Verden

- Hei, vil du sove hos oss?

Jeg overnatter på Frigjøringsplassen, og rekker så vidt å få lagt ned ullteppet og plastposen før invitasjonen kommer ut av tussmørket.

  • Jørgen Lohne
    Jørgen Lohne
    Aftenpostens korrespondent i Asia

Les også:

Les også

Kravet er det samme: Gå av!

Følg også Jørgen Lohne på hans egen Facebookside!

Mannen bak det sjenerøse tilbudet står inne på det nedtrampede gresset på en av de tidligere grønne plenene på Tahrir-plassen og vinker ivrig. Sammen med venner fra landsbyen Bani Magdol i 6. oktober-provinsen er Ahmed Ibrahim kommet til hovedstaden for å delta i revolusjonen mot Hosni Mubaraks regime. Kameratene har hengt opp plast som er blitt til et provisorisk skur. Her er det gruppens leder nå tilbyr meg ly og en plass til å sove litt denne natten.

Historisk

«Tahrir-plassen er min nye adresse», har Aladin, en av de yngre i selskapet, fastslått med skrift på den blanke plastveggen.

— Vi hadde møter hjemme i landsbyen før vi bestemte oss for å dra. Mange har tatt ferie for å kunne være med på dette. Nå gleder vi oss til at familiene våre skal komme på besøk, selv om det bare blir for en dag, sier Ahmed. Den sindige ingeniøren fremstår ikke akkurat som noen yrkesdemonstrant. Men i likhet med mange andre her, synes han det er umulig ikke å delta i de historiske begivenhetene som nå utspiller seg, og som uansett endelig utfall har endret Egypt for alltid.

— Det er dette vi feirer i dag, at ingenting noen gang blir som det var før 25. januar! sier direktør Mohamed Siam, en ung, blid pappa med lille Iyad i magesele. Storebror Ahmed står tett sammen med mamma Taghred og vinker ivrig med flagget han har fått.

Det er ikke smågutten alene om. For en nordmann, selv en som har et nokså avmålt forhold til flagging, er det vanskelig å være vitne til dette uttrykket for barns og voksnes glede over en frihet de nekter å slutte å håpe på, uten å få positive 17. mai-assosiasjoner.

Fritt valg

— Jeg simpelthen elsker det som skjer nå! sier universitetslæreren Dalia Basiouny heftig.

Også overklassekvinnen Amal er fast overbevist om at protestene må fortsette.

— Det er vanskelig å si hva som fikk meg til å demonstrere for første gang i mitt liv. Men nå kan jeg ikke slutte, vi må gjennomføre dette. Vet du hva jeg gleder meg mest til? Å kunne gå til politiet og registrere meg som velger uten å være redd for å bli trakassert, pågrepet eller banket opp. Å kunne delta i et virkelig fritt valg, uten frykt og uten at resultatet er klart på forhånd!

Hjernemasse

Denne kjølige natten kommer det ingen angrep fra Mubarak-tilhengere i posisjon i gatene utenfor plassen, slik de revolusjonære har måttet utholde tidligere, med tragiske resultater. Gruoppvekkende fotografier av drepte kameraters ansikter henger flere steder på plassen.

Flere av dem ble skutt. Et middelaldrende legeektepar fortalte meg nylig hvordan de for en uke siden var vitner til at en ung mann ble truffet av en snikskytterkule i hodet, slik at hjernemassen fløt ut på asfalten da han falt.

Aktivister påstår friskt at det må være mer enn 10.000 som sover over denne natten, mens kanskje mer nøkterne anslag går ut på at et par tusen blir værende innenfor hærens sperringer, der stridsvogner og andre panservogner er postert. Uansett er Frigjøringsplassen, som det arabiske navnet betyr, full av folk, te-og-matboder, telt og ulike plakater og bannere. Enkeltgruppers markeringer med kraftig megafon og marsj i tog over plassen fortsetter helt til dagen gryr.

Enhet

Å være temmelig ensom vestlig journalist på Tahrir-plassen en våkenatt innebærer å bli omfattet av adskillig positiv interesse:

— Hvor er du fra? Hva synes du om det som skjer? Kan du fortelle nordmennene at vi bare ønsker oss frihet og demokrati, at Vesten ikke skal være redde for at Egypt blir et nytt Iran? spør ivrige demonstranter.

Mest inntrykk gjør det da en sped kvinneskikkelse i sort og med heldekkende slør stanser foran meg: - Hello! Kristne og muslimer er ett! er hennes oppriktige budskap som hun fremfører på litt stotrende engelsk.

Deretter vinker hun vennlig til meg med en palmegren og går rolig videre til hun forsvinner i halvmørket.

Les også