Chile. Bolivia. Storbritannia. Spania. Libanon. Irak. Hongkong. Indonesia.

De siste månedene har overskriftene vært preget av enorme protester på nesten alle kontinentene.

Har du inntrykk av at massedemonstrasjoner er blitt både større og flere?

I så fall har du rett.

Studier utført ved Harvard University viser at fredelige protester økte kraftig i tiårene etter andre verdenskrig. Samtidig har antallet voldelige demonstrasjoner gått ned.

Fra 2010–2015 brøt det ut like mange nye protestbevegelser som i hele det foregående tiåret, ifølge forskningsinstituttet International Centre for Non-Violent Conflict (ICNC).

Aldri før har massedemonstrasjoner brutt ut like ofte som nå, skriver The New York Times.

Samtidig har antallet mennesker som demonstrerer, også gått opp.

En stor studie utført av Institute for Policy Dialogue slår fast at noen av de største demonstrasjonene i historien har funnet sted det siste tiåret.

Som da 17 millioner egyptere demonstrerte mot president Muhammed Mursi i 2013.
Mohamed Abd El Ghany / Reuters / NTB scanpix
Eller da over 100 millioner indere protesterte mot planlagte arbeidsreformer i 2015.
Rafiq Maqbool / AP / NTB scanpix

Hva demonstrerer folk mot?

Ifølge nettstedet GZERO Media, som drives av konsulentfirmaet Eurasia Group, kan man dele inn demonstrasjonene i to kategorier.

De som handler hovedsakelig om økonomiske faktorer, som korrupsjon, økende ulikhet eller misnøye med økte priser.

Og de som handler hovedsakelig om politiske faktorer, som økt selvstendighet, demokratiske friheter og valgfusk.

Flere av demonstrasjonene handler imidlertid om flere ting samtidig.

I kartet under kan du se hva som har utløst de største, nasjonale demonstrasjonene rundt om i verden i år.

Forskerne advarer likevel mot å trekke for enkle paralleller mellom de ulike bevegelsene.

– Folk blir ikke bare revet med av mengden. Dette er politikk med spesifikke saker og årsaker, sier Michael Ignatieff, leder for det sentraleuropeiske universitet (CEU), til The New York Times.

Ser man på hva som har utløst noen av de største demonstrasjonene i år, så er variasjonen tydelig:

I Libanon begynte demonstrasjonene da regjeringen ville innføre en skatt på meldingstjenesten Whatsapp.
Mohamed Azakir / Reuters / NTB scanpix
I Hongkong var det et forslag til ny utleveringsavtale med Kina som sparket i gang protestene.
Vincent Thian / AP / NTB scanpix
Katalanerne tok til gatene igjen etter at Spania arresterte ni politikere som medvirket til folkeavstemningen om uavhengighet i 2017.
Albert Gea / Reuters / NTB scanpix

Alle disse demonstrasjonene har utviklet seg til bredere protester for politisk reform eller mer demokrati og selvstendighet.

Så finnes det noen felles forklaring på hvorfor så mange demonstrerer akkurat nå?

Demonstrantene lærer av hverandre

– Jeg tror forklaringen handler om to ting, sier forskningssjef Ole Jacob Sending ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

– Det ene er mistillit til elite og politiske institusjoner, gjerne i kombinasjon med én spesifikk ting som utløser demonstrasjonene, slik som økte bensin- eller kollektivpriser.

Forskningssjef Ole Jacob Sending (NUPI) og seniorforsker Marianne Dahl (PRIO).
NUPI / PRIO

Det andre er det Sending kaller «en kopieringsmekanisme».

Ved hjelp av sosiale medier og annen kommunikasjonsteknologi, får folk med seg at det skjer ting andre steder.

– Slik blir mange flere klar over muligheten for å få utløp for sine egne frustrasjoner, sier Sending.

Også Marianne Dahl, seniorforsker ved fredsforskningsinstituttet PRIO, sier demonstrantene lærer av hverandre.

– Slike kampanjer har en smitteeffekt. Jo flere demonstrasjoner som pågår i global skala, jo mer øker sannsynligheten for at det bryter ut nye kampanjer andre steder, sier Dahl.

I Bagdad har minst seks anti-regjeringsdemonstranter mistet livet i store protester de siste ukene.
Khalid Mohammed / AP / NTB scanpix

Mindre demokrati – mer frustrasjon

Som en tredje forklaring på hvorfor det blir flere demonstrasjoner, peker andre eksperter på demokratiet.

– Graden av demokratisk frihet i verden har minsket i 13 år på rad nå, sier leder for ICNC, Hardy Merriman, og viser til den anerkjente årlige indeksen publisert av stiftelsen Freedom House.

En annen studie gjennomført ved Göteborgs universitet viser at det i 2017 var flere land som utviklet seg i en mer autoritær retning enn land som utvikler seg mot mer demokrati. Noe lignende har ikke forskerne sett siden andre verdenskrig.

Merriman mener det ikke er tilfeldig at antallet demonstrasjoner har økt i takt med tilbakegangen.

– Når mennesker mister tillit til systemet og misnøyen øker, må de finne andre måter å gjøre motstand på enn å gå til urnene. Da tar de til gatene.

Javier Corrales trekker frem Bolivia som et eksempel på et land der en tidligere reformorientert leder nå har mistet tillit til folket.
Carlos Garcia Rawlins, Reuters / NTB scanpix

Javier Corrales, som er ekspert på latinamerikansk politikk og professor ved Amherst College i USA, mener denne trenden er særlig synlig i Sør-Amerika.

– I løpet av de siste 50 årene har mange søramerikanske land lyktes med å redusere fattigdom og ulikhet. Men nå føler mange at veksten har avtatt, mens ledere blir sittende ved makten og har sluttet å lytte til velgerne.

Vinner demonstrantene frem?

I Bolivia og Libanon har lederne måttet gå av som et resultat av masseprotestene. I Hongkong, Irak og Chile har det som begynte som fredelige protester, eskalert til å bli så voldelige at det har kostet menneskeliv.

Lenge mente forskerne at ikke-voldelige demonstranter hadde større sjanse til å lykkes med sine krav, enn i bevegelser der demonstrantene aktivt bruker vold.

Harvard-ekspert Erica Chenoweth mener det er i ferd med å endre seg drastisk.

Til våren gir hun ut en ny bok om sivil motstand. Der legger hun frem et overraskende funn.

Frem til 2010 steg den såkalte suksessraten for ikke-voldelige bevegelser jevnt. Etter 2010 faller kurven drastisk.

Til tross for store bevegelser som Den arabiske våren i 2013, viser Chenoweths data at brorparten av masseprotester enten avtar eller slås ned på før de lykkes.

Chenoweth mener forklaringen handler om de samme faktorene som gjør at antallet demonstrasjoner har økt.

«Den viktigste årsaken er at demonstrantene lener seg for mye på sosiale medier for å mobilisere og bygge bevegelsene sine», skriver hun i en e-post til Aftenposten.

Teknologi har gjort det mulig å samle langt flere i gatene. Men mange bevegelser mangler tydelige ledere eller organisasjonsstrukturer som kan drive kampanjene videre, påpeker Chenoweth.

Regimer kopierer demonstrantene

I likhet med Chenoweth viser Sending (NUPI) til at også regimene lærer av hverandre.

– Autoritære regimer er også blitt bedre på å koordinere og samarbeide om å motarbeide sivilsamfunnet, sier Sending.

Også Dahl påpeker at sosiale medier ikke bare hjelper demonstrantene.

– Teknologi anses som et frigjøringsmiddel, men det ligger også mange muligheter for regimene til å overvåke befolkningen på for eksempel Facebook og Twitter.

– Store, fredelige protester kommer ofte som en overraskelse på autoritære regimer, sier seniorforsker Marianne Dahl (PRIO).
Ivan Alvarado / Reuters / NTB scanpix

Tror ikke utviklingen vil snu

Til tross for det store utbruddet av masseprotester den siste tiden tror ikke Chenoweth at utviklingen vil snu med det første.

Hun påpeker at til tross for at noen bevegelser hittil i år har lykkes med å avsette sine ledere, så pågår det fortsatt nærmere 30 massedemonstrasjoner rundt om i verden.

«Trenden vi har sett, tilsier at selv om noen av disse skulle lykkes med sine mål i 2020, vil flesteparten dø ut», skriver Chenoweth til Aftenposten.

Kilder: International Centre for Non-Violent Conflict, Institute for Policy Dialogue, PRIO, GZERO Media, New York Times, The Economist.