Verden

Europas maktelite angripes fra alle kanter

Franske Marine Le Pen og italienske Beppe Grillo er to av en rekke europeiske politikere som nyter stor suksess ved å angripe den etablerte politiske eliten.

BRUSSEL/OSLO (Aftenposten): Nye protestpartier fosser frem i Europa. Ved valg og på meningsmålinger går velgerne både til høyre og til venstre.

  • Tor Arne Andreassen
    Journalist
  • Øystein Kløvstad Langberg
    Europa-korrespondent

49,7 mot 50,3. Med svært knapp margin tapte høyrepopulisten Norbert Hofer mandag presidentvalget i Østerrike. Han fulgte vinneren Alexander van der Bellen, tidligere partileder for De grønne, helt til døren.

Det måtte en opptelling av forhåndsstemmene til for å skille de to kandidatene som kommer fra hver sin side av det politiske spekteret.

Presidentvalget føyer seg inn i rekken av eksempler på at protestpartier på fløyene stjeler velgere fra de tradisjonelle maktpartiene og snur opp ned på vedtatte politiske sannheter i Europa.

Sosialdemokratene og det konservative folkepartiet, som har dominert østerriksk politikk siden andre verdenskrig, ble begge slått ut i første runde av valget.

Den østerrikske presidenten er hovedsakelig en symbolsk figur, men valgresultatet viser at de tradisjonelle partiene sliter tungt og risikerer å bli straffet ved neste parlamentsvalg, som må avholdes før oktober 2018.

Det høyrepopulistiske Frihetspartiet har fått over 30 prosent på alle meningsmålingene som er blitt tatt opp hittil i år og er klart største parti.

– Velgerne er ikke naive

Europa har gjennom flere tiår vært dominert av partier som har ligget enten litt til høyre for eller litt til venstre for sentrum. Men nå utfordres dette bildet av populistiske partier som er på fremmarsj på både høyre og venstre fløy. I flere land, som Spania og Hellas, er de tradisjonelle partisystemene blitt knust.

I land der det ikke har vært valg det siste året, har vi brukt gjennomsnittsoppslutningen på alle målinger hittil i år som et bilde på oppslutningen i dag. Med i grafen er toneangivende partier som har utfordret det etablerte partisystemet og gått til angrep på den politiske eliten. Mange av disse partiene omtales som populistiske og profilerer seg på saker som innvandringskritikk, EU-skepsis eller globaliseringsmotstand. Alle unntatt Alternativ for Tyskland er representert i landenes nasjonalforsamlinger.

Rettelse 01.03.2017: Vlaams Belang hadde på snittet av målingene våren 2016 en oppslutning på rundt 7 prosent på landsbasis, ikke 12 som det står i grafen. Det er en nedgang på rundt 5 prosentpoeng siden valget i 2007.

– Velgerne er ikke naive. De ser at partiene i sentrum leverer til forveksling samme politikken, men med ulik retorikk. Mange ønsker endring. Det som har tent venstresiden synes å være økonomisk ulikhet. Det som har fått folk på høyresiden til å reagere, er migrasjonskrisen, sier Asle Toje, forskningssjef ved Nobelinstituttet.

  • Skjebneavstemningen nærmer seg i Storbritannia: I dette landet er Norge blitt skrekkens eksempel

Førsteamanuensis Elisabeth Ivarsflaten ved Universitetet i Bergen mener fellesnevneren for velgeropprøret i Europa er de etablerte politikernes håndtering av globaliseringen.

Hun trekker frem tre trender:

  1. Misnøyen med håndteringen av finanskrisen har ført til en anti-establishment-bevegelse på venstresiden som har ført til fremgang for Podemos i Spania, femstjernebevegelsen i Italia, Bernie Sanders i USA og valget av sterkt venstreorienterte Jeremy Corbyn som leder for Labour i Storbritannia. – De mener politikerne ikke har tatt hensyn til vanlige folk, sier Ivarsflaten.
  2. Den EU-kritiske dimensjonen, først og fremst eksemplifisert ved fremgangen til UKIP (United Kingdom Independence Party) i Storbritannia og Alternativ for Tyskland (AfD).
  3. Styringskrisen i forbindelse med migrasjonskrisen. Schengen gikk i vasken og de europeiske landene konkurrerer om å føre den strengeste innvandringspolitikken. Partiene som profilerer seg med en tøff innvandringspolitikk, har gjort det godt på meningsmålingene og ved valg. Slike partier preger også Aftenpostens oversikt over Europas protestpartier.

Vil mange partier bevege seg mot høyre?

Ivarsflaten tror konsekvensene av polariseringen i politikken blir mer uforutsigbarhet.

Hun tror også vi kan få en renasjonalisering av politikken de europeiske landene fører. Det kan komme på bekostning av EU og andre globale politiske løsninger.

– I det nordlige Europa vil det politiske sentrum trekkes mot høyre, tror Asle Toje. – Selv om politikerne nok er opptatt av verdier og prinsipper, er de enda mer opptatt av å bli gjenvalgt.

Han tror resultatet i Østerrike vil være et sterkt signal til Frankrike, der det skal være presidentvalg i 2017. Hvis dette valget ender med å være en tvekamp mellom høyre-sentrum-kandidaten Nicolas Sarkozy og den ytre-høyre-kandidaten Marine Le Pen, tror Toje at Le Pen kan komme til å vinne.

Ingen garanti for demokratiet

Toje mener velgernes flukt mot fløyene kan ses som demokrati i praksis; hvis folk mener ett parti ikke leverer hva de etterspør, så velger de noe annet. Men, advarer han, det kan resultere i det samme som man så på 30-tallet i Europa, nemlig at en demokratisk prosess fører til at udemokratiske krefter får makt.

– Det finnes fascister der ute. Jeg er spesielt bekymret for Bulgaria og Hellas. I Hellas har vi partiet Gyllen Daggry og i Bulgaria har vi to parti av samme type, det fascistiske Ataka (angrep) og Bulgarias nasjonalistparti.

– Vi kan ikke ta demokratiet vårt for gitt, advarer også Ivarsflaten. – Det er veldig stor forskjell på i hvilken grad populistene utfordrer demokratiske verdier, men noen av dem er helt i yttergrensene av det vi kan kalle demokratiske.

  • Kan ropet etter en sterk mann følge i kjølvannet av fremgang for mer populistiske partier? Hør Aftenpostens Verdens siste podkast.
    Du kan lytte til den i spilleren under eller påSoundCloud, iiTunes eller fra vårRSS-strøm.

Vil du lese flere artikler fra Aftenpostens utenriksredaksjon? Følg oss på Facebook.

Les mer om

  1. EU
  2. Europa
  3. Høyrepopulisme
  4. Østerrike