisasjon for ofrene etter Francos undertrykkelse mener at staten også har motarbeidet forsøkene på å komme til bunns i saken.

— Vi har hatt flere tiår etter Francos død med løgner og fortrengning av sannheten. De stjålne barna og deres familier har krav på at sannheten kommer frem. Staten bør si unnskyld for det som skjedde, sier advokaten Fernando Magán til Aftenposten.

Organisasjonen jobber for å finne ut hva som skjedde, og for å forene familier som ble splittet – hvis de fortsatt lever.

- Det haster med å komme til bunns i saken fordi mange av dem det gjelder, begynner å bli gamle. Vitner dør.

For et par uker siden annonserte den spanske regjeringen at den vil opprette en DNA-database for å bidra til at barn og deres biologiske foreldre kan bli gjenforent.

— Staten har en forpliktelse til å gjøre alt den kan for å hjelpe ofrene i dette forferdelige menneskelige dramaet. Dessverre vil dette bli en lang og komplisert prosess. Det er ingen enkle trylleformularer som kan løse et problem som har vart i så mange år, sa justisminister Alberto Ruiz-Gallardón.

Omstridt historie

Mange spanjoler mener fortsatt at Franco var en helt som berget landet fra kommunisme. Da diktatoren døde og demokrati ble gjeninnført i Spania i 1975, var «taushetens lov» den første som ble vedtatt. Den ga i praksis amnesti for alle forbrytelsene fra Franco-tiden. Det mislykkede militærkuppet i 1981 satte en støkk i mange. Resultatet var at ingen generaler ble stilt for retten, og det var ingen sannhetskommisjon som i Sør-Afrika.

I 2008 fikk Spania «loven om historiske minner» som er svært kontroversiell. For første gang blir diktaturtiden fordømt. Loven åpner for at Spania kan ta et oppgjør med historien. Det er i forbindelse med at Spania begynte å se på sin fascistiske fortid at historien om de forsvunne barna kom frem.

Tusenvis av kvinner ble fengslet etter borgerkrigen. Mange var gravide, en del hadde barn. Noen var medlemmer av kommunistpartiet, mange var kone, søster eller mor til parti- eller fagforeningsmedlemmer.

— Helt fra begynnelsen av Francos regime begynte voksne og barn å forsvinne. Det var særlig utbredt i fengsler og konsentrasjonsleire, forteller Vinyes.

De voksne ble likvidert, mens barna ble adoptert bort eller sendt til Sosialhjelpens barnehjem. I 1940 vedtok Franco at barn skulle adskilles fra sine mødre i fengslene da de var ett år gamle. Da barna var tre år, skulle de ut av fengslene.

I 1941 kom en lov som tillot regimet å endre navnet på barna. Hensikten var å gjøre det vanskeligere for foreldrene å finne igjen barna sine, og det skulle gjøre det enklere å adoptere dem.

I et brev fra begynnelsen av 1940-tallet skriver presten Juan A. Tardio i Sevilla til et par som skal adoptere et stjålet barn. Presten innrømmer at den biologiske moren leter etter barnet.

«Jeg skjønte at dette kunne skape problemer for dere. Derfor vil den originale dåpsattesten bli ødelagt, og en ny vil bli laget. Det vil skje i streng konfidensialitet, men det vil ta litt tid før dere kan få barnet».

Forfalsket

Også Pilars dåpsattest ble forfalsket i 1982 slik at moren ikke skulle finne henne igjen. Den nyfødte jenta ble bortadoptert til Alejandro Alcalde og hans daværende kone Juana Antonia.

Ekteparet ble fortalt at Pilars biologiske mor var en ung jente som ikke hadde råd til å ta vare på datteren.

Hvert år tok de med seg adoptivdatteren for å se søster María Gómez Valbuena. Det skjedde frem til Pilar fylte 15 år. Da begynte hun å interessere seg for hvem den biologiske moren var.

— Hvorfor vil du finne moren din? Hun kan være narkoman eller prostituert. Hun vil neppe ha noe med deg å gjøre, sa nonnen.

Gjenforent

Pilar, som i dag er 30 år og har etternavnet Alcalde, ble i fjor sommer gjenforent med moren gjennom et TV-program, en spansk versjon av Tore på sporet . Også adoptivfaren bidro til at det skulle skje.

- I alle år har jeg forsvart søster María. Nå vet jeg ikke hva jeg skal tro, sa adoptivfaren før han skulle vitne ved domstolen i Madrid.

Også mor og datter vitnet. De ankom rettslokalet sammen.

— Søster María fortjener den strengeste straff, mente moren, María Luisa Torres (58).

— Hvis hun ikke blir sendt i fengsel, vil hun få sin straff i himmelen, la datteren til.