Verka Angelova (67) forsøker å holde restene av et lokalsamfunn sammen.

Når noen dør, ringer hun presten, bestiller kor og lager mat. Hun følger opp folk som er syke, tar blodtrykket om det trengs og ringer etter ambulanse når det er kritisk. Da naboen Evgeni fikk slag, gikk hun frem og tilbake over de golde jordene med mat til ham hver eneste dag i en måned.

Øystein K. Langberg og Jan T. Espedal i Severozapaden

Om vinteren sørger hun for at veiene blir brøytet. Et år var det så mye snø at måkemannskapene ikke så hvor de skulle kjøre. Om de skulle få den unna, måtte noen gå foran og vise retningen. Det endte med at Angelova vasset med snø til livet i tre kilometer, mens brøytebilen fulgte hakk i hel.

Da hun var liten bodde det over 400 personer i Gradskovski Kolibi. Angelova husker det yrende livet, alle vennene, alle dyrene, alle sangene, alt det spennende som hele tiden foregikk.

I dag er det stillheten som råder. Trær og kratt har tatt kvelertak på husene. Mange bygninger har allerede rast sammen. Skolen og butikken er nedlagt for lenge siden.

Bare 16 stykker bor igjen.

– De yngste og beste dro

Vi er i Severozapaden i det nordvestre Bulgaria. Regionen har den raskest krympende befolkningen i hele EU- og EØS-området. På ti år er innbyggertallet blitt 16 prosent mindre.

Til sammenligning har befolkningen vokst med 20 prosent eller mer i Oslo-området, indre London øst og Luxembourg, de tre raskest voksende regionene i Europa, ifølge Eurostat.

– Jeg har vært i Norge og sett hvordan dere bor der, så du kan jo bare tenke deg hvordan jeg føler det når jeg går rundt her. Det er ikke noe hyggelig, sier Aneta Gencheva.

Hun er den øverste politiske lederen i kommunen Boynitsa, som rommer Gradskovski Kolibi og flere andre tettsteder. På ti år har tallet på innbyggere i Boynitsa falt fra 1900 til rundt 1000.

– Det var de yngste og beste som dro. Det er det verste med det. De får barn, men de vokser opp i utlandet. De er ikke bulgarere lenger, sier hun.

Dobbelt så mange døde som nyfødte

Mens høy innvandring, en ung befolkning og relativt høye fødselstall har ført til et voldsomt press på boligpriser, skoler, barnehager og infrastruktur i Oslo og London, opplever Severozapaden alt med motsatt fortegn. Utflyttingen, både til hovedstaden og til utlandet, er stor, befolkningen er aldrende og årlig dør det mellom to og tre ganger så mange som det fødes.

– Vi har plass til 60–70 barn i barnehagen, men har bare 12. Dermed står mange av rommene og forfaller. Når de ikke er i bruk, blir de heller ikke tatt vare på, sier Gencheva.

For å minnes de døde henger innbyggerne opp ark med bilde og minneord rundt omkring i kommunen til ordfører Aneta Gencheva.
Jan T. Espedal

Kommunen er full av tomme hus, men å finne kjøpere til dem er nesten umulig. Det er heller ikke bare enkelt å få dem revet. De fleste av eiendommene er fortsatt i privat eie – enten av utflytterne selv eller av yngre generasjoner som har arvet dem. Kommunen kan rive hus som utgjør en fare, men på et trangt budsjett har de vesentlig viktigere ting å bruke pengene på. Gencheva har blant annet innført gratis barnehage og støtte til nybakte foreldre, men har ikke klart å snu trenden.

– Vi er fanget i en ond sirkel. De unge finner ikke jobber og flytter til utlandet eller til Sofia. Og når kommunen forsøker å få bedrifter til å komme og etablere seg, klager de over mangel på kvalifisert arbeidskraft, sier hun.

Ordføreren innrømmer at hun har mange tøffe dager på jobben.

– Jeg er et hardtarbeidende menneske, jeg vil gjøre min plikt, men noen ganger har jeg bare lyst til å dra herfra, sier hun.

Best of times, worst of times

Severozapaden er det mest ekstreme eksempelet på en utfordring som preger hele Bulgaria. I 1989 hadde landet en befolkning på ni millioner mennesker, over dobbelt så mange som Norge, men med kommunismens fall, startet flyttestrømmen.

EU-medlemskapet i 2007 gjorde det enda enklere å søke lykken i utlandet, og selv om levestandarden har økt betydelig siden da, er landet fortsatt det klart fattigste i unionen.

«Det er bare to effektive måter å hanskes med den politiske og økonomiske stagnasjonen på», sier bulgarere. «Den ene er Terminal 1 og den andre er Terminal 2.»

Vitsen viser til de to terminalene på Sofia internasjonale flyplass og er gjengitt av den bulgarske statsviteren Ivan Krastev i boken After Europe.

– Åpningen av grensene var både det beste og det verste som skjedde med Bulgaria etter Berlin-murens fall, slår han fast.

I dag bor det 7,7 millioner mennesker i landet og fallet ser ut til å fortsette. Ifølge FN vil Bulgaria være det landet i verden med raskest krympende befolkning frem til 2050.

Ordfører Gencheva mener det er et stort problem at så mange reiser, men avviser at landet ville vært bedre tjent med å stå utenfor EU.

– Det kan jeg svare kategorisk nei på. Medlemskapet har noen ulemper, ja, men den friheten vi har fått, kan ikke måle seg med noe. Jeg husker hvordan det var å være ung og ikke kunne dra noe sted på grunn av jernteppet, sier hun.

Vil ikke ta imot flyktninger

Hun håper trenden med utflytting en dag vil snu og at folk med ideer og kapital vil begynne å vende hjem igjen. Regjeringen har iverksatt planer for å tiltrekke seg arbeidere fra land som Ukraina og Moldova.

Noe storstilt bosettingsprogram for å ta imot flyktninger fra ikke-vestlige land er imidlertid ikke på trappene. Bulgaria er snarere kjent for sin hardhendte behandling av migranter som forsøker å komme seg inn i landet fra Tyrkia.

Forfatter Krastev mener han har et svar på hvorfor landene i øst, som alle sliter med en kraftig fallende befolkning, også er de mest skeptiske til innvandring fra utenfor EU.

– Man kan se en engstelse for «etnisk forsvinning» i mange av de små nasjonene i Øst-Europa. Tilstrømningen av migranter signaliserer deres egen exit fra historien, skriver Krastev.

– Må bruke datteren min som tolk

Tilbake i Gradskovski Kolibi kjenner Verka Angelova på det dype savnet av sine nærmeste. På gården har hun hunder, katter og høns, men ingen mennesker å være sammen med.

Sønnen har flyttet til Belgia for å jobbe, mens datteren lever i Italia med mann og tre barn.

– Mitt yngste barnebarn snakker ikke engang bulgarsk. Jeg må bruke datteren min som tolk. Hun er som en fremmed, sukker Angelova.

Hun har selv vurdert å flytte mange ganger. Hun tilbrakte til og med noen uker hos datteren i Italia, men fant seg ikke til rette. Ikke kunne hun språket og ikke følte hun at hun var til hjelp.

– Jeg har et ansvar for dem som bor igjen. Selv om vi er få, er det hele tiden behov for hjelp. Folk trenger meg her.

En lokal tradisjon i denne delen av Bulgaria er å begrave de døde på gården. Bakgrunnen var frykt for at grensen til Serbia skulle bli flyttet på. Da kunne en lokal kirkegård brått befinne seg i et annet land.
Jan T. Espedal

Angelova tar oss med til familiegravstedet som ligger ved utkanten av gårdstunet. Innimellom tett kratt kan vi skimte seks grå gravstøtter. De tilhører til Angelovas foreldre og besteforeldre.

Ute på en lysning like ved står det en enkel gravstein for seg selv. Den ble satt opp den høsten Angelova ble enke, for litt over 13 år siden.

– Jeg var veldig forelsket i mannen min, han var noe helt for seg selv. Ingen andre ville latt sin kone reise rundt til fremmede midt på natten slik jeg gjorde, sier Angelova.

– Så han ligger her. Og i det andre hjørnet, der skal jeg ligge.