Verden

Felix og Meike Mors ante ikke om de fremdeles hadde et hjem. Likevel visste de én ting sikkert.

Verden har 60.000 store demninger. Mange av dem er blitt gamle, advarer FN. Ekteparet Mors har fått en anelse om hvor farlig det er å bo ved en.

Å vende tilbake til hjemmet sitt etter en naturkatastrofe krever mer byråkrati enn ekteparet Mors så for seg.
  • Gina Grieg Riisnæs
    Journalist

Felix og Meike Mors venter. Det har de gjort lenge.

Politiet blokkerer veien inn til ekteparets landsby. Den har vært stengt i fem dager da Aftenposten møter dem. Alle innbyggerne måtte evakueres på grunn av uværet som herjet i Tyskland. Den siste uken er det blitt hverdagskost for familier i Nordrhein-Westfalen å rive med seg det de eier og flykte på kort varsel.

Nå har mange fått dra tilbake til huset sitt. Faren er over.

Men ikke for Felix og Meike Mors.

Ekteparet venter på svar om de får reise hjem. Om de fremdeles har et.

Bor under demning

Det er nemlig langt fra sikkert.

3 kilometer opp i veien fra landsbyen deres, Schweinheim, ligger demningen Steinbachtal.

Til sammen regnet 148 liter vann pr. kvadratmeter over distriktet i løpet av 48 timer forrige uke. Vanligvis regner det 80 liter pr. kvadratmeter der gjennom hele juli.

Vannmassene førte til store flommer i landsbyen. I tillegg sto demningen i fare for å briste.

Landsbyene rundt ble derfor evakuert. Lørdag måtte 4500 personer flykte.

Det gjør at Felix og Meike Mors revurderer hvordan de skal leve livet i Schweinheim.

Det kan også gi en pekepinn på en fremtid som venter resten av verden.

Å leve under et fareområde

Men hva er egentlig så viktig med demninger?

Jobben deres er kort fortalt å samle og omdirigere vann. I bunn og grunn har de én enkel oppgave: å hindre at vannet renner over.

I dag finnes det rundt 60.000 større demninger i verden. Det høres kanskje ikke så mye ut. Men til sammen regulerer de cirka 60 prosent av verdens vassdrag.

Hva skjer når de ikke lenger fungerer?

Felix og Meike Mors fikk nå et svar.

Flere av politikonstablene er sendt som beredskap fra andre deler av landet. De er ikke lommekjent i de små landsbyene de vokter.

Vasset med vann til brystet

Meike Mors var alene hjemme da flommen kom. Fetteren var på besøk, mens Felix Mors var på reise.

Tirsdag begynte det å regne kraftig. Onsdag kveld kom brannvesenet for å evakuere henne. Varslingssystemet de vanligvis ville brukt for å varsle, fungerte ikke. Flommen hadde kuttet strømmen. De måtte gå fra dør til dør.

Da Meike Mors gikk ut av huset, hadde hun vann opp til brystet. Fetteren bar hunden hennes over skulderen.

– Ingen dyr er tillatt. Bare mennesker, sa brannvesenets utsendte.

– Hvis hunden og katten min ikke får blir med, drar ikke jeg, svarte Meike Mors kontant.

Da endret redningsmannskapet mening.

Hunden, katten og en regnjakke var det eneste hun fikk revet med seg før hun vasset ut og vekk fra landsbyen nedenfor demningen.

Mobilnettet forsvant

Dagen etter bød på nye utfordringer: å komme i kontakt med ektemannen og familiemedlemmer for å si at hun var trygg.

Mobilnettet forsvant sent onsdag sist uke i de hardest rammede områdene. Ifølge landets største mobiloperatør, Vodafone, fungerte fremdeles ikke én av seks basestasjoner mandag denne uken.

Elektrisiteten er heller ikke oppe og går overalt. I Ahrtal, et av de verst skadede distriktene, er det usikkert når strømmen kommer tilbake, ifølge Westnetz, en kraftdistributør.

Alle bygninger knyttet til strømnettet må kontrolleres for vann før de kan skru på strømmen igjen. Både brannmenn, eksperter og arkitekter må på banen for å få det grundig nok sjekket.

Det vil ta tid.

For Meike og Felix Mors sto likevel ikke vann og elektrisitet høyest på bekymringslisten mandag.

Prøvde å dra tilbake

Da kom ekteparet kjørende tilbake til landsbyen – fem dager etter evakueringen.

Aftenposten møter dem ved en av de siste veiene inn. Politiet blokkerer inngangen og har nettopp gikk dem beskjed om at de kanskje får dra tilbake senere samme dag.

Men politiet kan ikke love noe.

Først må de få grønt lys om at Steinbach-demningen ikke lenger er i akutt fare for å briste. Så skal brannvesenet kjøre gjennom byen med store kjøretøyer. De skal teste om veiene holder. Og sjekke husene for sprekker i veggene. De kan varsle kollaps.

Ekteparet bestemmer seg for å vente ved veien. Hvor lenge er ikke så nøye. Flere av landsbyens 700 beboere gjør det samme.

Felix og Meike Mors venter på at veien inn til landsbyen åpnes.

Flere timer med venting

Én time går. To timer. Flere biler kommer kjørende og venter.

Da de nærmer seg den tredje timen på landeveiens venterom, får de grønt lys av politiet. Innbyggerne må kjøre rundt byen til den andre siden.

Der skal de få hjelp.

Men dét er nytt for politikonstablene som venter der. Også de sliter med telefondekningen, og det tar tid før beskjeder kommer frem.

– Tyskland. Livets land, sier en av konstablene sarkastisk mens han ser oppgitt på telefonen sin.

Mer venting følger. Omsider roper en politimann «Schweinheim!». Innbyggerne haster tilbake til bilene.

Snart skal de endelig få svar.

Byråkratisk venterom

Å vende tilbake til hjemmet sitt etter en naturkatastrofe krever mer byråkrati enn Mors-paret så for seg.

Skjemaer må fylles ut. Beskjeder må gis fra både brannvesenet og militæret. Spørsmål besvares.

Rundt 100 mennesker møter opp for å be om lov til å se hjemmet sitt igjen.
Både Røde kors og forsvaret bistår de rammede.

Det hele finner sted på en gård i utkanten av byen. Rundt 100 har møtt opp, unge som gamle. Sistnevnte holdes opp under armene mens de halter inn.

Puslespill og tegneblyanter er satt frem til de minste. Alt for å få tiden til å gå fortere – nå som de er så nær, men likevel så langt unna.

Distraksjonene ligger for det meste uberørt. De fleste snakker med naboer. De takler nervøsiteten forskjellig. Noen ler. Andre gråter.

Felles for alle er at de vil ha svar. Nå. Omsider roper en brannmann at kysten er klar.

Jevnet med jorden

Dagen før Aftenposten ankommer Schweinheim, hører vi rykter om at landsbyen er jevnet med jorden.

Så ille står det ikke til. Men det er åpenbart at flommen ikke har vært nådig.

Flere veier i Schweinheim er ødelagt.
Biler er knust under de massive trærne vannet rev opp etter røttene.

Sperringer er satt opp mot stedene som er verst rammet. Der er hus jevnet med jorden.

De trygge stedene kan gås gjennom. Biler som veier flere tonn, ligger smadret i gatene. Gater er forsvunnet.

For å nå dem må beboerne ta bena fatt og ta følge med to brannmenn.

– Herr og fru, spør én av de dem da ekteparet kommer bort.

– Ja. Gatenummer 1, svarer Felix muntert.

Nesten som om de skal taxi ta hjem etter å ha vært på reise. Ikke som om de må ha følge av redningsarbeidere for å gå til sitt eget hjem for å vurdere en siste gang om huset står i fare for å falle sammen eller ei.

Alt bra?

Felix og Meike Mors vandrer hånd i hånd gjennom ruinene.

Selv om ekteparet visste at byen var hardt skadet, sjokkerer omfanget dem.
Flere av byens innbyggere vandrer mot hjemme sine.
Og enkelte stopper lamslåtte over synet av den ødelagte hjembyen.
Ekteparet navigerer seg vei mellom bilvrak, falne trær og ødelagte bygninger.

Omsider når ekteparet huset sitt, som de tok over etter Felix’ foreldre. Det ligger helt i enden av byen.

Felix går inn først sammen med en brannmann. Meike venter nervøst utenfor. Minutter tikker av gårde før han roper:

– Meike, kom hit.

– Hvorfor, spør hun.

– Fordi alt er bra, svarer han, og hun løper inn.

«Alt bra» er kanskje en overdrivelse.

Begynner gjenoppbyggingen

Bilen hennes er ødelagt. Vannet hadde strømmet opp på høyde med rattet.

Det grønne gresset i hagen er brunt av gjørme. Inne i huset står det enda verre til.

Huset står der – ganske inntakt – heldigvis.
Klatreplanten foreldrene til Felix plantet da de kjøpte huset for 32 år siden, er revet ned fra veggen.
En brannmann studerer oversvømmelsen i huset til Felix og Meike.
Flomvannet ligger fremdeles en halvmeter høyt i kjelleren.
På det verste kom det helt opp til første etasje.
Men ekteparet har i hvert fall et hjem.

Men de har i hvert fall et hjem. De klamrer seg til hverandre i gangen.

Meike snufser mot skulderen til Felix. Han trekker seg tilbake med røde og blanke øyne.

– Nå kan arbeidet begynne, erklærer han.

Ekteparet forsøker å få aggregatet i gang for å pumpe ut vannet. Det er lettere sagt enn gjort. Stemningen blir mer og mer anspent da vannpumpen ikke fungerer.

– Jeg er sosialarbeider, ikke tekniker. Hvis du gir meg et barn som vil ta livet sitt, vet jeg hvordan jeg kan hjelpe. Her aner jeg ikke hva jeg gjør, sukker Felix.

Men selv når vannet er tømt fra kjelleren, gjenstår den største jobben.

Felix omgikk både sperriger og politi og fikk hentet bilen. Nå skal vannet pumpes opp av kjelleren.
Felix fyller på drivstoff og forsøker å få aggregatet i gang.
Det er lettere sagt enn gjort. Aggregatet er igang, men vannpumpa får ikke strøm.
Naboen kommer og prøver en annen metode for å få prosessen igang.

Trenger bedre beskyttelse

Ekstremvær og flom kan det bli langt mer av de kommende årene, sier forskere.

Det kan bli en utfordring for mennesker som bor nedenfor eldre demninger. Og det vil svært mange av oss gjøre innen 2050, varslet FN i en rapport i januar.

Demningene de roper varsko om, ble bygget i forrige århundre. De fleste og de største i verden er fordelt på 25 land.

Blant dem er Norge.

I teorien kan demninger vare i 100 år. Men da de ble bygget forrige århundre, tok ikke arkitekter høyde for klimaendringer og ekstremvær. Derfor er de mer utsatt for å briste eller flomme over.

Regjeringer verden over må ta grep for å sikre dem, går det frem av rapporten.

Schweinheim ligger 3–4 km fra Steinbach-demningen.
Den ble ikke laget med tanke på klimaendringer og ekstremvær. Det kan få katastrofale konsekvenser for dem som bor i nærheten.

Kan skje igjen

Steinbach-demningen sto ferdig i 1934. Den er 23 meter høy og derfor en av demningene FN advarte om i januar.

Nå vil Felix Mors beskytte huset i tilfelle nye flommer kommer.

Huset til Felix og Meike Mors ligger i utkanten av Schweinheim, og naboene har en hestefarm.

– Jeg er ikke redd for at demningen sprekker. Den er ikke altfor høy. Huset vårt ligger ved utkanten av landsbyen og ville mest sannsynlig bare blitt oversvømt om den sprakk, sier han mens de fremdeles venter på grønt lys fra politiet.

– Men vi må sikre huset bedre. Vi kan ikke utelukke at dette skjer igjen.

Les også

  1. To dager før katastrofen kom et varsel om «alvorlig» flom. Hvorfor klarte ikke Tyskland å beskytte seg?

  2. – Her har vi ikke mobildekning. Og innbyggerne får ingen informasjon.

  3. Kontrastene er enorme. Bli med på biltur gjennom Tysklands flomraserte byer.

  4. Eva Fall (62) er i sjokk over flommen: – Jeg så mennesker som ble tatt av elven

Les mer om

  1. Tyskland
  2. Ekstremvær
  3. Flom
  4. Naturkatastrofe