Verden

2017 har vært en katastrofe for venstresiden. Nå søker skadeskutte arbeiderpartier hjelp i Norge.

NOTTINGHAMSHIRE/OSLO (Aftenposten): I Nederland og Frankrike har nesten alle velgerne stukket av. På torsdag risikerer britiske Labour å miste seter de har hatt i nesten 100 år.

Mavis og Peter Pemblington bor i en gammel arbeiderpartibastion der de konservative tradisjonelt er blitt skydd som pesten. Men på torsdag kan valgkretsen bli farget blå for første gang på nesten hundre år. Foto: Øystein K. Langberg

  • Øystein Kløvstad Langberg
    Øystein Kløvstad Langberg
    Europa-korrespondent

«I Mansfield kan du sette en rød rosett på et esel, og folk vil fortsatt stemme på det», lyder et lokalt uttrykk.

Og det har i alle fall stemt bra frem til nå. Som i mange andre valgkretser i denne delen av England har røde Labour vært helt dominerende så langt tilbake som folk kan huske. Forrige gang Mansfield valgte et parlamentsmedlem fra et annet parti, var i 1922.

Hatet mot de konservative, og særlig Margaret Thatcher, har stukket dypt. Hun har fått skylden for å ha ødelagt gruveindustrien som var så viktig her frem til 80-tallet.

Øystein K. Langberg, Aftenpostens korrespondent, i Mansfield, Nottinghamshire.

Thatcher tok lokalsamfunnets stolthet, mener Andy Done-Johnsen, en redaktør i lokalavisen The Chad.

– Da hun døde i 2013, satte vi nyheten på hele forsiden av avisen. Den ble utsolgt på noen timer. Slik skjer egentlig ikke lenger i dagens mediehverdag, sier han.

Landemerkene og minnene er fortsatt en del av områdets DNA, årtier etter at gruvene sluttet å være en viktig arbeidsplass.

Gruven i Clipstone utenfor Mansfield ble endelig stengt i 2003, men de gamle strukturene er blitt stående. Foto: Øystein K. Langberg

– Vi levde som muldyr, i konstant mørke. Når vi gikk ned i gruvene, var det alltid et spørsmål om vi ville komme opp igjen levende, sier Peter Pemblington (80).

Han glemmer aldri det giftige vannet i hulegangene. Det kunne svi intenst når det kom på huden.

– En dag raste hele taket inn, og jeg ble begravet i en haug med jord. Hadde ikke kameraten min funnet meg, ville det vært over og ut, sier han.

Måten innvandrerne bare strømmer inn på gjør at vi blir overbefolket.
  • Marine Le Pen tapte så det sang blant rike og fattige, unge og gamle. Bare én gruppe ville ha henne som president.

Vender røde Corbyn ryggen

Alle som var nede i det mørke dypet stemte arbeiderpartiet, ifølge Peter, og mange har fortsatt med det frem til i dag.

Men før valget på torsdag har Peter og kona Mavis tvilt. Labours radikale leder Jeremy Corbyn har slitt med å overbevise dem. Mavis mener Corbyn bare «snakket sludder» da han tok over, men at han har kommet seg litt.

– Vi har bestemt oss for å gi ham en sjanse og se hva som skjer. Vi har aldri vært konservative og kommer nok aldri til å bli det. Arbeiderklassefolk må stemme på arbeiderpartiet, må de ikke? sier Peter.

Noen av de andre naboene er mindre lojale. Flere er skeptiske til hva Corbyn vil gjøre for å bekjempe terror og stagge innvandringen.

Storbritannia er blitt rammet av tre store terrorangrep denne våren, det siste skjedde i London natt til søndag.

– Den grunnleggende ideen om å skattlegge de rike hardere og sende penger nedover, er god, men alt det andre er en katastrofe. Jeg kan bare ikke stole på ham, sier Reggie Roy (58).

Reggie Roy har ikke bestemt seg for hvem han vil stemme på, men det blir neppe Labour. – Den som gir oss best Brexit og legger frem en plan for å stenge grensene, får min stemme, sier han. Foto: Øystein K. Langberg

En bekjent som går forbi på gaten innrømmer at hun skal stemme konservativt. Roy smiler, putter en finger foran munnen og sier «hysj».

– Hvis du skal stemme konservativt rundt her, så sier du det ikke høyt.

– Radikal studentpolitiker

Torsdag kveld kan hviskingen likevel bli til et klart og tydelig rop når resultatene fra de gamle arbeiderklassebastionene begynner å komme inn.

Det konservative partiet satser hardt på å vinne Mansfield og har kjøpt forsideannonse i lokalavisen. – Dette er det mest fascinerende valget vi har jobbet på. Forrige gang hadde vi ikke folk på jobb en gang på natten, for alle visste hvem som ville vinne, sier Andy Done-Johnson, nyhetsleder i avisen. Foto: Øystein Langberg

– Den gjennomsnittlige arbeiderklassevelgeren ønsker seg pragmatiske politikere. Corbyn sees på som en radikal studentpolitiker. Labour risikerer å miste viktige kjerneområder, sier Simon Hix, professor ved London School of Economics.

I Mansfield stemte 71 prosent av innbyggerne for Brexit. Den konservative statsministeren Theresa May er klar på at hun vil ta britene ut av EU og at hun har til hensikt å redusere innvandringen kraftig. Corbyn er langt mer vag, særlig i spørsmålet om innvandring.

En stund så det ut til å gå mot valgkatastrofe for Labour, men de siste ukene har de klart å øke oppslutningen på de nasjonale målingene.

Gapet opp til de konservative på nesten 20 prosentpoeng fra april, er blitt til åtte nå, ifølge Britain Elects, og partiet kan få en enda høyere andel stemmer enn ved forrige valg.

Problemet, ifølge Hix, er at arbeiderpartiet går frem i valgkretser der de allerede står sterkt, slik som i urbane områder som London, men at de sliter med å få med seg de gamle bastionene lenger nord.

Gamle storheter har falt

Målingene spriker stort, men de fleste prognosemakerne venter at de konservative vil vinne nye seter og øke sitt flertall ytterligere, mens Labour går tilbake og må forberede seg på fem nye år uten makt. Når britene går til urnene neste gang, trolig i 2022, vil de konservative da ha styrt sammenhengende i 12 år.

En trøst for Labour kan være at de ikke er de eneste som sliter. Over hele Europa blinker varsellampene for arbeiderpartiene.

I Frankrike endte sosialistpartiet opp med 6,4 prosent av stemmene i presidentvalget i april, mens arbeiderpartiet i Nederland fikk 5,7 prosent i parlamentsvalget i mars. I Tyskland styrer Angela Merkel og kristendemokratene mot sin fjerde seier på rad i høstens valg. Hun har allerede sittet som kansler i 12 år. I Spania er venstresiden blitt splittet i to, mens sosialdemokratene på Island og i Hellas begge fikk under ti prosent ved forrige valg.

Midt i den helsvarte situasjonen leter arbeiderpartiene etter lysglimt. Det har de funnet i nord.

– Kilde til inspirasjon

– Vi møtes i et land som styres av de konservative, men ikke så mye lenger, håper jeg. Vi er sterke, forente og mobiliserte. Et nytt flertall er i ferd med å bli skapt.

Arbeiderpartiets partisekretær Kjersti Stenseng får varm applaus fra tilhørerne i det ærverdige rommet i Oslo rådhus. Skadeskutte sosialdemokrater fra hele Europa er kommet til Norge for å utveksle erfaringer og lære av hverandre.

– For øyeblikket er vi ikke den mest populære gutten i klassen, men skal slå tilbake, sier Marije Laffeber i PES. Hun mener det norske arbeiderpartiet har mye å lære bort. Til venstre er byrådsleder Raymond Johansen. Foto: Morten Uglum

– Nettverket vårt er på jakt etter kilder til inspirasjon. Vi er kommet hit for å få litt håp, sier Marije Laffeber, nestleder i PES, sammenslutningen av sosialdemokratiske partier i Europa.

Med godt over 30 prosent på målingene, og med en god sjanse til å vinne tilbake makten til høsten, er Det norske arbeiderpartiet blant de mest vellykkede i Europa om dagen.

– Vi må ikke bli for selvsikre og slutte å fornye oss. Fallet vi har sett i Nederland, kan også skje andre steder, advarer Oslos byrådsleder Raymond Johansen.

Ofre for egen suksess?

I jakten på forklaringene på at de sliter såpass tungt i mange land, verserer det en rekke ulike teorier. Én går ut på at partiene er blitt «ofre for sin egen suksess». Ettersom levestandarden har økt, har etterspørselen etter egne partier for arbeidere gradvis forsvunnet.

LSE-professor Hix, som holder på med et forskningsprosjekt om temaet, finner lite støtte for denne tesen. Faktisk er det i de landene som har høyest levestandard og best utvikling at partiene har klart seg best.

Hix finner derimot en klar sammenheng mellom industridød og arbeiderpartifall.

– Når industrien forsvinner, mister partiene den gamle partibasen og må ut og jakte på nye velgere, som den urbane middelklassen. Dette gjør at partiene havner i en vanskelig skvis, sier Hix.

Han peker på at det franske sosialistpartiet er i ferd med å bli revet i filler mellom den moderate bevegelsen til president Emmanuel Macron og en ny og sterk bevegelse på ytre venstre. I Tyskland, som fortsatt har en betydelig industri, har det vært lettere å holde troppene samlet.

– Men også i Storbritannia sliter partiet med intern uro. Jeg tror vi kan komme til å se en splitt etter valget, sier Hix.

Medlemsrush ble problem

Partisekretær Stenseng trekker frem de tette båndene til fagbevegelsen og det at arbeiderpartiet i Norge er forblitt en stor medlemsorganisasjon med lokallag over hele landet, som suksesskriterier.

Hun understreker samtidig at det ikke finnes et fasitsvar på hva som fungerer, noe det britiske arbeiderpartiet et godt eksempel på.

De har opplevd en massiv medlemsvekst de siste årene, men det har ikke vært udelt positivt for partiet, ifølge professor Tim Bale ved Queen Mary University i London.

Labour har rundt en halv million partimedlemmer, mer enn alle de andre britiske partiene tilsammen. Problemet er bare at de som melder seg inn og stemmer frem lederen, har en helt annen bakgrunn enn befolkningen for øvrig. Det kan gi ledere med smal folkelig appell og dårlige vinnersjanser.

– Partimedlemmene har mye høyere utdanning, mye høyere inntekt og mye mer liberale holdninger når det kommer til straff og innvandring. Og dette gjelder særlig de som er blitt med de siste årene. De er rett og slett veldig lite representative, sier Bale.

Innvandring splitter partiene

I spørsmålet om innvandring, som preget EU-debatten i Storbritannia i fjor, er det store forskjeller mellom sosialdemokratene i Europa.

Raymond Johansen mener Arbeiderpartiets linje med en uttalt streng asylpolitikk, har vært viktig for å lykkes. I sin biografi trekker Jens Stoltenberg frem det samme poenget som en av de tre viktigste grunnene til at Arbeiderpartiet har klart seg bedre enn de fleste søsterpartiene i Europa.

Peter Pemblington er glad han ikke lenger tilbringer dagene i mørke gruveganger. I dag går all energien med til dyrke frem en svært omfattende grønnsakhage. Foto: Øystein K. Langberg

Blant innbyggerne vi møter i Nottinghamshire er nettopp innvandring blant de aller viktigste sakene. Flere trekker frem terrorangrepene Storbritannia er blitt utsatt for fra ekstreme islamister denne våren, andre innvandringen fra Øst-Europa.

– Måten innvandrerne bare strømmer inn på gjør at vi blir overbefolket. En engelskmann som vil ha en jobb, får det ikke, fordi det finnes så mange som er villige til å jobbe for en mye lavere lønn. Jeg er ikke enig i at det skal være sånn, sier Peter Pemblington.

Kona sier hun i utgangspunktet er for at folk som ønsker seg et bedre liv, kan komme til Storbritannia.

– Men det er gått litt for langt nå. Jeg håper Corbyn kan stoppe det.

Les mer om sosialdemokratiets fall: – Det er nesten en kulturell krig som pågår rundt islam og innvandring, og den finner sted midt inne i arbeiderpartiene

Les mer om

  1. Valg i Storbritannia
  2. Labour
  3. Brexit