Verden

Solhjell skal redde Kyoto

DOHA, QATAR (Aftenposten.no): På sitt første klimatoppmøte noen sinne har Bård Vegard Solhjell fått i oppdrag å redde en ny Kyoto-avtale innen fredag.

Bård Vegar Solhjell. Foto: Olav Olsen

  • Ole Mathismoen
    Ole Mathismoen

Forhandlerne på klimatoppmøtet i Doha stanger (som vanlig) hodet i veggen før ministrene inntar scenen onsdag denne uken.

I kveld ba Qatars visestatsminister Solhjell og Brasils klimaminister Luiz Alberto Figueiredo om å bli meglere. Begge takket ja.

1.januar er det slutt på Kyotoprotokollen – tidenes første klimaavtale med reelle utslippskutt. Den ble vedtatt i Kyoto i 1997, og skulle sikre at 37 industriland i perioden 2008 til 2012 skal ha 5,2 prosent lavere utslipp enn de hadde i 1990. Dette har landene gjort enten ved reelle kutt på hjemmebane eller ved kjøp av kvoter og klimatiltak i u-land (CDM).

Tøff svenneprøve

Dette blir litt av en svenneprøve, Solhjell?

— Jo, dette blir veldig spennende og veldig viktig. En ny Kyotoavtale er det mest konkrete vi kan håpe å få til i Doha, sier statsråden som kommer til Qatar i morgen.

— Du har ikke spesielt lang erfaring med slikt. Har du nerver?

- Dette må vi klare, vi har en stor mulighet. Norge og Brasil snakker godt sammen, og i sum har vi stor tyngde i internasjonal miljøpolitikk. Dette viser igjen at Norge har en sterk posisjon i det internasjonale klimaarbeidet. Men jeg er klar over at dette er en stor utfordring, sier Solhjell.

Slitt i årevis

I flere år har det vært jobbet med å få til en ”Kyoto 2” som kan overta 1. januar 2013. USA undertegnet i 1997, men Kongressen sa blankt nei, og Bill Clinton måtte trekke USA ut. Etter det har også Canada trukket seg, mens Japan, Russland og New Zealand har sagt de ikke vil være forplikte seg i en ny Kyoto 2-avtale.

De land som fortsatt er med, EU-landene, Norge, Sveits, Australia, Ukraina og Kasakstan er enige om å forplikte seg til å redusere utslippene med 20 prosent i forhold til 1990-nivå de neste åtte årene.

Bare 32 skal kutte

Men det holder ikke at de 32 som faktisk skal gjøre noen med utslippene sine er enige. Det er nemlig hele 190 land som er med i Kyoto. Men siden alle, bortsett fra de 32, var utviklingsland på slutten av 1990-tallet har de absolutt ingen forpliktelser. Land som Qatar, Kina, Singapore og Sør-Korea er i klimasammenheng fortsatt u-land – en posisjon de tviholder på. Det er en billett til null forpliktelser.

Men nettopp disse landene, og en drøss andre u-land, er ikke fornøyd med at de gamle rike industrilandene bare forplikter seg til 20 prosents kutt – og de synes åtte år er elt for lang avtaletid. De krever fem år og større kutt. De 32, inkludert Norge, mener det er naturlig at avtaletiden settes til åtte år fordi man nå parallelt forhandler om en ny verdensomspennende klimaavtale som skal gjelde fra 2020.

De landene som skal påta seg nye utslippskutt i en Kyoto2-avtale står til sammen nå kun for 15 prosent av verdens samlede CO2-utslipp.Om de kutter med 20 prosent, tilsvarer det kun tre prosent av verdens utslipp –det er omtrent like mye som verdens u-land i dag årlig øker sine utslippmed.

En Kyoto 2-avtale løser derfor over5hode ingenting – den får kun ennærmest symbolsk effekt. Men håpet er at den skal gjøre det lettere å få alleverdens land til å bli enige om en ny avtale i 2015 som skal gjelde fra 2020 –med kutt-krav for de fleste av verdens land.

Kvote-krangel

I tillegg til uenighet om kutt-størrelse og tid, krangles det om en drøss med kvoter som ble tildelt det gamle Øst-Europa etter kommunismens sammenbrudd. Dette er kvoter som tillater enorme utslipp – langt over det som reelt slippes ut i disse landene i dag. I årene etter jernteppets fall ble det nedlagt sterkt forurensende tungindustri over en lav sko i Øst-Europa. U-landene påpeker at dersom disse kvotene fra Kyoto 1 blir tatt i bruk vil det i realiteten bli null effekt av den nye Kyotoavtalen. Det er riktig, og derfor har EU og Norge lovet å forplikte seg til aldri å bruke disse – det godtar ikke u-landene. De vil ha dem slettet. Det nekter EU-landet Polen plent.

Og der står kampen i øyeblikket.

Det krangles også om de såkalte CDM-kvotene. De går i korthet ut på at i-land kan investere i klimatiltak i u-land og så få med seg CO2-gevnsten hjem – og bruke dette som minus i eget CO2-regnskap. I-landene vil at land som Japan og New Zealand, som ikke vil forplikte seg i en Kyoto 2-avtale likevel kan få fortsette å kjøpe slike CDM-kvoter. I-landene mener det bare gavner klimaet, mens u-landene mener det blir juks.

Les også

  1. Urovekkende rapport: CO2-utslippene øker hvert år

  2. Klabbeføre på klimamøte

  3. - USA gjør en enorm klimainnsats