Keiserens arvinger krever slottene tilbake fra staten hundre år etter
For hundre år siden ble Tyskland republikk. Mye av keiserens rikdom ble overtatt av staten. Nå vil tippoldebarnet ha slott og kunstverk tilbake.
Borett i slottet Cecilienhof og tilbakelevering av tusenvis av kunstverk og antikviteter med så stor verdi at det knapt er fattbart. Slik lyder kravene fra Georg Friedrich Ferdinand Prinz von Preussen (43), tippoldebarnet til keiser Wilhelm II og adelsdynastiet Hohenzollerns nåværende overhode.
Han kjemper mot den tyske staten og mot delstatene Berlin og Brandenburg. Kunsten og slottene etter keiser Wilhelm II tilhører i dag offentlige stiftelser som vedlikeholder kulturarven og gjør den tilgjengelig for publikum i parker og på museer.
Tapte rettssak om borg
Kravene er i årevis blitt forhandlet om i det stille. Men etter at retten 29. juni avviste at Georg Friedrich Prinz von Preussen kunne få tilbake den tidligere familieborgen Rheinfels, har tyske medier omtalt Hohenzollernes mange krav.
Borgen eies nå av byen St. Goar i delstaten Rheinland-Pfalz.
Ifølge Der Spiegel er situasjonen tilspisset, og kulturdepartementet ser knapt grunnlag for videre forhandlinger. Hohenzollerne har levert en flere hundre sider lang redegjørelse om hva de forlanger. De har også allerede sagt opp en rekke utlånsavtaler slik at museer ikke lenger får vise frem kunstverk og gjenstander familien fortsatt eier.
Et krav er å få bo i et historisk slott i Potsdam. Cecilienhof ble bygget av den siste tyske keiseren Wilhelm II i 1913 til sønnen kronprins Wilhelm og kona Cecilie og er det siste godset Hohenzollerne fikk bygget.
Strid om tolkning av historien
Cecilienhof eies av den offentlige stiftelsen Preussischer Schlösser und Gärten Berlin-Brandenburg, som nettopp har brukt skattepenger til å renovere slottet.
Den samme stiftelsen og Det tyske historiske museum eier også de fleste av kunstverkene og gjenstandene som kreves tilbakelevert: malerier, skulpturer, porselen, fotografier, klær som tilhørte keiser Wilhelm I og den berømte dødsstolen til Fredrik II.
Samuel Wittwer, direktør i stiftelsen, sier til Der Spiegel at dersom familien får det som den vil, må både et jaktslott og en paviljong i Berlin stenge.
Konflikten handler ikke bare om gjenstander, men også om retten til historisk tolkning. Hohenzollerne vil ha medbestemmelsesrett over utstillinger der kunstverk og gjenstander vises frem, skriver Deutsche Welle.
Den historiske bakgrunnen for kravet er slik:
- Etter at keiserriket ble avskaffet og parlamentarismen innført i Tyskland i 1918, ble eiendommene til Wilhelm II (selv en Hohenzoller) beslaglagt av Weimar-republikken.
- I 1926 inngikk adelshuset Hohenzollern et kompromiss med fristaten Preussen. Der fikk Hohenzollerne de fleste av slottene og godsene tilbake, blant annet Cecilienhof.
- Etter andre verdenskrig lå de fleste av Hohenzollernes eiendommer i den delen av Tyskland som ble DDR. De kommunistiske myndighetene beslagla dem etter å ha anklaget adelsdynastiet for å ha samarbeidet med nazistene under krigen.
- Da Tyskland ble gjenforent i 1990, fikk mange som hadde mistet eiendom til staten i DDR-tiden, krav på erstatning.
- I 1994 ble det avgjort at de som hadde hjulpet nazistene i betydelig grad, mister retten til erstatning.
I hvor stor grad Hohenzollerne og deres daværende overhode kronprins Wilhelm støttet og hjalp nazistene, strides historikerne om. Den australske historikeren Christopher Clark støtter Hohenzollernes versjon, mens den ledende tyske adelshistorikeren Stephan Malinowski og Peter Brandt (sønn av Willy Brandt) står på myndighetenes side, skriver Der Spiegel.
– Undergraver demokratiet
«Ikke bare ubeskjedent, men uklokt», skriver avisen Die Welts kommentator om Hohenzollernes krav.
«Hvis de tidligere herskerne kommer med erstatningskrav hundre år etter den demokratiske revolusjonen, hvorfor skal ikke da alle etterkommerne etter pårørende til mennene som døde i første verdenskrig, stille krav til huset Hohenzollern?»
Kommentatoren mener at kravene underminerer fundamentet i et demokratisk samfunn.
«Det burde også Georg Friedrich von Preussen erkjenne. Han burde forholde seg til at det er hundre år siden revolusjonen og sytti år siden Forbundsrepublikken ble grunnlagt».
